Nå er lillesnuppa to og en halv måned gammel, og jeg må si at tiden, den går fremdeles veeldig fort. Disse to månedene har alt i alt vært veldig innholdsrik, utfordrende, lærerik og fantastisk. Jeg har fått en del spørsmål om helsa før og etter fødselen, både min og Olivias. Derfor tenkte jeg å skrive et lite innlegg om hvordan ståa har vært. Såå, here you go:

 

Under hele svangerskapet, fra start til slutt, fikk jeg høre at magen min var SÅÅÅ liten. Dette ble etter hvert ganske sårt, faktisk. Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer følte jeg at størrelsen på den lille magen måtte unnskyldes. For hver gang jeg fikk høre at magen min var så liten, klarte jeg ikke å la være og fortelle at jeg var liten som baby selv, for eksempel. Jeg vet jo at folk flest ikke mente noe vondt med kommentarene, men etter dette har jeg lært at man aldri skal kommentere størrelsen på en gravidmage. Det er like kjipt å høre hvor “unormal” størrelsen er når den er liten også, ikke bare når magen er stor… Jeg syntes jo også at magen var liten, men altså, hva kunne jeg gjøre med det? Ifølge jordmor og lege, var symfysemålet (målet fra bekkenbenet til toppen av livmoren) normalt gjennom hele svangerskapet, til tross for at grafen lå under gjennomsnittet.

Jeg fikk også antydninger om at jeg sikkert ikke spiste nok. Dette gjorde meg trist, for det var i hvert fall ikke tilfellet. 

 

På en kontroll i uke 37 sendte jordmor meg til sykehuset etter at symfysemålet hadde stagnert og ikke gått opp. Samme dag fikk jeg tatt en ultralyd for å sjekke babyens vekst. Det viste seg at noen målinger tilsa at morkakefunksjonen ikke var tilstrekkelig. Babyen ble estimert til 2300 gram. Jeg ble litt satt ut, men tenkte at det fremdeles var fire uker til termin, og at hun forhåpentliigvis ville vokse godt på de ukene. Dessuten var det “bare” et vekstavvik på 21 prosent, noe som ikke er superuvanlig, ifølge fødselslegen. 

Dette bildet er tatt på nyttåraften. Én mnd før termin. 
 

Vi slo oss til ro med dette, og fikk beskjed om, som vi tolket det i hvert fall, at det mest trolig var svangerskapsforgiftning på gang. De kommende ukene ble jeg satt opp til flere kontroller i uka, både hos jordmor og lege. Symptomene på svangerskapsforgiftning hadde jeg jo hatt siden november, altså i nesten TO måneder allerede, og det visste legene på sykehuset etter å ha lest på helsekortet mitt. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri helt følte meg tatt ordentlig på alvor da jeg fortalte om både flimring for øynene, smerter i øverste del av magen, kvalme, hodepine og hjertebank i november og tidlig desember. Blodtrykket gikk også sakte, men sikkert opp, og hos legen før jul fikk jeg beskjed om at noen leverprøver hadde forhøyet verdier. Vann i kroppen kom også i starten av desember. Jeg var tidvis bekymret, og hadde flere telefonsamtaler til Føden (Sykehuset) fordi jeg var redd ting ikke var som det skulle på grunn av symptomene jeg hadde. Jeg fikk beskjed om å ta det med ro.

Uansett. Som jeg fortalte i dette innlegget (fødselshistorien – LINK HER), så ble jeg sendt rett fra kontrollsjekk hos legen til sykehuset, fredag 15. januar. Dette er jeg utrolig glad for i dag. Det viste seg nemlig at da lille Olivia kom til verden, hadde hun et vekstavvik på over 37 prosent, ikke 21, som tidligere antatt. Jeg trodde ikke mine egne ører, og fikk rett og slett litt sjokk da jordmora fortalte at hun veide 2095 gram og var 44 centimeter lang. Hun var bittelita og syltynn. I ettertid har jeg tenkt mye på om hun rett og slett ville overlevd om fødselen hadde skjedd senere, selv om jeg var i uke 38+4 da hun kom. 

 Babyklærne i sykehusbagen med størrelse 50, måtte vi vente i nesten to måneder med å bruke. Frem til da brukte hun størrelse 38, 40 og 44.  

På grunn av den lave vekta fikk Olivia sonde for å få mat gjennom. Her startet vel “opplegget”. Hun måtte ha mat hver andre time døgnet rundt, noe som endte med at jeg og Anders måtte opp for å varme melka, prøve å amme henne, pumpe og gi henne mat i sonden. Hvert måltid med sonden tok rundt 25 minutter, og etter matinga måtte vi skifte bleie på henne. Det resulterte i at da vi igjen kunne legge oss og sove, var det mindre enn én time til neste mating. Sånn holdt vi det gående i to døgn før vi fikk endret matrutinene til hver tredje time.  Underveis var blodtrykket mitt høyt. 

Når jeg ser tilbake på bilder av Olivia fra etter fødselen, blir jeg nesten litt uvel. Hun er så lita og mager. 

 

Fire dager etter fødselen ble vi sendt hjem fra sykehuset. Dagene før fikk vi beskjed om at vi måtte belage oss på å bli på sykehuset en stund til. Slik ble det ikke. Skal vel ikke stikke under en stol at både jeg og Anders følte oss kastet ut fra sykehuset, rett og slett, på grunn av plassmangel på avdelingen. Vi merket godt at det kokte i gangene med stressede jordmødre og nybakte foreldre med helt nye babyer liggende på gangen. Det var stappfullt. 

Heldigvis fikk vi tilbud om å få “hjemmehjelp” (NAST) av barnepleiere, tre ganger i uka. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Vi reiste hjem, til tross for at babyen hadde sonde og jeg slet med ustabilt, og tidvis veldig høyt blodtrykk. Jeg husker jeg reagerte på at jeg verken fikk medisiner eller avtaler om noen etterkontroll av blodtrykket før hjemreise. Hadde en dårlig følelse, rett og slett. 

Det var fantastisk å komme hjem. Virkelig himmelsk. Vi senket skuldrene og nøt den rolige atmosfæren rundt oss, bare oss tre, uten besøk av barnepleiere, leger og jordmødre 24/7. Matinga på dagtid var ikke stress i det hele tatt, litt verre på kveldstid kanskje, men vi samarbeidet godt og klarte oss veldig fint. Etter to døgn hjemme, våknet jeg på natta av skikkelig hodepine. Jeg følte meg fjern og klam, og med veldig uro i kroppen. 

Utover dagen slapp ikke hodepinen taket, og jeg så meg nødt til å ringe barselavdelingen på sykehuset samme kveld. Jeg hadde en stygg mistanke om at hodepinen kom av høyt blodtrykk, men samtidig prøvde jeg å betrygge meg med at de ikke ville sendt meg hjem hvis jeg ikke var frisk nok.

 På telefonen fikk jeg beskjed om å ta to paracet og se om det gikk over. Hvis det ikke ga seg, måtte jeg komme ned for å måle blodtrykket, sa jordmora på telefonen. To paracet fortært, men til ingen nytte. Så jeg dro ned til sykehuset, og innen kort tid fikk jeg komme inn på en fødestue hvor en jordmor tok imot meg. Det viste seg at blodtrykket var på 161/117. Jeg er ingen lege, men jeg forsto det var høyt. Jeg tok straks en urin- og blodprøve. og fikk beskjed om at jeg måtte legges inn. Jeg hadde fremdeles proteiner i urinen, så det var tydelig at svangerskapsforgiftinga ikke hadde sluppet taket, til tross for at babyen var ute. Oftest er det sånn forgiftninga går over. Men ikke i mitt tilfelle.. Dette var seks dager etter fødselen.

Så var det på´n igjen. På sykehuset kom jeg uten tannbørste, linsevæske, klær, og skal vi se, uten babyen! Jeg fikk beskjed om at jeg nå måtte tenke på meg selv, og at jeg burde la Anders og Olivia bli værende hjemme slik at jeg fikk ro og hvile denne natta. Jeg synes blodtrykket var skremmende høyt, og var redd av den grunn alene. Men jeg syntes det var minst like forferdelig å måtte ligge alene uten babyen vår, som bare var seks dager gammel. Hun hadde jo sonde, og melka sto hjem i kjøleskapet, så hun fikk mat, men situasjonen var veldig frustrerende. Ikke minst hadde jeg dårlig samvittighet for at Anders måtte ta seg av henne alene.

Etter å ha sett hva svangerskapsforgiftninga hadde gjort med Olivia (hvor lita hun var da hun ble født, uten at det ble fanget ordentlig opp), var jeg egentlig ganske redd for hva den kunne gjøre med meg. Svangerskapsforgiftning er virkelig lumskt og skremmende, og i mitt tilfelle var det en alvorlig svangerskapsforgiftning, ifølge legene. Faren er blant annet at det kan utvikle seg til kramper og organsvikt. 

Heldigvis ble Olivia skrevet inn på Nyfødt intensivavdelingen dagen etter, men Anders måtte ta seg av henne alene, mens jeg lå på eget rom, tre etasjer oppe. Natt nummer to fikk jeg ekstrem hodepine. Blodtrykket var høyt, og de fikk det heller ikke ned, til tross for tre blodtrykkstabletter på én og samme time. Hele ansiktet mitt hovnet veldig opp, og smerten var ille. 

Ingen medisiner funket på trykket, heller ikke mot smerten. Faren ved for høyt trykk er hjerneblødning, så på et tidspunkt var jeg faktisk redd for at min siste time var kommet. Overtrykket var nå på 179, og undertrykket på 113. Etter hvert fikk jeg endelig besøk av legen. Hun foretok en sjekk for å utelukke hjerneblødning. For sikkerhets skyld, og sikkert for at jeg skulle roe meg ned, ble det satt opp en MR-time. På den måten kunne blødning og blodpropp utelukkes. Den kvelden endte det med at jeg fikk en Paralgin Forte og bare blekket fra hele opplegget. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus før, eller slitt med sykdom i hele mitt liv. Det er vanskelig å forklare, men opplevelsen har satt en liten støkk i meg. 

 Daglige urin- og blodprøver, utallige blodtrykksmålinger døgnet rundt, hodepine, legebesøk og bekymringsfulle netter. Det verste var usikkerheten jeg gikk og følte på. Ville medisinene i det hele tatt fungere? Hvorfor tok det så lang tid? Og hvorfor kunne jeg ikke bare få medisin intravenøst når blodtrykket hver eneste kveld skøyt i været og gjorde meg livredd? 

Etter syv laaange netter i en sykehusseng, hvor jeg lå konstant i ro og kun var oppe fra senga for å gå fem skritt til do, fikk jeg endelig dra hjem. 

Nå, elleve uker etter fødselen, er det bare det ustabile blodtrykket som minner om svangerskapsforgiftningen. Og babyen da, som fremdeles bruker størrelse 50 i klær og ser ganske nyfødt ut 🙂 

I dag går jeg på medisiner, tre ganger daglig. Altså, alt har jo gått bra, og Olivia er veldig frisk og rask, utvikler seg som hun skal, og legger fint på seg. Og det er jo det viktigste av alt! Det høres jo kanskje ikke ille ut noe av det her, men etter en fødsel er man rimelig sårbar og flyter over av følelser. Mange har vært gjennom myyye verre ting enn vi har, det er jeg klar over. 

Men det må jo sies at det ikke akkurat var et scenario jeg i det hele tatt på forhånd hadde sett for meg kunne skje. Svangerskapsforgiftning er skumle greier. På grunn av den har jeg større risiko for å få blant annet hjerte- og karsykdommer eller nyresvikt senere i livet. Det er jo også større risiko for at det utvikles svangerskapsforgiftning ved neste graviditet. Heldigvis får vi tett oppfølging, med blant annet blodfortynnede medisiner fra uke 13, og flere ultralyder etter uke 24.

Fineste Oliviaen vår <3 
 

Det er ikke bare enkelt å være førstegangsgravid. Man er ofte usikker fordi kroppen endrer seg, og veldig mye er nytt. 

Det jeg har lært av denne opplevelsen, er å stole på magefølelsen og stå på kravene. Nå vet jeg i hvert fall hvordan ting ikke skal være. Hvis jeg får noen som helst antydninger til svangerskapsforgiftning senere i livet, så kommer jeg til å ikke gi meg før jeg får sjekket opp i det.

Man trenger ikke ha “dødelig vondt i hodet”, eller så sterke smerter øverst i magen at det føles som et sverd stikker gjennom deg, for at det skal være en forgiftning. Jeg gikk ikke med hodepine 24/7 eller spydde som en gris på grunn av kvalmen. Men symptomene var der. Og det var nok, det. Så stol på magefølelsen hvis du som gravid mistenker at noe er som det ikke skal. Jeg unner ingen å gå gjennom det vi har gjort. 

 

#svangerskapsforgiftning #alvorligsvangerskapsforgiftning #graviditet #fødsel #høytblodtrykk #blodtrykk