Første hei på over ett år

//Innlegget ble skrevet lørdag 13. april//

 

På tide med et lite hei.

For bloggen lever faktisk, selv om jeg ikke akkurat er aktiv.

Den siste tiden har det kriblet etter å skrive, så jeg gjør et lite forsøk på en bloggpost.
I skrivende stund sitter jeg i flyet rett over Mosul (okei, litt vest, da), fra Oslo til Doha. Jeg har aldri før mellomlandet i Doha, så det blir spennende å se hvordan flyplassen der er, for utenfor ser vi ingenting i de sene kveldstimer. Målet er å komme seg til Malé, med livet i behold. To slitne unger er nemlig med på turen. Mora minst like falleferdig som dem. De får seg i hvert fall et par timer på øyet nå. Begge sover. Det gjør ikke jeg, for flyskrekken min lever sitt eget FOMO-liv…. Men trust me, jeg får det da med meg om flyet faller ned, våken eller i sovende tilstand😏
Det er utrolig hvor lyst man får til å blogge så snart man skal noe annet enn å sitte hjemme og være tobarnsmor. Inspirasjonen melder seg med engang. Kanskje ikke så rart når man skal til det jeg mener er verdens mest fotogene plass, MALDIVENE😁

Etter vi lander om to timer, venter to timer på flyplassen i Doha. Deretter er det fire timer fly igjen, så én liten time speedbåttur.
Herregud, hvorfor kjøpte jeg ikke med Redbull…….

God påske!
Vi skrives snart igjen👍🏻

Det jeg liker

Hei!

Onsdag og halvveis i uka allerede, det liker vi. 

Vi har jo bodd her en liten stund nå, så jeg har fått kjent litt på hvordan det er å bo her. 

 

 

Kort fortalt, fire ting jeg liker spesielt godt med England:

 

Muligheter – Selv om vi bor på en liten plass med sikkert 3500 innbyggere, er det så kort vei til alle slags serverdigheter, by som land. 30 minutter med tog eller bil og man kommer til enten en nasjonalpark langt på landet, eller til store shoppingsenter i byen. Det er så mye forskjellig vi kan oppleve, også for småbarn. Dyrepark eller fornøyelsespark, bondegård eller soft play park. Er ikke vant med dette jeg som kommer fra Trøndelag. Bussmulighetene er dessverre ganske dårlige her, men til gjengjeld er det superbra togforbindelser. Hopp på toget og innen to timer er man på plass i London. Elsker muligheter!

Fra pariserhjulet i Southampton. 

 

 

Billig – Selv om vi betaler typ norsk pris for å bo, så er maten veldig mye billigere. Både i dagligbutikken og på restaurant. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at det var så rimelig, så det var en stor overraskelse første gang jeg gikk og titta rundt i matbutikken. Eksempel: En Pizza ristorante (som vi har i Norge) koster 18 kroner, stor brødbaguett koster typ 6-7 kroner, vanlig brød like så. RedBull 12 kroner 😉 Så vet du det, Trine! Og Ida. 

 

 

Folket – Folk er vennlige her! Veldig vennlige. De hilser og hjelper deg mer enn gjerne med barnevogna hvis du skal opp ei trapp, eller hoppe av toget. Et godt eksempel er naboen min Jo. Jeg møtte henne tilfeldigvis da hun var ute og lufta valpen sin Iona. Vi kom i snakk og hun tilbydde seg å vise meg rundt i Whiteley eller gå en tur hvis jeg ville det. Dagen etter kom hun på døra med hjemmehekla go´sokker til meg. Altså, herregud 🙂 <3  I tillegg har vi vært på flere turer sammen med Jo og mannen hennes Phil. De har nemlig bil, så de viser oss litt rundt der vi ellers ikke ville kommet til (uten bil) eller dratt til fordi vi ikke har visst om plassene. 

Jo, Phil, Olivia og Iona på stranda ved Titchfield Haven naturreservat.

 

 

Naturen – England er virkelig et vakkert land! Det er så grønt at jeg har ikke opplevd maken. Jeg synes vi er ekstra heldige som får oppleve høsten, den kommer for fullt nå. Fargepaletten er liksom så forsterket her av en eller annen grunn. Alt er så massivt, synes jeg, og de eføydekkede trærne generelt er gigantiske. Vi har gått en del turer allerede, og flere skal det definitivt bli. Jeg vil suge til meg, og oppleve så mye som mulig mens jeg først er her 🙂

 

 

Hvis jeg i samme slengen får påpeke det jeg liker minst med England, så er det til min store skuffelse, MATEN. Det er til å grine av… Vi har prøvd oss på så utrolig mange forskjellige restauranter, men absolutt ingen har vært noe “wow”. Alt er halvveis, halvfabrikat eller noe jeg kunne laget bedre på kjøkkenet selv. Nå kødder jeg ikke, men det beste måltidet jeg har hatt her hadde jeg faktisk i går. Da var jeg på Burger King i Portsmouth. Haha! Det var SÅ fantastisk godt å spise noe som virkelig var smakfult. Komisk, men sant. Så.. Tror nok vi må bli flinkere til å utnytte de lave prisene i dagligvarebutikken med å lage middag hjemme. Det skal sies det ikke alltid er så enkelt når Anders ofte har forskjellige tider han kommer hjem fra skolen på. 

Deilig hvitløksbrød med tomat, basilikum, rødløk og mozzarella. For ikke å snakke om den carbonaraen på siden der, da. Ser godt ut, sant?

Men neida… Vakke det. Kunne laget bedre selv, skal jeg si deg! 

 

Nå skal jeg gå å lage middag. Ovnstekte rotgrønnsaker og kylling med peppersaus 😉 Setter standarden nå.

 

Hadem!

 

 

PS. Sjekk ut den DEILIGE reklamen under innlegget her da. Takk for den, blogg.no. Greit med litt tips, si……. 

Arundel – King of the castle

God mandag,

 

I helga har vi vært på en liten utflukt. Vi besøkte vakre Arundel i West Sussex. Kan ikke si å ha hørt så mye om stedet på forhånd, men etter å ha blitt anbefalt å dra dit av Anders sin foreleser, valgte vi å pakke sekken og dra av gårde. Turen tok vi sammen med en klassekompis av Anders og dama hans, som var på besøk her i helga.

Vi var fremme på den engelske “landsbygda” om lag en liten time etter vi satt oss på toget i Whiteley. Vel verdt turen, det skjønte jeg med engang vi ankom og så slottet i det fjerne. Har alltid ville besøkt et ordentlig slott, og det fikk vi gjort i helga. 

Byen i seg selv var skikkelig koselig og typisk engelsk. Masse små restauranter og puber, bruktbutikker og te- og godteributikker. 

 

 

Men først… Fotballkamp på pub, så klart. Mitt ønske, neii. Puben var full av hunder, brudefolk og fotballtilskuere. En god blanding, kan man si 😉 Nede i kirka ved borgen var det nemlig bryllup, og det sto vi og lurkikka på gjennom et nøkkelhull. Haha. Helt til døra ble åpnet, da. Vi fikk heldigvis forflyttet oss litt før brudeparet kom vandrende ut. 

Bildet kunne blitt utrolig kult, hadde bare kameraet holdt fokuset på brudeparet MIDT i nøkkelhullet. Den hvite flekken der inne er altså bruden, og det er det beste bildet jeg fikk av henne 😉 

 

Etter kampen gikk turen til slottet. Arundel castle. 

 

 

Hvis du lurte, her var det faktisk en familie som bodde, ja…. En “duke” med kone og fire barn. 

Det var virkelig vakkert både inne og ute. Fikk skikkelig GOT-følelse da vi gikk inn. Masse ravner omkring var det også. Black ravens, manglet bare John Snøøw. 

Det var dessverre ikke lov å ta bilder inne, det var synd. Den spisestua der inne er den fineste “spisekroken” jeg noensinne har sett. Typ fem-seks meter under taket og gigantiske buede vinduer rundt hele. Nei, fy søren. Tenkte jeg skulle snike meg til noen bilder, men det sto vakter overalt der. Og de var i bestemor-alder. Har respekt for dem vettu.

 

Området rundt var også noe for seg selv. I tillegg hadde vi 18 grader og litt sol, så turen ble godt vellykket med masse fine opplevelser. 

Se dette da…..! BEA UTIFUL.

 

 

Ha en fin mandag 🙂 

New Forest og ville hester

Du vet, når du er lita jente og skulle ønske du kunne bare gå inn i skogen og se ville hester overalt. Litt som i Ronja Røverdatter! Nettopp sånn er New Forest nasjonalpark. 

Den gleden og spenninga var akkurat like stor nå som den ville vært da jeg hadde pannlugg og var medlem i ponni-klubben i 1995. Åh, det er noe med hester. Jeg har jo alltid ønska meg hest til hver en bursdag, hver en jul. Aldri fått. Var på nippet til å kaste meg på ryggen til en av villhestene og bare ri avgårde hjem til Whiteley da vi besøkte New Forest i går. 

Vi vandret rundt i et par timer, og ikke bare så vi en utrolig vakker natur, men vi så masse ville hester, rådyr og ville esel. 

Hestene som lever her er såkalte New Forest ponies. Det finnes cirka 3000 stykker i nasjonalparken. De lever vilt, men er godt vante med mennesker, og en gang i året tas de inn til en veterinærsjekk. 

 

 

 

 

Ha en fin søndag 🙂

WHITELEY

– Jeg kom inn! Men… De vil jeg skal dra i år. 

I år?? Nei!! Det er TRE uker til. Det var jo snakk om neste år?? Altså, det skjer ikke. Nope. Aint gonna happen. UAKTUELT! Gløym det. 

Tre uker etter. På plass i Whiteley, Sør-England. Mye praktisk måtte ordnes, for å siii det sånn. Vi tok et valg på kort (!!) tid, og rett og slett bare hoppet i det. Noen mener det er galskap, men de fleste synes vi er tøffe. Jeg mener begge deler 😉 

Alt jeg sto med i hendene (det var litt), ble klasket ut av dem på en-to-tre. Vi som endelig hadde kjøpt oss nytt hus, pusset det opp slik vi (jeg;)) ville, ikke minst. Så, hadeM.

Men… Er det ikke det livet handler om også, da? Gjøre noe ut av det? Ta sjanser. Opplevelser. Eventyr. Å vite at vi faktisk har trygge rammer, og derfor kan gjøre noe annerledes for en liten stund. Det er jo bare for en periode.. Hvorfor ikke? Klart det er risikofylt, Anders kan sendes hjem fra skolen i morgen, om to måneder, fem måneder. Men hvis (NÅR) han klarer det, får han jobbe med det han virkelig ønsker. En trygg og god jobb, det vokser ikke på trær. Derfor er det verdt det. Selv for meg som “bare er med på flyttelasset”. 

Når første bilde man legger ut av seg selv på bloggen er en snasen og usminket versjon. Keeping it real…. Hah.

 

Kameraet er med, så jeg tenkte jeg lik så greit kunne holde familie og venner der hjemme litt oppdatert på livet vårt her i England 🙂 

 

Snart skal jeg se Side om Side på nett, det er høydare ass! Så feelgood-TV.

Vi BLÅGGEES!

 

En tøff start

 

Nå er lillesnuppa to og en halv måned gammel, og jeg må si at tiden, den går fremdeles veeldig fort. Disse to månedene har alt i alt vært veldig innholdsrik, utfordrende, lærerik og fantastisk. Jeg har fått en del spørsmål om helsa før og etter fødselen, både min og Olivias. Derfor tenkte jeg å skrive et lite innlegg om hvordan ståa har vært. Såå, here you go:

 

Under hele svangerskapet, fra start til slutt, fikk jeg høre at magen min var SÅÅÅ liten. Dette ble etter hvert ganske sårt, faktisk. Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer følte jeg at størrelsen på den lille magen måtte unnskyldes. For hver gang jeg fikk høre at magen min var så liten, klarte jeg ikke å la være og fortelle at jeg var liten som baby selv, for eksempel. Jeg vet jo at folk flest ikke mente noe vondt med kommentarene, men etter dette har jeg lært at man aldri skal kommentere størrelsen på en gravidmage. Det er like kjipt å høre hvor “unormal” størrelsen er når den er liten også, ikke bare når magen er stor… Jeg syntes jo også at magen var liten, men altså, hva kunne jeg gjøre med det? Ifølge jordmor og lege, var symfysemålet (målet fra bekkenbenet til toppen av livmoren) normalt gjennom hele svangerskapet, til tross for at grafen lå under gjennomsnittet.

Jeg fikk også antydninger om at jeg sikkert ikke spiste nok. Dette gjorde meg trist, for det var i hvert fall ikke tilfellet. 

 

På en kontroll i uke 37 sendte jordmor meg til sykehuset etter at symfysemålet hadde stagnert og ikke gått opp. Samme dag fikk jeg tatt en ultralyd for å sjekke babyens vekst. Det viste seg at noen målinger tilsa at morkakefunksjonen ikke var tilstrekkelig. Babyen ble estimert til 2300 gram. Jeg ble litt satt ut, men tenkte at det fremdeles var fire uker til termin, og at hun forhåpentliigvis ville vokse godt på de ukene. Dessuten var det “bare” et vekstavvik på 21 prosent, noe som ikke er superuvanlig, ifølge fødselslegen. 


Dette bildet er tatt på nyttåraften. Én mnd før termin. 
 

Vi slo oss til ro med dette, og fikk beskjed om, som vi tolket det i hvert fall, at det mest trolig var svangerskapsforgiftning på gang. De kommende ukene ble jeg satt opp til flere kontroller i uka, både hos jordmor og lege. Symptomene på svangerskapsforgiftning hadde jeg jo hatt siden november, altså i nesten TO måneder allerede, og det visste legene på sykehuset etter å ha lest på helsekortet mitt. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri helt følte meg tatt ordentlig på alvor da jeg fortalte om både flimring for øynene, smerter i øverste del av magen, kvalme, hodepine og hjertebank i november og tidlig desember. Blodtrykket gikk også sakte, men sikkert opp, og hos legen før jul fikk jeg beskjed om at noen leverprøver hadde forhøyet verdier. Vann i kroppen kom også i starten av desember. Jeg var tidvis bekymret, og hadde flere telefonsamtaler til Føden (Sykehuset) fordi jeg var redd ting ikke var som det skulle på grunn av symptomene jeg hadde. Jeg fikk beskjed om å ta det med ro.

Uansett. Som jeg fortalte i dette innlegget (fødselshistorien – LINK HER), så ble jeg sendt rett fra kontrollsjekk hos legen til sykehuset, fredag 15. januar. Dette er jeg utrolig glad for i dag. Det viste seg nemlig at da lille Olivia kom til verden, hadde hun et vekstavvik på over 37 prosent, ikke 21, som tidligere antatt. Jeg trodde ikke mine egne ører, og fikk rett og slett litt sjokk da jordmora fortalte at hun veide 2095 gram og var 44 centimeter lang. Hun var bittelita og syltynn. I ettertid har jeg tenkt mye på om hun rett og slett ville overlevd om fødselen hadde skjedd senere, selv om jeg var i uke 38+4 da hun kom. 

 Babyklærne i sykehusbagen med størrelse 50, måtte vi vente i nesten to måneder med å bruke. Frem til da brukte hun størrelse 38, 40 og 44.  

På grunn av den lave vekta fikk Olivia sonde for å få mat gjennom. Her startet vel “opplegget”. Hun måtte ha mat hver andre time døgnet rundt, noe som endte med at jeg og Anders måtte opp for å varme melka, prøve å amme henne, pumpe og gi henne mat i sonden. Hvert måltid med sonden tok rundt 25 minutter, og etter matinga måtte vi skifte bleie på henne. Det resulterte i at da vi igjen kunne legge oss og sove, var det mindre enn én time til neste mating. Sånn holdt vi det gående i to døgn før vi fikk endret matrutinene til hver tredje time.  Underveis var blodtrykket mitt høyt. 


Når jeg ser tilbake på bilder av Olivia fra etter fødselen, blir jeg nesten litt uvel. Hun er så lita og mager. 

 

Fire dager etter fødselen ble vi sendt hjem fra sykehuset. Dagene før fikk vi beskjed om at vi måtte belage oss på å bli på sykehuset en stund til. Slik ble det ikke. Skal vel ikke stikke under en stol at både jeg og Anders følte oss kastet ut fra sykehuset, rett og slett, på grunn av plassmangel på avdelingen. Vi merket godt at det kokte i gangene med stressede jordmødre og nybakte foreldre med helt nye babyer liggende på gangen. Det var stappfullt. 

Heldigvis fikk vi tilbud om å få “hjemmehjelp” (NAST) av barnepleiere, tre ganger i uka. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Vi reiste hjem, til tross for at babyen hadde sonde og jeg slet med ustabilt, og tidvis veldig høyt blodtrykk. Jeg husker jeg reagerte på at jeg verken fikk medisiner eller avtaler om noen etterkontroll av blodtrykket før hjemreise. Hadde en dårlig følelse, rett og slett. 

Det var fantastisk å komme hjem. Virkelig himmelsk. Vi senket skuldrene og nøt den rolige atmosfæren rundt oss, bare oss tre, uten besøk av barnepleiere, leger og jordmødre 24/7. Matinga på dagtid var ikke stress i det hele tatt, litt verre på kveldstid kanskje, men vi samarbeidet godt og klarte oss veldig fint. Etter to døgn hjemme, våknet jeg på natta av skikkelig hodepine. Jeg følte meg fjern og klam, og med veldig uro i kroppen. 

Utover dagen slapp ikke hodepinen taket, og jeg så meg nødt til å ringe barselavdelingen på sykehuset samme kveld. Jeg hadde en stygg mistanke om at hodepinen kom av høyt blodtrykk, men samtidig prøvde jeg å betrygge meg med at de ikke ville sendt meg hjem hvis jeg ikke var frisk nok.

 På telefonen fikk jeg beskjed om å ta to paracet og se om det gikk over. Hvis det ikke ga seg, måtte jeg komme ned for å måle blodtrykket, sa jordmora på telefonen. To paracet fortært, men til ingen nytte. Så jeg dro ned til sykehuset, og innen kort tid fikk jeg komme inn på en fødestue hvor en jordmor tok imot meg. Det viste seg at blodtrykket var på 161/117. Jeg er ingen lege, men jeg forsto det var høyt. Jeg tok straks en urin- og blodprøve. og fikk beskjed om at jeg måtte legges inn. Jeg hadde fremdeles proteiner i urinen, så det var tydelig at svangerskapsforgiftinga ikke hadde sluppet taket, til tross for at babyen var ute. Oftest er det sånn forgiftninga går over. Men ikke i mitt tilfelle.. Dette var seks dager etter fødselen.

Så var det på´n igjen. På sykehuset kom jeg uten tannbørste, linsevæske, klær, og skal vi se, uten babyen! Jeg fikk beskjed om at jeg nå måtte tenke på meg selv, og at jeg burde la Anders og Olivia bli værende hjemme slik at jeg fikk ro og hvile denne natta. Jeg synes blodtrykket var skremmende høyt, og var redd av den grunn alene. Men jeg syntes det var minst like forferdelig å måtte ligge alene uten babyen vår, som bare var seks dager gammel. Hun hadde jo sonde, og melka sto hjem i kjøleskapet, så hun fikk mat, men situasjonen var veldig frustrerende. Ikke minst hadde jeg dårlig samvittighet for at Anders måtte ta seg av henne alene.

Etter å ha sett hva svangerskapsforgiftninga hadde gjort med Olivia (hvor lita hun var da hun ble født, uten at det ble fanget ordentlig opp), var jeg egentlig ganske redd for hva den kunne gjøre med meg. Svangerskapsforgiftning er virkelig lumskt og skremmende, og i mitt tilfelle var det en alvorlig svangerskapsforgiftning, ifølge legene. Faren er blant annet at det kan utvikle seg til kramper og organsvikt. 

Heldigvis ble Olivia skrevet inn på Nyfødt intensivavdelingen dagen etter, men Anders måtte ta seg av henne alene, mens jeg lå på eget rom, tre etasjer oppe. Natt nummer to fikk jeg ekstrem hodepine. Blodtrykket var høyt, og de fikk det heller ikke ned, til tross for tre blodtrykkstabletter på én og samme time. Hele ansiktet mitt hovnet veldig opp, og smerten var ille. 

Ingen medisiner funket på trykket, heller ikke mot smerten. Faren ved for høyt trykk er hjerneblødning, så på et tidspunkt var jeg faktisk redd for at min siste time var kommet. Overtrykket var nå på 179, og undertrykket på 113. Etter hvert fikk jeg endelig besøk av legen. Hun foretok en sjekk for å utelukke hjerneblødning. For sikkerhets skyld, og sikkert for at jeg skulle roe meg ned, ble det satt opp en MR-time. På den måten kunne blødning og blodpropp utelukkes. Den kvelden endte det med at jeg fikk en Paralgin Forte og bare blekket fra hele opplegget. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus før, eller slitt med sykdom i hele mitt liv. Det er vanskelig å forklare, men opplevelsen har satt en liten støkk i meg. 

 Daglige urin- og blodprøver, utallige blodtrykksmålinger døgnet rundt, hodepine, legebesøk og bekymringsfulle netter. Det verste var usikkerheten jeg gikk og følte på. Ville medisinene i det hele tatt fungere? Hvorfor tok det så lang tid? Og hvorfor kunne jeg ikke bare få medisin intravenøst når blodtrykket hver eneste kveld skøyt i været og gjorde meg livredd? 

Etter syv laaange netter i en sykehusseng, hvor jeg lå konstant i ro og kun var oppe fra senga for å gå fem skritt til do, fikk jeg endelig dra hjem. 

Nå, elleve uker etter fødselen, er det bare det ustabile blodtrykket som minner om svangerskapsforgiftningen. Og babyen da, som fremdeles bruker størrelse 50 i klær og ser ganske nyfødt ut 🙂 

I dag går jeg på medisiner, tre ganger daglig. Altså, alt har jo gått bra, og Olivia er veldig frisk og rask, utvikler seg som hun skal, og legger fint på seg. Og det er jo det viktigste av alt! Det høres jo kanskje ikke ille ut noe av det her, men etter en fødsel er man rimelig sårbar og flyter over av følelser. Mange har vært gjennom myyye verre ting enn vi har, det er jeg klar over. 

Men det må jo sies at det ikke akkurat var et scenario jeg i det hele tatt på forhånd hadde sett for meg kunne skje. Svangerskapsforgiftning er skumle greier. På grunn av den har jeg større risiko for å få blant annet hjerte- og karsykdommer eller nyresvikt senere i livet. Det er jo også større risiko for at det utvikles svangerskapsforgiftning ved neste graviditet. Heldigvis får vi tett oppfølging, med blant annet blodfortynnede medisiner fra uke 13, og flere ultralyder etter uke 24.


Fineste Oliviaen vår <3 
 

Det er ikke bare enkelt å være førstegangsgravid. Man er ofte usikker fordi kroppen endrer seg, og veldig mye er nytt. 

Det jeg har lært av denne opplevelsen, er å stole på magefølelsen og stå på kravene. Nå vet jeg i hvert fall hvordan ting ikke skal være. Hvis jeg får noen som helst antydninger til svangerskapsforgiftning senere i livet, så kommer jeg til å ikke gi meg før jeg får sjekket opp i det.

Man trenger ikke ha “dødelig vondt i hodet”, eller så sterke smerter øverst i magen at det føles som et sverd stikker gjennom deg, for at det skal være en forgiftning. Jeg gikk ikke med hodepine 24/7 eller spydde som en gris på grunn av kvalmen. Men symptomene var der. Og det var nok, det. Så stol på magefølelsen hvis du som gravid mistenker at noe er som det ikke skal. Jeg unner ingen å gå gjennom det vi har gjort. 

 

#svangerskapsforgiftning #alvorligsvangerskapsforgiftning #graviditet #fødsel #høytblodtrykk #blodtrykk

Maldivene på budsjett

Jeg har fått en del spørsmål om turen vår til Maldivene forrige sommer. Spesielt pris og budsjett er folk spesielt interessert i å vite. Maldivene er jo kjent for å være et naturparadis, men det er også kjent for luksushoteller og ekstremt dyre priser. Og for å si det kort og enkelt, ja, Maldivene er dyrt. Men det går faktisk an å reise dit på et smalt budsjett. Mye takket være de nye lovene som ble innført i 2010. Det ble da lovliig med “guest houses” på lokaløyene. Dette har endret MYE. Nå er det ikke bare luksusturister som besøker øyparadiset. Også backpackere og “vanlige” folk, som deg og meg, som lenge har gått med en drøm om å oppleve Maldivene, har endelig mulighet til å reise, uten å gå personlig konkurs 😉

Jeg kan først og fremst fortelle litt om våre valg og erfaringer. Å planlegge en tur til Maldivene er nemlig ikke “bare bare”. Det bør settes av GOD tid til planlegginga. Vi skreddersydde turen helt selv, uten hjelp av reisebyråer. Jeg er sikker på at det sparte oss mange tusenlapper. 

Først og fremst, spør deg selv; hva er du ute etter? Naturen? Luksusen? Strendene? Dykkingen? Atmosfæren? Lokallivet? Ikke minst, hvor mye penger ønsker du å bruke på turen. Det er vel hovedspørsmålet som blir liggende til grunn for hvilken tur du ender opp med. Vi var mest ute etter å se og oppleve naturen, de vakre strendene og samtidig unne oss litt luksus når vi først var kommet til paradiset jeg så lenge hadde drømt om. Budsjettet var ikke superstramt, men samtidig ville vi ikke blakke oss helt. Vi valgte å bo 14 dager på ei lokaløy, for så å dra til en resortøy i seks netter for å oppleve litt luksus. 

SE BILDER OG LES MER OM TUREN VÅR HER OG HER.

 

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har sittet foran mac-en og sett på Google, blogger, Facebook, Booking.com, Agoda.com, Tripadvisor og ulike forum, for å først og fremst finne ut hvilken øy vi skulle bo på. for jada, Maldivene består av 1192 ulike øyer. Ikke alle med fastboende og hoteller, men likevel. Jeg har lest tusenvis (Jepp, you heard me) av reviews for å finne de beste hotellene tilpasset oss.

Mitt absolutt beste tips til dere som ønsker å reise på budsjett:

Kombiner noen netter/uker på en lokaløy med én natt eller to på en resortøy. Mitt inntrykk og erfaring er at lokaløyene i Maldivene oftest er veldig annerledes enn resort-øyene. Ja, det er fine strender på lokaløyene også, men du finner verken vannvillaer eller luksus. Det er definitivt vel verdt å koste på seg litt ekstra for å kjenne på luksusen når du først er på Maldivene. Trust me.

Du får ikke samme feelingen av å dra på arrangerte dagsturer til resortøyene, som å overnatte (Les mer lenger ned i innlegget). 

 

Flyturen: Trondheim – Oslo – Dubai – Male:

Vi, jeg og Anders, benyttet oss av Momondo.com. Det er en veldig enkel og oversiktlg nettside der du kan plotte inn hvor du skal reise fra og til, og når. Når dette er gjort, kommer det opp en oversikt over hvilke dager det er billigst å reise, og med hvilke flyselskaper. Vi var heldige og fant flybilletter fra Trondheim til Male (hovedstaden i Maldivene), til bare 6500 kroner per pers tur/retur med Emirates. Da fløy vi Trondheim – Oslo – Dubai – Male.  Det lønner seg å følge med på siden og legge inn et par søk nå og da for å se om prisene endrer seg. 

Male City: På tur hjem slo vi ihjel noen timer i Malé.  Vi hadde med oss en guide, men vi kunne fint droppet turen. Det var nemlig så å si ingenting å se eller oppleve, dessverre. 

 

Vi valgte MAAFUSHI

Jeg googlet meg som sagt ihjel i lang tid før valget falt på Maafushi. Da hadde jeg fått innsikt i hvilke type hoteller som fantes på øya, hvor enkelt det var å komme seg dit fra hovedstaden, og hadde på forhånd sett litt bilder av stedet. Jeg saumfarte Instagram, nettforum og you name it. Maafushi er en liten lokaløy med cirka 1300 innbyggere, cirka 40 minutter med speedbåt fra Male. Øya ble heftig ødelagt under tsunamien i 2004, men er nå godt oppbygd igjen. Det litt spesielle med Maafushi, er at en stor del av øya brukes til fengsel. Jupp, her shippes landets verste fanger, og om du går tur forbi i nabolaget, kan du også se disse når de står ute og driver med trimmen sin. Ettersom øya er lokal, er det også tre (om jeg ikke tar feil) moskeer her, og stort sett alle fastboende er muslimer. Det vil også si at det er regler deretter. Ingen alkohol er å få kjøpt, det finnes ikke svin/bacon, og du kan altså ikke vandre rundt i bikinien som det passer deg. Det er faktisk en egen turiststrand hvor kvinner får lov til å sprade rundt halvnaken. Ikke ellers. Maafushi er ikke noen unntak fra andre lokaløyer i Maldivene, landet er som sagt muslimsk, og det leves etter sharialover her. Vi falt likevel på denne øya fordi den er i en ordentlig oppbygningsfase, det er enkelt å komme seg dit fra flyplassen, du har flere restauranter å velge mellom, du kan ta dagsturer fra Maafushi til andre resortøyer, og ikke minst, det var veldig (!) mye rimeligere å bo her enn på ei resortøy. 


Maafushi

 

Hvordan komme seg til Maafushi?

 Det går en såkalt ferge fra Male til Maafushi. Først må du ta en ferge fra flyplassøya til Male, det tar fem minutter. Det koster 1$ per pers.

Anders utenfor Ibrahim Nasir International Airport.

Deretter må du ta taxi fra fergeleie til “piren” hvor Maafushi-ferga går fra. Ferga går hver dag, bortsett fra fredager. Jeg husker ikke helt, men jeg tror det kostet 2,5$ per pers. Vi endte opp med å ta speedbåt både til og fra. Vi betalte 25$ per pers én vei.

 


Slik så det ut inne på “ferga”. 

 

ARENA BEACH HOTEL

Vi bodde 14 netter på Arena Beach Hotel. Valget falt på hotellet på grunn av beliggenheten, like ved turiststranden. Det var også dette stedet som hadde best tilbakemeldinger fra gjester. Det skal sies at det bygges heftig mye på øya, da turismen er i stor vekst, og Arena Beach Hotel bygger selv ut, noe som hørtes fryktelig godt da vi bodde der. En dag holdt arbeiderne på fra tidlig morgen, til ett om natt, og deretter startet de opp igjen seks om morgenen. Vårt rom lå vegg i vegg med der bygginga foregikk, og jeg må innrømme at det ødela nesten en hel uke av oppholdet vårt før vi endelig fikk byttet rom. Så, sjekk ut om bygging foregår der du tenker å bo, for det er lite trivelig. Ikke akkurat sånn man ser for seg en drømmereise til Maldivene. 

For 14 netter betalte vi i overkant av 9000 kroner for to personer, med frokost inkludert.

Bikini Beach, turiststranda på Maafushi.

 

RESPEKT

De første dagene syntes jeg det var litt vanskelig å finne ut hvor “lite” klær som egentlig var tillatt å gå i. Jeg kledde meg alltid slik at det jeg hadde på meg dekket enten skuldre og/eller knær. Jeg så for meg skuende blikk fra mannfolka, men både jeg og Anders opplevde innbyggerne her som veldig, og kanskje litt overraskende, vennlige 🙂 

 MATEN

For oss har god mat alltid hatt stor betydning når vi har valgt ut reisemål. På Maafushi finnes det om lag ti restauranter. Det som er litt synd er at alle og enhver serverer så å si det samme. Ettersom de fleste turistene her er europeere (var vårt inntrykk), prøver de å tilpasse maten deretter. Dessverre må jeg si vi ble ganske skuffet over kvaliteten på maten på Maafushi. Til tross for at du kunne kjøpe pasta carbonara, pizza med kylling, ulike stir fry-retter osv, så var alt laget med typ ketchup, ferdigbunn og generelt lite smak. Den mest populære restauranten var på hotellet vi bodde. De kjørte buffet til cirka 12 dollar pluss drikke per person. Det var ikke all verden til utvalg, men det var likevel superpopulært. Vi spiste a la carte-lunsj flere ganger her, og vi opplevde denne restauranten som den definitivt beste 🙂

Generelt pris på mat varierte, men for to greie porsjoner med kylling curry med ris, og to brus, betalte vi vel i underkant av 15 dollar. Det er ikke så verst, synes jeg 🙂 Trodde det skulle bli mye dyrere med mat på øya. Det finnes også flere supermarkeder der man får kjøpt snacks, brus, is, hygieneartikler, frukt osv. 

WHISKEY PÅ STRANDA

Blir du fryktelig tørst på alkohol, så er det faktisk håp for å finne seg en dram. Det finnes en såkalt “Floating Bar” som ligger ankret opp utenfor Maafushi. Det er en båt hvor de selger alkohol, selv om det er til en relativt høy pris. Vi testet det aldri, men maten der skal også være ganske god (ifølge Tripadvisor). Et annet alternativ er å bli kjent med lokalbefolkninga. Helt tilfeldig ble vi kjent med en gjeng ungdommer som satt på stranda og drakk whiskey hver kveld. Det endte med at Anders fikk kjøpt litt drikke av dem. 

UTFLUKTER

Det definitivt beste med Maafushi var å kunne organisere turer til andre øyer. Haha. Rett og slett. Det finnes flere sjapper som lever av dette, og som også organiserer snorkelturer osv. Prisene varierer, men vi benyttet oss av iCom Tours (LINK). Vi var på en organisert snorkeltur, leide vannscooter, og dro på dagsturer til to femstjerners resorts, Adaaran Prestige Vadoo og Anantara Dhigu. Alt var vel verdt pengene, spesielt de to turene til resortøyene.

Sandbank: En dag leide vi vannscooter for en god slant penger. Vi kjørte til en sandbank ute i havet. Veldig fint, og veldig typisk Maldivene:) 

 

 

Snorkeltur:

Vi booket en femtimers snorkeltur med tre stopp, hvor vi blant annet så mange skilpadder, blacktip hai, whitetip hai, mantaray, eagleray, stingray, masse trigger fish (vær forsiktig, de er aggressive!) og korallfisker i all verdens farger og størrelser! iCom-gutta hadde med undervannskamera og inkludert i prisen får man lagt over alle bildene og filmene de knipser på en minnebrikke/minnepinne, hvis du har med deg det. Vi betalte cirka 40 dollar per pers inkludert snorkelutstyr, drikke, frukt og sjokolade. 

 

Banana Reef: Dette er like ved det ene snorkelpunktet hvor vi stoppet. Banana Reef het det. Verdt å nevne at vi ble angrepet av en illsint triggerfisk. Haha! Men vi så massevis av nydelige fisker, store og små. 

 

 

 

Adaaran Prestige Vadoo:

Vi kunne valgt mellom titalls resortøyer å dra til, men Vadoo var øya gutta på iCom anbefalte. Jeg var litt i tvil fordi jeg ikke synes stranda så veldig fin ut på bildene. Vi tok dem likevel på ordet, og tok oss en dagstur dit. Vi angrer IKKE. Det var slående vakkert, stor og velpleid hage, villaer ute i vannet, og stranda var langt finere enn på bildene. Inkludert i prisen var fri drikke (alkohol og ikke-alkohol) i strandbaren hele dagen, og en treretters middag. Vi betalte cirka 75 dollar per person. 

Adaaran Prestige Vadoo: Aldri før hadde jeg sett et klarere vann. Se så vakkert, da! 

Adaaran Prestige Vadoo: På Vadoo var det også fine hager rundt omkring:)
 

 

Anantara Dhigu:

Til tross for at dette resortet var det absolutt dyreste å dra til, var jeg aldri i tvil. Jeg hadde på forhånd sett massevis av bilder av Dhigu før vi dro, og vannhengekøya der har lenge vært på bucketlista mi. Det tok bare ti minutter hver vei fra Maafushi, og likevel betalte vi 160 dollar per person. 120 dollar av disse kunne man bruke på hotellets restauranter og barer. Og trust me, det var såpass dyrt at vi fint klarte å bruke opp over 2000 kroner på mat på åtte timer. Øya er stor, og det er mulig å sykle (leie er gratis) rundt hvis du ikke heller vil ligge ved bassengbaren og helle nedpå med de mest smakfulle drinkene, EVER.  
  

Anantara Dhigu: Denne hengekøya var lenge på bucketlista mi. Å ligge her og duppe i 35 grader.. Herlighet, livet var rimelig fantastisk, skal jeg si dere!

 

Anantara Dhigu: Selv om det var dyrt på øya, var det vel verdt et besøk. Drinkene (mocktails for min del) er også verdt å nevne. Det er de aller beste jeg noen sinne har smakt. 

 

 

 

#maldivene #maldivenepåbudsjett #budsjett #maafushi #backpacking #icomtours #snorkeling #adaaranvadoo #anantaradhigu #dhigu #strand #beach #vannhengekøye #bucketlist #reise #travel #maldives #paradis #utflukter #icom arenabeachhotel #bikinibeach #priser #bilder

 

 

Det var det ingen som fortalte..

Et lite hei fra snøfylte Trøndelag!

Blir litt av og på-blogging for tiden, men jeg foretrekker å bruke det meste av tiden (det lille jeg har ekstra) på å bare se på babyen vår og nyte tiden. Haha. Det høres klisj og litt småtragisk ut, men det er sant. Enten hun sover eller ligger i redet sitt og observerer plassen rundt seg. Jeg har forstått det sånn at tiden vil fly av gårde, og disse dyrebare minuttene får man aldri igjen. Gjett om jeg reflekterer masse rundt det. Mens hun sover sitter jeg og tenker meg trist. Jeg tenker på alt hun skal få oppleve, på godt og vondt. Hvordan det blir når hun blir tre, fem og ti år. At hun en dag skal få hjertet sitt knust av en drittsekk, at hun en annen dag skal være den som knuser et hjerte. Sånne ting. Haha. I helgen hadde vi vår første runde med skikkelig magevondt. Det var heltt grusomt å se henne ha så vondt, uten å kunne gjøre noe med det. Og sånn kommer det til å være massevis av fremover i livet. Å stå på sidelinjen og se henne gå gjennom livet i alle mulige faser og situasjoner. Det gir en skrekkblandet fryd. Opp i det hele må man bare stole på seg selv som forelder, at man har gjort en bra nok jobb til at hun kommer til å klare seg fint 🙂 <3 Huff. Blir sentimental av tanken. Haha!

Kunne helst tenkt meg og ha henne god, varm og trygg i vognposen i minst ti år til;)

 

Blogginnlegget skulle egentlig handle om cravings og det syke sukkersuget jeg har “lidd” av de siste seks ukene. Hehe. Men det får jeg fortelle om en annen gang. Det var nemlig ingen som fortalte meg om det da jeg ble gravid. Cravings etter graviditeten..

Nå skal jeg se de to nyeste episodene av Girls! Ny sesong. Amen!

Vi skrives. Hilsen en sentimental, forelsket mamma.

Den første uka

Forrige uket var fylt med masse, masse følelser, mest på godt, og litt på vondt. Anders startet nemlig på jobb på mandag, og jeg har hatt mine første åtte dager alene med Olivia. Jeg må innrømme at jeg gruet meg og var veldig spent på hvordan det ville bli. I tillegg hadde jeg uken smekkfull med gjøremål, lege og helsestasjon, barseltreff osv osv. Det ble liiite søvn de første tre nettene, men nå har jeg blitt godt vant, og dessuten har Olivia begynt å sove mer på nettene nå. Aaamen (og bank i bordet), så får vi se hvor lenge det varer;)

I går var jeg alene ute og spiste middag med bestevenninna mi. Jeg har tidligere hørt at jeg mest trolig kommer til å begynne å grine den første gangen jeg skal dra ifra hennne og gjøre noe uten babyen. Haha, jeg kan informere om at det ikke skjedde;) Jeg stoler uansett 110 prosent på Anders som gjør en strålende jobb som pappa. Han hadde jo også Olivia de første nettene alene da jeg var innlagt på sykehuset, så jeg vet helt sikkert at han er flink og passer på Olivia veldig godt 🙂


Daddy cool
 

Nå var ikke dette første gang jeg har gjort noe uten henne heller da. I forrige uke var jeg på massasje hos Femme Aktiv på Leangen. Herregud, det kunne ikke vært bedre timing med litt knaing. Jeg vant nemlig en Instagram-konkurranse like før Olivia ble født.

Etterpå dro jeg på en liten halvtimes shoppingrunde. Så å være borte fra barnet sitt litt nå og da tror jeg bare er sunt for alle parter. Mor får pustet litt og pappa får tatt igjen litt kosetid med bebisen sin. Happy wife, happy life 😉


 

I dag har vi vært på helsestasjonen igjen, og Olivia har endelig blitt tre kilo 🙂 På en måte litt trist å se henne vokse ut av klærne sine, for det betyr at tiden løper og at hun kommer til å bli tenåring før jeg aner det, men samtidig fantastisk å se at hun rett og slett vokser og trives. Vi gjør noe riktig, da, tydeligvis. Hun begynner til og med å få litt bollekinn og dobbelthake. Hihi, lille tuppelura vår <3

I helga skal vi ta nyfødtbilder av henne. Litt sent, men greit at hun i hvert fall er ferdig med sonden og alt det der. Så det blir stas! Gleder oss til å se resultatet. 

 

 

God onsdag videre 🙂

11.02.2016

 

Torsdag allerede. Disse dagene bare flyr av gårde som aldri før. Vi gjør lite spennende, men vi rekker likevel ikke å kjede oss noe særlig. Mulig jeg snakker for meg selv nå, men 😉 Jeg er jo den typen som kan sitte og se serier i en evighet uten å ense det som skjer rundt meg, men jeg er også ekstremt rastløs til tider. Så mens Olivia sover, styrer jeg med husarbeid, planlegger middag og handlelister, ser på blogger, og glaner serier. Nå skal det sies at hun sover masse ennå, så jeg forstår at jeg må nyte disse stundene mens jeg kan 🙂 

Det skal sies at jeg koser meg til og med mer når Olivia er våken. Det er spennende å se utviklingen hennes på så kort tid. Nå fester hun blikket og følger litt med. Også er hun så snill og god <3 Klisjklisj, men det er sant! Hun skriker kun når hun er sulten eller bleien må byttes. DET nyter jeg i hvert fall. Jeg er jo så utålmodig, og vet jeg kommer til å gå på veggen når hun får sine verste skrikefauker i fremtiden.  Den tid, den sorg, men jeg vet den kommer 😉

I ettermiddag skal vi ha med oss Olivia på restaurant for første gang. Jeg er litt spent, men gleder meg til å komme oss litt mer ut. Det har vært mye innetid, og jeg kan vel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært ute i frisk luft de siste tre og en halv ukene. 

 Vi har så å si ingen ytterklær som passer henne ennå, og da er det jo supert å ha dyktige bestemødre/bonusbestemødre og tanter som strikker. Vi har fått så utrolig masse fine sett, men foreløpig er det “bare” dette som passer ennå. 

Det er så fint og koselig med strikkaklær <3 Så takknemlig for det.



<3

 

 

Vi skrives!