Det hender i blant at jeg får små, rare innfall til å gjøre ting cirka ingen andre gjør. Og staheten spiller en stor rolle her, for har jeg bestemt meg, ja, da må jeg bevise for meg selv at jeg SKAL få det til. På lørdag var jeg ute å spiste middag sammen med tre venninner. Jeg endte opp med å dra videre til Una, Søstrene Karlsen og Bari, der jeg møtte ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge. Det ble ikke så veldig mye alkohol, bare litt vin. En roligkveld på byen, med andre ord. Da jeg tok nattbussen hjem klokken tre fra byen, var jeg dø’sliten. Satt å tenkte på hvor magisk det ville bli å slenge hodet ned på puta og sovne på et blunk. Et par kilometer fra oss er det et stort friluftsområde, med en sandstrand, tydligvis. Da jeg kjørte forbi med bussen la jeg for første gang merke til sandstranda, og tenkte: JA, dit skal jeg gå for å ta bilder. . . . . . So I did. Jeg kom meg hjem, hoppet inn i treningsbuksa og la en cider og speilrefleksen i sekken. La meg minne om at klokken hadde blitt 04.15 på natta. Og været? Vel, det var temmelig ruskete. Om jeg ikke husker feil, så var det den kaldeste juninatten på over 38 år. Så jauda.

Jeg slengte sekken på ryggen (Hjelp, så turist) og sprang avgårde. Min eneste bekymring var de som så meg på stranden klokken halv fem om morgenen. «Selvmordskandidat much»?? Og selvfølgelig de som kjørte forbi meg. Alltid redd for å bli stoppet av ukjente biler. Viktig med forhåndsregler, så jeg spurtet avgårde.

Anders sendte melding og spurte hvor jeg var. “På stranda”. Hahaaa. ÅÅkejj. Så gikk batteriet mitt på telefonen. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det var et veldig vakkert syn, litt mystisk og med masse bølger i halvt soloppgang.

Kom meg trygt hjem etter en nokså forfriskende tur. Jeg hadde i hvert fall stranden helt for meg selv. Det er ikke hver dag (natt) 😉 

God tirsdag!