Min fødselshistorie (del 2)

LES DEL 1 HER

 

Jeg ble kjørt inn på fødestua og fikk hilst på jordmora som skulle være sammen med oss underveis. Tonje het hun, nordlending, avslappet og enkelt og greit ei likandes dame. Heldigvis. På forhånd var jeg veldig spent på dette. Jeg er hundre prosent sikker på at en fin fødsel har mye å gjøre med hvor trygg du føler deg på jordmora. Kjemien må stemme, noe som ikke er en selvfølge. Sånn sett var jeg superheldig. Selv om den stakkars jordmora sikkert følte seg litt lite likt innimellom slaga. Ikke at jeg sa noe slemt eller noe, jeg bare lå der, som en amøbe. Uten å svare henne hvis hun spurte om noe midt i en rie. 

Bare 20 minutter etter siste sjekk, altså klokken 09.00 søndag morgen, fikk jeg konstatert enda en centimeter åpning. Nå var det fire centimeter, og Tonje forsikret meg om at hun på forhånd hadde lest fødebrevet mitt. Der hadde jeg ravlet ned alt jeg var redd for, deriblant at jeg var redd for hvordan jeg ville takle smertene, at jeg var redd for å sy/klippes uten bedøvelse, at jeg var livredd for revning og ønsket pudendalblokade. Ikke spør meg hva sistnevnte er. Haha! Jordmor ble meget overrasket over at jeg hadde skrevet ned dette, da det ikke akkurat var vanlig at fødende spurte om dette i dette årtusenet! 😉 Kvelden før hadde jeg helt tilfeldig kommet over noe på nett hvor denne lokalbedøvelsen var beskrevet. Jeg tenkte; smertelindring? GIVE IT TO ME! For å si det kort og enkelt, pudendalblokade er en lokalbedøvelse i underlivet som settes ved slutten av åpningstiden, altså rett før pressinga starter. Det endte med at jeg ikke fikk dette, da jeg egentlig ikke hadde aning om hva jeg selv hadde etterspurt. Haha! 

Uansett. For å døyve smerten under riene, gikk jeg rundt og trippet på fødestua. Ettersom smerten satt heftig i ryggen, fikk jeg elektroder festet i korsryggen for å “forflytte” smerten fra riene. På den elektrodegreia var det nemlig en sånn “boozt-knapp” som jeg trykket på ved hvert tak. Mulig det var psykisk, men jeg syntes det funket litt.

På forhånd hadde jeg jo sett for meg å sitte og duppe i badekar med dusjhodet godt plantet på korsryggen. Jeg hadde også et ønske om å føde i vann. På grunn av mitt høye blodtrykk og babyens størrelse, ble dette helt uaktuelt. Babyen måtte overvåkes under hele fødselen, og fikk derfor festet elektroder på hodet. Jeg så ikke snurten av vann under fødselen. Dette til tross for at jeg styra fælt med å finne og få pakket ned bikinien min i fødebagen. 

Da elektrodene ble festet på babyen, måtte de elektrodene jeg hadde i korsryggen fjernes. De forstyrret nemlig signalene fra babyens hjertelyd. Dette til min store fortvilelse. Smertene begynte å bli ganske intense, så jeg etterspurte epidural med engang. Jeg hadde nemlig hørt maaange historier om at det kunne ta lang tid før legen kom og satte bedøvelsen. Takk Gud for at jeg spurte tidlig, for fra jeg etterspurte det, til legen var i rommet, tok det nesten én og en halv time. AU.

Klokken nærmet seg nå 10.00, og legen som skulle sette epiduralen hadde fremdeles ikke dukket opp. På dette tidspunktet var riene et helvete, og jeg hadde fått fem centimeter åpning nå. Jeg gikk inn i meg selv og pustet av meg stemmen. Jepp, etter fødselen hadde jeg faktisk ikke stemme fordi jeg hadde pustet så voldsomt. Inn nesa så lange drag som overhodet mulig mens rietoppen var som verst, og ut munnen. Det forundret meg hvor mye mindre vondt det var da jeg pustet inn, enn ut. Anders satt ved siden av meg og prøvde og presse i meg litt drikke, og etter hvert fikk han i oppgave å massere korsryggen min. På et tidspunkt der lå jeg i senga med lukkede øyne, neglene ned i huden og hendene i håret. Jeg må ha sett ut som en mentalforstyrret pasient rømt fra Brøset. For å overleve smerten prøvde jeg å forflytte den fra mage og rygg til hårriving og kliping av meg selv. I ettertid hadde jeg små sår formet som negler på armene 😉 Heldigvis har jeg håret i behold..

SÅ, endelig, kom lege Tomas inn døra, klar for å sette epiduralen. På mellomtiden hadde jeg både hengt på prekestolen og ligget på en gymball. Nå var det vondt altså. Jævlig (!) vondt! Det var derfor ikke bare bare å sette inn epiduralen når riene kom så hyppig. Typ hvert andre minutt, og gjerne litt oftere. De varte lengere også nå. I blant føltes det hele som en evigvarende rie som ikke stoppet før en ny topp var på vei. Å sette seg opp i senga var en prøvelse i seg selv.

Lokalbedøvelsen ble satt, og innen ti minutter var selve epiduralen på plass. Det kjentes da han stakk den inn, men altså, jeg var omtrent i svime på dette tidspunktet, så jeg brydde meg fint lite. Enda ti-femten minutter til gikk, og der.. Der kjente jeg smerten i magen forsvinne, sakte, men sikkert. Først funket den bare på høyre side. Jeg fikk litt panikk og tenkte at jeg IKKE hadde tid til at legen måtte komme tilbake og sette den på nytt, noe som ikke er uvanlig. Jordmor visste råd, og ba med legge meg over på venstre side. Det tok ikke lang tid før smerten på begge sider forsvant. 

Men smertefritt var det jo ikke, for riene kjentes veeldig godt ned mot rumpa, men på dette tidspunktet var jeg bare sjeleglad for at bedøvelsen i det hele tatt funket. Jeg konkluderte raskt med at smerter i rumpa var MYE bedre enn smerter i rumpa, ryggen OG magen 😉

Like etter epiduralen var satt, og før virkningen av den kom i gang. 

 

Jeg har veldig ofte lest (ja, jeg har googlet livet av meg i svangerskapet) at epiduralen slutter og funke, og av en eller annen grunn visste jeg faktisk ikke hvordan løpet var videre etter den ble satt. Skal jeg nå bare vente på at virkningen går ut, også er det rett tilbake til riehelvete, eller..? Jordmor forklarte at vi hadde god margin på dosen, og at den ville vare helt til babyen var ute, men at de ville skru ned litt før pressinga. 

Nå krysset vi fingrene for at epiduralen ikke skulle stanse opp riene, som det ofte kan gjøre. Det var ingen tvil om at riene fremdeles var gode, til tross for epiduralen. De kom veldig hyppig, og jeg kjente nå litt pressetrang.

Allerede på dette tidspunktet sa jeg til Anders at dette var noe jeg faktisk kunne gjøre om igjen. At en fødsel var, og er overkommelig. I hvert fall før pressinga, tenkte jeg, Mulig jeg ville angre på det utsagnet og spise ordene mine om et par timer.. 

Nå endret hele atmosfæren seg på fødestua. Fra vinduet kunne vi se snøen lave vakkert ned, jordmor slo på radioen og vi fikk oss alle et skikkelig pust i bakken. Helt fantastisk! Først nå begynte jeg å tenke på at vi skulle få møte babyen vår om noen timer. Man har mer enn nok med å tenke på seg selv underveis i fødselen, så å tenke på at vi skulle få møte Olivia, det hadde i hvert fall ikke jeg brukt som motivasjon – frem til nå.

 

Nå var klokken blitt nærmere 12.00, og selv om stemninga var veldig rolig på fødestua, begynte jeg plutselig å skjelve ukontrollert i hele kroppen. Det var visstnok en slags reaksjon på epiduralen. Jordmor tok seg god tid til å ta en prat med meg for å prøve og roe skjelvinga. Hun spurte om jeg var bekymret for noe. Om jeg var! Jeg svarte at jeg var livredd for fødselens neste fase. Alt det med smerte, revning, om noe kunne gå galt, babyens hjerterytme, name it. For selv om bedøvelsen var himmelsk, ga det meg også tid til å tenke. Og bekymre meg litt. 

Samtalen med jordmor hjalp utrolig nok, og skjelvinga forsvant. 

Opp i det hele duppet jeg også av i et kvarters tid. Hvor rart er ikke det. Fra de verste smertene jeg har kjent noen gang, til å bare sovne på en halvtimes tid. Det sier jo litt om epiduralen, gitt 🙂

Ved neste sjekk, rundt klokken 12.45, hadde jeg 8 centimeter åpning. Jeg klatret meg opp på prekestolen igjen og tok litt lette “knebøy”. Det gjorde at babyen sank lengre ned i bekkenet. En helt snodig følelse.


 Hurray for epidural 😉

 

Tiden gikk utrolig fort, og like etter klokken 14.30 var det full åpning. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Nå begynte det å virkelig gå opp for meg at vi skulle få møte lille krapylet i magen som hadde holdt meg våken hver natt de siste månedene. Hun jeg hadde kjent spark fra daglig i over fem måneder. Lille Oliviaen vår. Nå var det ikke lenge til vi endelig fikk se hvordan hun så ut. Jeg og verdens beste kjæreste ved min side skulle for første gang hilse på det lille mennesket vi to hadde laget. Fødselens første tårer ble felt midt i dette tankespinnet. For meg var dette et utrolig rørende øyeblikk.

Like før vaktskifte klokken kvart over tre, fikk jeg smått startet pressinga. De første pressriene gjorde ikke vondt i det hele tatt, og å “få til” pressinga synes jeg heller ikke var vanskelig. Selv om det var kjipt at Tonje ikke skulle ta i mot babyen, ble jeg gledelig overrasket da jordmora jeg hadde gått til gjennom hele svangerskapet, kom og overtok jobben. Ganske betryggende.

Det går ikke an å forklare hvordan det kjennes når babyen kommer lengre og lengre ned i bekkenet. Jo lengre ned hun kom, jo vondere ble det, naturligvis. Jeg kommuniserte godt med jordmor, og klarte og vente med pressinga når hun ba meg om det. Her takker jeg igjen epiduralen;) Jeg tror pressetrangen ville vært mye verre uten den. Riene kom med stadig kortere mellomrom, og på et tidspunkt la jeg plutselig merke til at Anders var på gråten. Det gjorde nå riiimelig drittvondt, og jeg forsto at hodet var nært ut. Ved neste rie var det så vondt at jeg holdt på å puste meg ihjel. Jeg kjente et ubeskrivelig press og en brennende følelse. Midt i det hele sank babyens hjerterytme ned til 50, før det helt forsvant. De karte ikke å finne signalet, og jeg tenkte det verste et øyeblikk. Anders gråt, og det gjorde jeg også nå. Jordmødrene sa ingenting om at hodet var kommet ut, men jeg rakk å tenke at hvis DET ikke var hodet, da er det bare å belage seg på en helvetes smerte når det faktisk kommer. Jordmødrene prøvde og berolige meg om at alt gikk fint, noe det gjorde. Jeg fikk beskjed om at babyen ville komme ved neste press. Men de hyppige riene avtok plutselig, og det ble en litt stresset situasjon hvor jeg på tre sekunder hadde fått drypp for å få i gang riene igjen. Som jeg trodde, babyens hode var jo allerede ute. 

Da den siste rien kom, presset jeg fra enden av stortåa. Med andre ord, alt jeg maktet, på ordentlig. Og vips, der kom babyjenta vår til verden klokken 16.16. Det siste presset gjorde ikke vondt engang. Og som vi gråt. Både jeg, Anders og Olivia gråt for full hals. Hehe. Olivia litt høyere enn oss to, men det var et uvirkelig og surrealistisk øyeblikk som aldri kan beskrives med ord. Klisjé, I know, men søren så sant! 

Anders fikk etter hvert klippet navlestrengen, og jeg fikk henne lagt på brystet. Den bittelille jenta hylgråt, men ble helt stille i det jeg strøk henne gjentatte ganger ved nesen og panna. Hun roet seg og ble bare liggende og se på meg med de stooore svarte øynene sine. FOR et øyeblikk. Jeg har aldri før trodd på kjærlighet ved første blikk, men dette, det var faktisk det. 

  

 

 

Jeg er en av dem som har fryktet en fødsel så lenge jeg kan huske. Fødselen var det første og siste jeg tenkte på når jeg sto opp og la meg om kveldene den siste måneden av svangerskapet. Jeg gruet meg så fryktelig mye. Var livredd for å ikke takle smertene, først og fremst. I tillegg var det ALT av detaljer jeg hadde gruet meg til. Som for eksempel å bli sydd uten bedøvelse, hvor vondt det ville være hvis babyen ble tatt med tang, eller hvordan det for eksempel ville bli å gå på do etter fødselen. Altså, jeg hadde lest, og tenkt på alt. Gruet meg til cirka alt også. Men, man må rett og slett bare være med på det som skjer. 

Ettersom jeg ble satt i gang, hadde jeg en litt ekstra “tøff” fødsel i den forstand at hyppighet og intensitet på riene var ganske heftig, men likevel synes jeg fødselen var en FIN opplevelse! Alt gikk over all forventning. Kall meg gjerne gal altså, men det er helt sant. Det er også litt av grunnen til at jeg velger å dele min opplevelse. Ikke alle fødsler er forjævlige som de vi ofte leser eller hører om. 

 

 

#fødselshistorie #blogg #fødsel #gravid  

  

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg