Nå er lillesnuppa to og en halv måned gammel, og jeg må si at tiden, den går fremdeles veeldig fort. Disse to månedene har alt i alt vært veldig innholdsrik, utfordrende, lærerik og fantastisk. Jeg har fått en del spørsmål om helsa før og etter fødselen, både min og Olivias. Derfor tenkte jeg å skrive et lite innlegg om hvordan ståa har vært. Såå, here you go:

 

Under hele svangerskapet, fra start til slutt, fikk jeg høre at magen min var SÅÅÅ liten. Dette ble etter hvert ganske sårt, faktisk. Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer følte jeg at størrelsen på den lille magen måtte unnskyldes. For hver gang jeg fikk høre at magen min var så liten, klarte jeg ikke å la være og fortelle at jeg var liten som baby selv, for eksempel. Jeg vet jo at folk flest ikke mente noe vondt med kommentarene, men etter dette har jeg lært at man aldri skal kommentere størrelsen på en gravidmage. Det er like kjipt å høre hvor “unormal” størrelsen er når den er liten også, ikke bare når magen er stor… Jeg syntes jo også at magen var liten, men altså, hva kunne jeg gjøre med det? Ifølge jordmor og lege, var symfysemålet (målet fra bekkenbenet til toppen av livmoren) normalt gjennom hele svangerskapet, til tross for at grafen lå under gjennomsnittet.

Jeg fikk også antydninger om at jeg sikkert ikke spiste nok. Dette gjorde meg trist, for det var i hvert fall ikke tilfellet. 

 

På en kontroll i uke 37 sendte jordmor meg til sykehuset etter at symfysemålet hadde stagnert og ikke gått opp. Samme dag fikk jeg tatt en ultralyd for å sjekke babyens vekst. Det viste seg at noen målinger tilsa at morkakefunksjonen ikke var tilstrekkelig. Babyen ble estimert til 2300 gram. Jeg ble litt satt ut, men tenkte at det fremdeles var fire uker til termin, og at hun forhåpentliigvis ville vokse godt på de ukene. Dessuten var det “bare” et vekstavvik på 21 prosent, noe som ikke er superuvanlig, ifølge fødselslegen. 

Dette bildet er tatt på nyttåraften. Én mnd før termin. 
 

Vi slo oss til ro med dette, og fikk beskjed om, som vi tolket det i hvert fall, at det mest trolig var svangerskapsforgiftning på gang. De kommende ukene ble jeg satt opp til flere kontroller i uka, både hos jordmor og lege. Symptomene på svangerskapsforgiftning hadde jeg jo hatt siden november, altså i nesten TO måneder allerede, og det visste legene på sykehuset etter å ha lest på helsekortet mitt. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri helt følte meg tatt ordentlig på alvor da jeg fortalte om både flimring for øynene, smerter i øverste del av magen, kvalme, hodepine og hjertebank i november og tidlig desember. Blodtrykket gikk også sakte, men sikkert opp, og hos legen før jul fikk jeg beskjed om at noen leverprøver hadde forhøyet verdier. Vann i kroppen kom også i starten av desember. Jeg var tidvis bekymret, og hadde flere telefonsamtaler til Føden (Sykehuset) fordi jeg var redd ting ikke var som det skulle på grunn av symptomene jeg hadde. Jeg fikk beskjed om å ta det med ro.

Uansett. Som jeg fortalte i dette innlegget (fødselshistorien – LINK HER), så ble jeg sendt rett fra kontrollsjekk hos legen til sykehuset, fredag 15. januar. Dette er jeg utrolig glad for i dag. Det viste seg nemlig at da lille Olivia kom til verden, hadde hun et vekstavvik på over 37 prosent, ikke 21, som tidligere antatt. Jeg trodde ikke mine egne ører, og fikk rett og slett litt sjokk da jordmora fortalte at hun veide 2095 gram og var 44 centimeter lang. Hun var bittelita og syltynn. I ettertid har jeg tenkt mye på om hun rett og slett ville overlevd om fødselen hadde skjedd senere, selv om jeg var i uke 38+4 da hun kom. 

 Babyklærne i sykehusbagen med størrelse 50, måtte vi vente i nesten to måneder med å bruke. Frem til da brukte hun størrelse 38, 40 og 44.  

På grunn av den lave vekta fikk Olivia sonde for å få mat gjennom. Her startet vel “opplegget”. Hun måtte ha mat hver andre time døgnet rundt, noe som endte med at jeg og Anders måtte opp for å varme melka, prøve å amme henne, pumpe og gi henne mat i sonden. Hvert måltid med sonden tok rundt 25 minutter, og etter matinga måtte vi skifte bleie på henne. Det resulterte i at da vi igjen kunne legge oss og sove, var det mindre enn én time til neste mating. Sånn holdt vi det gående i to døgn før vi fikk endret matrutinene til hver tredje time.  Underveis var blodtrykket mitt høyt. 

Når jeg ser tilbake på bilder av Olivia fra etter fødselen, blir jeg nesten litt uvel. Hun er så lita og mager. 

 

Fire dager etter fødselen ble vi sendt hjem fra sykehuset. Dagene før fikk vi beskjed om at vi måtte belage oss på å bli på sykehuset en stund til. Slik ble det ikke. Skal vel ikke stikke under en stol at både jeg og Anders følte oss kastet ut fra sykehuset, rett og slett, på grunn av plassmangel på avdelingen. Vi merket godt at det kokte i gangene med stressede jordmødre og nybakte foreldre med helt nye babyer liggende på gangen. Det var stappfullt. 

Heldigvis fikk vi tilbud om å få “hjemmehjelp” (NAST) av barnepleiere, tre ganger i uka. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Vi reiste hjem, til tross for at babyen hadde sonde og jeg slet med ustabilt, og tidvis veldig høyt blodtrykk. Jeg husker jeg reagerte på at jeg verken fikk medisiner eller avtaler om noen etterkontroll av blodtrykket før hjemreise. Hadde en dårlig følelse, rett og slett. 

Det var fantastisk å komme hjem. Virkelig himmelsk. Vi senket skuldrene og nøt den rolige atmosfæren rundt oss, bare oss tre, uten besøk av barnepleiere, leger og jordmødre 24/7. Matinga på dagtid var ikke stress i det hele tatt, litt verre på kveldstid kanskje, men vi samarbeidet godt og klarte oss veldig fint. Etter to døgn hjemme, våknet jeg på natta av skikkelig hodepine. Jeg følte meg fjern og klam, og med veldig uro i kroppen. 

Utover dagen slapp ikke hodepinen taket, og jeg så meg nødt til å ringe barselavdelingen på sykehuset samme kveld. Jeg hadde en stygg mistanke om at hodepinen kom av høyt blodtrykk, men samtidig prøvde jeg å betrygge meg med at de ikke ville sendt meg hjem hvis jeg ikke var frisk nok.

 På telefonen fikk jeg beskjed om å ta to paracet og se om det gikk over. Hvis det ikke ga seg, måtte jeg komme ned for å måle blodtrykket, sa jordmora på telefonen. To paracet fortært, men til ingen nytte. Så jeg dro ned til sykehuset, og innen kort tid fikk jeg komme inn på en fødestue hvor en jordmor tok imot meg. Det viste seg at blodtrykket var på 161/117. Jeg er ingen lege, men jeg forsto det var høyt. Jeg tok straks en urin- og blodprøve. og fikk beskjed om at jeg måtte legges inn. Jeg hadde fremdeles proteiner i urinen, så det var tydelig at svangerskapsforgiftinga ikke hadde sluppet taket, til tross for at babyen var ute. Oftest er det sånn forgiftninga går over. Men ikke i mitt tilfelle.. Dette var seks dager etter fødselen.

Så var det på´n igjen. På sykehuset kom jeg uten tannbørste, linsevæske, klær, og skal vi se, uten babyen! Jeg fikk beskjed om at jeg nå måtte tenke på meg selv, og at jeg burde la Anders og Olivia bli værende hjemme slik at jeg fikk ro og hvile denne natta. Jeg synes blodtrykket var skremmende høyt, og var redd av den grunn alene. Men jeg syntes det var minst like forferdelig å måtte ligge alene uten babyen vår, som bare var seks dager gammel. Hun hadde jo sonde, og melka sto hjem i kjøleskapet, så hun fikk mat, men situasjonen var veldig frustrerende. Ikke minst hadde jeg dårlig samvittighet for at Anders måtte ta seg av henne alene.

Etter å ha sett hva svangerskapsforgiftninga hadde gjort med Olivia (hvor lita hun var da hun ble født, uten at det ble fanget ordentlig opp), var jeg egentlig ganske redd for hva den kunne gjøre med meg. Svangerskapsforgiftning er virkelig lumskt og skremmende, og i mitt tilfelle var det en alvorlig svangerskapsforgiftning, ifølge legene. Faren er blant annet at det kan utvikle seg til kramper og organsvikt. 

Heldigvis ble Olivia skrevet inn på Nyfødt intensivavdelingen dagen etter, men Anders måtte ta seg av henne alene, mens jeg lå på eget rom, tre etasjer oppe. Natt nummer to fikk jeg ekstrem hodepine. Blodtrykket var høyt, og de fikk det heller ikke ned, til tross for tre blodtrykkstabletter på én og samme time. Hele ansiktet mitt hovnet veldig opp, og smerten var ille. 

Ingen medisiner funket på trykket, heller ikke mot smerten. Faren ved for høyt trykk er hjerneblødning, så på et tidspunkt var jeg faktisk redd for at min siste time var kommet. Overtrykket var nå på 179, og undertrykket på 113. Etter hvert fikk jeg endelig besøk av legen. Hun foretok en sjekk for å utelukke hjerneblødning. For sikkerhets skyld, og sikkert for at jeg skulle roe meg ned, ble det satt opp en MR-time. På den måten kunne blødning og blodpropp utelukkes. Den kvelden endte det med at jeg fikk en Paralgin Forte og bare blekket fra hele opplegget. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus før, eller slitt med sykdom i hele mitt liv. Det er vanskelig å forklare, men opplevelsen har satt en liten støkk i meg. 

 Daglige urin- og blodprøver, utallige blodtrykksmålinger døgnet rundt, hodepine, legebesøk og bekymringsfulle netter. Det verste var usikkerheten jeg gikk og følte på. Ville medisinene i det hele tatt fungere? Hvorfor tok det så lang tid? Og hvorfor kunne jeg ikke bare få medisin intravenøst når blodtrykket hver eneste kveld skøyt i været og gjorde meg livredd? 

Etter syv laaange netter i en sykehusseng, hvor jeg lå konstant i ro og kun var oppe fra senga for å gå fem skritt til do, fikk jeg endelig dra hjem. 

Nå, elleve uker etter fødselen, er det bare det ustabile blodtrykket som minner om svangerskapsforgiftningen. Og babyen da, som fremdeles bruker størrelse 50 i klær og ser ganske nyfødt ut 🙂 

I dag går jeg på medisiner, tre ganger daglig. Altså, alt har jo gått bra, og Olivia er veldig frisk og rask, utvikler seg som hun skal, og legger fint på seg. Og det er jo det viktigste av alt! Det høres jo kanskje ikke ille ut noe av det her, men etter en fødsel er man rimelig sårbar og flyter over av følelser. Mange har vært gjennom myyye verre ting enn vi har, det er jeg klar over. 

Men det må jo sies at det ikke akkurat var et scenario jeg i det hele tatt på forhånd hadde sett for meg kunne skje. Svangerskapsforgiftning er skumle greier. På grunn av den har jeg større risiko for å få blant annet hjerte- og karsykdommer eller nyresvikt senere i livet. Det er jo også større risiko for at det utvikles svangerskapsforgiftning ved neste graviditet. Heldigvis får vi tett oppfølging, med blant annet blodfortynnede medisiner fra uke 13, og flere ultralyder etter uke 24.

Fineste Oliviaen vår <3 
 

Det er ikke bare enkelt å være førstegangsgravid. Man er ofte usikker fordi kroppen endrer seg, og veldig mye er nytt. 

Det jeg har lært av denne opplevelsen, er å stole på magefølelsen og stå på kravene. Nå vet jeg i hvert fall hvordan ting ikke skal være. Hvis jeg får noen som helst antydninger til svangerskapsforgiftning senere i livet, så kommer jeg til å ikke gi meg før jeg får sjekket opp i det.

Man trenger ikke ha “dødelig vondt i hodet”, eller så sterke smerter øverst i magen at det føles som et sverd stikker gjennom deg, for at det skal være en forgiftning. Jeg gikk ikke med hodepine 24/7 eller spydde som en gris på grunn av kvalmen. Men symptomene var der. Og det var nok, det. Så stol på magefølelsen hvis du som gravid mistenker at noe er som det ikke skal. Jeg unner ingen å gå gjennom det vi har gjort. 

 

#svangerskapsforgiftning #alvorligsvangerskapsforgiftning #graviditet #fødsel #høytblodtrykk #blodtrykk

Et lite hei fra snøfylte Trøndelag!

Blir litt av og på-blogging for tiden, men jeg foretrekker å bruke det meste av tiden (det lille jeg har ekstra) på å bare se på babyen vår og nyte tiden. Haha. Det høres klisj og litt småtragisk ut, men det er sant. Enten hun sover eller ligger i redet sitt og observerer plassen rundt seg. Jeg har forstått det sånn at tiden vil fly av gårde, og disse dyrebare minuttene får man aldri igjen. Gjett om jeg reflekterer masse rundt det. Mens hun sover sitter jeg og tenker meg trist. Jeg tenker på alt hun skal få oppleve, på godt og vondt. Hvordan det blir når hun blir tre, fem og ti år. At hun en dag skal få hjertet sitt knust av en drittsekk, at hun en annen dag skal være den som knuser et hjerte. Sånne ting. Haha. I helgen hadde vi vår første runde med skikkelig magevondt. Det var heltt grusomt å se henne ha så vondt, uten å kunne gjøre noe med det. Og sånn kommer det til å være massevis av fremover i livet. Å stå på sidelinjen og se henne gå gjennom livet i alle mulige faser og situasjoner. Det gir en skrekkblandet fryd. Opp i det hele må man bare stole på seg selv som forelder, at man har gjort en bra nok jobb til at hun kommer til å klare seg fint 🙂 <3 Huff. Blir sentimental av tanken. Haha!

Kunne helst tenkt meg og ha henne god, varm og trygg i vognposen i minst ti år til;)

 

Blogginnlegget skulle egentlig handle om cravings og det syke sukkersuget jeg har “lidd” av de siste seks ukene. Hehe. Men det får jeg fortelle om en annen gang. Det var nemlig ingen som fortalte meg om det da jeg ble gravid. Cravings etter graviditeten..

Nå skal jeg se de to nyeste episodene av Girls! Ny sesong. Amen!

Vi skrives. Hilsen en sentimental, forelsket mamma.

LES DEL 1 HER

 

Jeg ble kjørt inn på fødestua og fikk hilst på jordmora som skulle være sammen med oss underveis. Tonje het hun, nordlending, avslappet og enkelt og greit ei likandes dame. Heldigvis. På forhånd var jeg veldig spent på dette. Jeg er hundre prosent sikker på at en fin fødsel har mye å gjøre med hvor trygg du føler deg på jordmora. Kjemien må stemme, noe som ikke er en selvfølge. Sånn sett var jeg superheldig. Selv om den stakkars jordmora sikkert følte seg litt lite likt innimellom slaga. Ikke at jeg sa noe slemt eller noe, jeg bare lå der, som en amøbe. Uten å svare henne hvis hun spurte om noe midt i en rie. 

Bare 20 minutter etter siste sjekk, altså klokken 09.00 søndag morgen, fikk jeg konstatert enda en centimeter åpning. Nå var det fire centimeter, og Tonje forsikret meg om at hun på forhånd hadde lest fødebrevet mitt. Der hadde jeg ravlet ned alt jeg var redd for, deriblant at jeg var redd for hvordan jeg ville takle smertene, at jeg var redd for å sy/klippes uten bedøvelse, at jeg var livredd for revning og ønsket pudendalblokade. Ikke spør meg hva sistnevnte er. Haha! Jordmor ble meget overrasket over at jeg hadde skrevet ned dette, da det ikke akkurat var vanlig at fødende spurte om dette i dette årtusenet! 😉 Kvelden før hadde jeg helt tilfeldig kommet over noe på nett hvor denne lokalbedøvelsen var beskrevet. Jeg tenkte; smertelindring? GIVE IT TO ME! For å si det kort og enkelt, pudendalblokade er en lokalbedøvelse i underlivet som settes ved slutten av åpningstiden, altså rett før pressinga starter. Det endte med at jeg ikke fikk dette, da jeg egentlig ikke hadde aning om hva jeg selv hadde etterspurt. Haha! 

Uansett. For å døyve smerten under riene, gikk jeg rundt og trippet på fødestua. Ettersom smerten satt heftig i ryggen, fikk jeg elektroder festet i korsryggen for å “forflytte” smerten fra riene. På den elektrodegreia var det nemlig en sånn “boozt-knapp” som jeg trykket på ved hvert tak. Mulig det var psykisk, men jeg syntes det funket litt.

På forhånd hadde jeg jo sett for meg å sitte og duppe i badekar med dusjhodet godt plantet på korsryggen. Jeg hadde også et ønske om å føde i vann. På grunn av mitt høye blodtrykk og babyens størrelse, ble dette helt uaktuelt. Babyen måtte overvåkes under hele fødselen, og fikk derfor festet elektroder på hodet. Jeg så ikke snurten av vann under fødselen. Dette til tross for at jeg styra fælt med å finne og få pakket ned bikinien min i fødebagen. 

Da elektrodene ble festet på babyen, måtte de elektrodene jeg hadde i korsryggen fjernes. De forstyrret nemlig signalene fra babyens hjertelyd. Dette til min store fortvilelse. Smertene begynte å bli ganske intense, så jeg etterspurte epidural med engang. Jeg hadde nemlig hørt maaange historier om at det kunne ta lang tid før legen kom og satte bedøvelsen. Takk Gud for at jeg spurte tidlig, for fra jeg etterspurte det, til legen var i rommet, tok det nesten én og en halv time. AU.

Klokken nærmet seg nå 10.00, og legen som skulle sette epiduralen hadde fremdeles ikke dukket opp. På dette tidspunktet var riene et helvete, og jeg hadde fått fem centimeter åpning nå. Jeg gikk inn i meg selv og pustet av meg stemmen. Jepp, etter fødselen hadde jeg faktisk ikke stemme fordi jeg hadde pustet så voldsomt. Inn nesa så lange drag som overhodet mulig mens rietoppen var som verst, og ut munnen. Det forundret meg hvor mye mindre vondt det var da jeg pustet inn, enn ut. Anders satt ved siden av meg og prøvde og presse i meg litt drikke, og etter hvert fikk han i oppgave å massere korsryggen min. På et tidspunkt der lå jeg i senga med lukkede øyne, neglene ned i huden og hendene i håret. Jeg må ha sett ut som en mentalforstyrret pasient rømt fra Brøset. For å overleve smerten prøvde jeg å forflytte den fra mage og rygg til hårriving og kliping av meg selv. I ettertid hadde jeg små sår formet som negler på armene 😉 Heldigvis har jeg håret i behold..

SÅ, endelig, kom lege Tomas inn døra, klar for å sette epiduralen. På mellomtiden hadde jeg både hengt på prekestolen og ligget på en gymball. Nå var det vondt altså. Jævlig (!) vondt! Det var derfor ikke bare bare å sette inn epiduralen når riene kom så hyppig. Typ hvert andre minutt, og gjerne litt oftere. De varte lengere også nå. I blant føltes det hele som en evigvarende rie som ikke stoppet før en ny topp var på vei. Å sette seg opp i senga var en prøvelse i seg selv.

Lokalbedøvelsen ble satt, og innen ti minutter var selve epiduralen på plass. Det kjentes da han stakk den inn, men altså, jeg var omtrent i svime på dette tidspunktet, så jeg brydde meg fint lite. Enda ti-femten minutter til gikk, og der.. Der kjente jeg smerten i magen forsvinne, sakte, men sikkert. Først funket den bare på høyre side. Jeg fikk litt panikk og tenkte at jeg IKKE hadde tid til at legen måtte komme tilbake og sette den på nytt, noe som ikke er uvanlig. Jordmor visste råd, og ba med legge meg over på venstre side. Det tok ikke lang tid før smerten på begge sider forsvant. 

Men smertefritt var det jo ikke, for riene kjentes veeldig godt ned mot rumpa, men på dette tidspunktet var jeg bare sjeleglad for at bedøvelsen i det hele tatt funket. Jeg konkluderte raskt med at smerter i rumpa var MYE bedre enn smerter i rumpa, ryggen OG magen 😉

Like etter epiduralen var satt, og før virkningen av den kom i gang. 

 

Jeg har veldig ofte lest (ja, jeg har googlet livet av meg i svangerskapet) at epiduralen slutter og funke, og av en eller annen grunn visste jeg faktisk ikke hvordan løpet var videre etter den ble satt. Skal jeg nå bare vente på at virkningen går ut, også er det rett tilbake til riehelvete, eller..? Jordmor forklarte at vi hadde god margin på dosen, og at den ville vare helt til babyen var ute, men at de ville skru ned litt før pressinga. 

Nå krysset vi fingrene for at epiduralen ikke skulle stanse opp riene, som det ofte kan gjøre. Det var ingen tvil om at riene fremdeles var gode, til tross for epiduralen. De kom veldig hyppig, og jeg kjente nå litt pressetrang.

Allerede på dette tidspunktet sa jeg til Anders at dette var noe jeg faktisk kunne gjøre om igjen. At en fødsel var, og er overkommelig. I hvert fall før pressinga, tenkte jeg, Mulig jeg ville angre på det utsagnet og spise ordene mine om et par timer.. 

Nå endret hele atmosfæren seg på fødestua. Fra vinduet kunne vi se snøen lave vakkert ned, jordmor slo på radioen og vi fikk oss alle et skikkelig pust i bakken. Helt fantastisk! Først nå begynte jeg å tenke på at vi skulle få møte babyen vår om noen timer. Man har mer enn nok med å tenke på seg selv underveis i fødselen, så å tenke på at vi skulle få møte Olivia, det hadde i hvert fall ikke jeg brukt som motivasjon – frem til nå.

 

Nå var klokken blitt nærmere 12.00, og selv om stemninga var veldig rolig på fødestua, begynte jeg plutselig å skjelve ukontrollert i hele kroppen. Det var visstnok en slags reaksjon på epiduralen. Jordmor tok seg god tid til å ta en prat med meg for å prøve og roe skjelvinga. Hun spurte om jeg var bekymret for noe. Om jeg var! Jeg svarte at jeg var livredd for fødselens neste fase. Alt det med smerte, revning, om noe kunne gå galt, babyens hjerterytme, name it. For selv om bedøvelsen var himmelsk, ga det meg også tid til å tenke. Og bekymre meg litt. 

Samtalen med jordmor hjalp utrolig nok, og skjelvinga forsvant. 

Opp i det hele duppet jeg også av i et kvarters tid. Hvor rart er ikke det. Fra de verste smertene jeg har kjent noen gang, til å bare sovne på en halvtimes tid. Det sier jo litt om epiduralen, gitt 🙂

Ved neste sjekk, rundt klokken 12.45, hadde jeg 8 centimeter åpning. Jeg klatret meg opp på prekestolen igjen og tok litt lette “knebøy”. Det gjorde at babyen sank lengre ned i bekkenet. En helt snodig følelse.

 Hurray for epidural 😉

 

Tiden gikk utrolig fort, og like etter klokken 14.30 var det full åpning. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Nå begynte det å virkelig gå opp for meg at vi skulle få møte lille krapylet i magen som hadde holdt meg våken hver natt de siste månedene. Hun jeg hadde kjent spark fra daglig i over fem måneder. Lille Oliviaen vår. Nå var det ikke lenge til vi endelig fikk se hvordan hun så ut. Jeg og verdens beste kjæreste ved min side skulle for første gang hilse på det lille mennesket vi to hadde laget. Fødselens første tårer ble felt midt i dette tankespinnet. For meg var dette et utrolig rørende øyeblikk.

Like før vaktskifte klokken kvart over tre, fikk jeg smått startet pressinga. De første pressriene gjorde ikke vondt i det hele tatt, og å “få til” pressinga synes jeg heller ikke var vanskelig. Selv om det var kjipt at Tonje ikke skulle ta i mot babyen, ble jeg gledelig overrasket da jordmora jeg hadde gått til gjennom hele svangerskapet, kom og overtok jobben. Ganske betryggende.

Det går ikke an å forklare hvordan det kjennes når babyen kommer lengre og lengre ned i bekkenet. Jo lengre ned hun kom, jo vondere ble det, naturligvis. Jeg kommuniserte godt med jordmor, og klarte og vente med pressinga når hun ba meg om det. Her takker jeg igjen epiduralen;) Jeg tror pressetrangen ville vært mye verre uten den. Riene kom med stadig kortere mellomrom, og på et tidspunkt la jeg plutselig merke til at Anders var på gråten. Det gjorde nå riiimelig drittvondt, og jeg forsto at hodet var nært ut. Ved neste rie var det så vondt at jeg holdt på å puste meg ihjel. Jeg kjente et ubeskrivelig press og en brennende følelse. Midt i det hele sank babyens hjerterytme ned til 50, før det helt forsvant. De karte ikke å finne signalet, og jeg tenkte det verste et øyeblikk. Anders gråt, og det gjorde jeg også nå. Jordmødrene sa ingenting om at hodet var kommet ut, men jeg rakk å tenke at hvis DET ikke var hodet, da er det bare å belage seg på en helvetes smerte når det faktisk kommer. Jordmødrene prøvde og berolige meg om at alt gikk fint, noe det gjorde. Jeg fikk beskjed om at babyen ville komme ved neste press. Men de hyppige riene avtok plutselig, og det ble en litt stresset situasjon hvor jeg på tre sekunder hadde fått drypp for å få i gang riene igjen. Som jeg trodde, babyens hode var jo allerede ute. 

Da den siste rien kom, presset jeg fra enden av stortåa. Med andre ord, alt jeg maktet, på ordentlig. Og vips, der kom babyjenta vår til verden klokken 16.16. Det siste presset gjorde ikke vondt engang. Og som vi gråt. Både jeg, Anders og Olivia gråt for full hals. Hehe. Olivia litt høyere enn oss to, men det var et uvirkelig og surrealistisk øyeblikk som aldri kan beskrives med ord. Klisjé, I know, men søren så sant! 

Anders fikk etter hvert klippet navlestrengen, og jeg fikk henne lagt på brystet. Den bittelille jenta hylgråt, men ble helt stille i det jeg strøk henne gjentatte ganger ved nesen og panna. Hun roet seg og ble bare liggende og se på meg med de stooore svarte øynene sine. FOR et øyeblikk. Jeg har aldri før trodd på kjærlighet ved første blikk, men dette, det var faktisk det. 

  

 

 

Jeg er en av dem som har fryktet en fødsel så lenge jeg kan huske. Fødselen var det første og siste jeg tenkte på når jeg sto opp og la meg om kveldene den siste måneden av svangerskapet. Jeg gruet meg så fryktelig mye. Var livredd for å ikke takle smertene, først og fremst. I tillegg var det ALT av detaljer jeg hadde gruet meg til. Som for eksempel å bli sydd uten bedøvelse, hvor vondt det ville være hvis babyen ble tatt med tang, eller hvordan det for eksempel ville bli å gå på do etter fødselen. Altså, jeg hadde lest, og tenkt på alt. Gruet meg til cirka alt også. Men, man må rett og slett bare være med på det som skjer. 

Ettersom jeg ble satt i gang, hadde jeg en litt ekstra “tøff” fødsel i den forstand at hyppighet og intensitet på riene var ganske heftig, men likevel synes jeg fødselen var en FIN opplevelse! Alt gikk over all forventning. Kall meg gjerne gal altså, men det er helt sant. Det er også litt av grunnen til at jeg velger å dele min opplevelse. Ikke alle fødsler er forjævlige som de vi ofte leser eller hører om. 

 

 

#fødselshistorie #blogg #fødsel #gravid  

  

Fredag for to uker siden pakket jeg reiseveska mi, klar for en hyggelig helg i Levanger hos mamman min. Jeg og søstersen skulle kjøre sammen litt tidlig på ettermiddagen for å unngå rushtrafikken. Jeg skulle bare innom legekontoret for en kjapp sjekk av blodtrykk og urin før vi dro. Jeg var nå 38+2 uker på vei. Formen var same old, men relativt ganske fin. Litt hodepine og kvalme og en god del hjertebank på kveldstid, men dette hadde jeg jo hatt i lang tid på dette tidspunktet. 

Legen min, som hadde hatt permisjon i en måneds tid, skuet overrasket på meg i det jeg kom inn døra. Det var tydelig at hun ikke helt likte det hun så idet jeg la meg ned på undersøkelsesbenken for å måle symfysemål og sjekke hjertelyden til babyen. Hun hadde jo ikke sett meg på en god stund, og det tok ikke lange tiden før hun nevnte at jeg hadde fått en del vann i kroppen. Oh really?? Jeg så jo ut som en oppsvumlet fisk.

Hjertelyden til bebisen var fin, men hun klarte ikke helt å skjule sin bekymring da hun tok symfysemålet.

De to siste gangene jeg målte symfysemålet, lå veksten under normalen. 

 

Mye hadde skjedd på den måneden hun hadde vært borte. Blodtrykket var også ganske høyt, så legen ristet på hodet og sa at hun virkelig ikke likte det hun så. “I don¨t like it. Den ungen må ut”, sa hun idet hun tok opp telefonrøret og ringte ned til St. Olav. 

Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var jo på vei til Levanger, og altså, å føde, nå?? Jeg er jo ikke klar! Også fødebagen, da, den står halvpakket på badet uten det ene og det andre oppi. Jeg ble så gæli tatt på senga der jeg sto med tårer i øynene, livredd for babyen i magen, som tydeligvis ikke hadde vokst særlig mye siden sist symfysemål ble tatt 14 dager før, hos jordmora. Den gangen var vi også på St. Olav for å sjekke morkakefunksjonen via ultralyd. Der kom det frem at lillebebien hadde et vekstavvik på 21 prosent, og at noen målinger viste dårlig blodgjennomstrømming av morkaka. Lett å være etterpåklok, men allerede på dette tidspunktet burde jeg blitt innlagt. 

Klokken var nå ett på formiddagen, og jeg fikk ikke tak i Anders på telefonen. Heldigvis fikk jeg med meg søstersen til sykehuset. På veien dit fikk vi endelig kontakt med den kommende pappaen. Det tok ikke lang tid før han ankom sykehuset. Vi fikk en CTG-måling (babyens hjerterytme) og ble raskt henvist til en fødselslege etterpå. Hun bekreftet det fastlegen min hadde sagt, nemlig at ungen burde tas ut, og det helst så raskt som mulig. Første steg på veien var å teste om babyen tålte riene, på grunn av størrelsen. Riefremkallende drypp ville avgjøre om babyen kunne fødes vaginalt eller om hun måtte tas med keisersnitt. Fem minutter senere befant vi oss inne på ei fødestue. 

Alt gikk så fort at jeg ikke rakk å bearbeide informasjonen. Nå var fødselen virkelig rett rundt hjørnet. Den jeg hadde tenkt på, bekymret meg, gledet meg og gruet meg så ufattelig mye til hver eneste dag den siste måneden. Nå skulle det skje. Om ikke lenge skulle jeg for første gang få kjenne hvordan en rie kjentes ut. Dette var jeg i overkant spent på, kan du si… Jeg hadde sett for meg mange mulige scenarier når det kom til fødsel, men å bli satt i gang, hadde jeg egetlig ikke tenkt særlig på. 

Vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å forlate sykehuset før babyen var ute, og at vi skulle få litt tid for oss selv for å “lande” før jordmor kom tilbake og satte i gang dryppet. Anders i arbeidsklær og jeg i nylakkede rosa negler, kjole og stort smykke. Folk må ha trodd jeg var tidenes største jåledukke som hadde stivpyntet meg til fødselen. Haha. Som sagt, jeg var jo på vei til Levanger… 

 
Skjønner hva jeg mener? Jåla. 

 

Jeg så for meg at alt skulle gå slag i slag, og at babyen vår ville være ute ganske “kjapt”. Der tok jeg veldig feil. Hvis jeg lærte noe, så må det være at en fødsel kan ta tid. Laaang tid. Klokken var nå blitt rundt seks på ettermiddagen, og jeg fikk satt inn veneflon i hånda. Dryppet ble satt på, og jeg gruet meg ihjel til å endelig få kjenne på den fryktede riesmerten. Jeg kjente så og si ingenting.. Og babyens hjerterytme var upåvirket. Det betydde at det ville bli prøvd på vaginal fødsel. Akkurat der og da hadde jeg blandede følelser for akkurat det. Jeg personlig var jo ekstremt forberedt på en “vanlig” fødsel, men samtidig skulle jeg ønske at situasjonen og legene “bestemte” keisersnitt for meg. Det ville jo tross alt spare meg for masse smerte og lange timer. Jeg var jo livredd for hva jeg gikk i møte. Det innrømmer jeg glatt.

  
Legen hadde rett, så litt “vannete” ut ja 😉 

 

Etter dagens middag (Burger King – her skulle energien opp!), og midt i Nytt på nytt, ble jeg flyttet til et undersøkelsesrom hvor jeg fikk satt en saltvannsballong inn i livmora. Det vil si et kateter med saltvann som legges  ved babyens hode for å utvide livmormunnen og gi større og en mer tøyelig åpning. Dette gjorde litt vondt, må jeg innrømme. De foretok også en såkalt stripping i samme slengen for å fremprovosere rier. Og det klarte de..

Klokken 22.30 fikk jeg veldig smerter i magen og i korsryggen. Jeg ringte på til jordmor og fortalte dette. Hun sa det bare var mensmurringer etter saltvannsballongen, og ga meg en paracet. Jeg hadde aldri før kjent menssmerter like ille, og tenkte at hvis dette IKKE er rier, så vil jeg aldri overleve en fødsel. Smertene kom haglende med  to-tre minutters mellomrom, og Anders fløy inn og ut av rommet for å varme opp risposer for å legge på mage og rygg. 

Etter fire timer med veldig hyppige tak, klarte jeg endelig å legge meg i senga og slappe av litt. Smertene, altså riene (for selvfølgelig var det rier, som jeg trodde) avtok i både hyppighet og intensitet, og på tidlig lørdag formiddag var alt dabbet av. Jeg fikk om lag tre timer søvn denne natta.

Hvis saltvannsballongen faller ut av seg selv, er det et godt tegn med tanke på åpning. Det gjorde den ikke i mitt tilfelle, så der gikk jeg tuslende rundt på sykehuset i ett døgn med en slange og en hanske teipet til innsiden av låret. Nå var neste skritt modningspiller.

Lørdags kveld ble jeg undersøkt på nytt. Bare én centimeter åpning. Heldigvis var livmormunnen blitt veldig tøyelig, og hadde gått fra fire centimeter til én millimeter. Klokken var 22.15 da den første, og eneste modningspillen ble satt inn. Vi fikk beskjed om at det kunne ta opp til tre dager før man gikk inn i aktiv fødsel. Før jeg la meg den kvelden skrev jeg et såkalt fødebrev til jordmora. Bedre sent enn aldri 😉 For bare fire timer etter våknet jeg av murringer. 

Jeg fikk ikke sove igjen, og tenkte jeg skulle la stakkars Anders sove litt ekstra før jeg valgte å vekke han. Det ble ikke mye ekstra søvn på han, gitt. Kort tid etter ble nemlig takene hyppigere og stadig mer intense. Klokken halv fem på morgenen ringte vi på til samme jordmor som kvelden før. Det ble foretatt en ny CTG-måling, og denne gangen fikk jeg det svart på hvitt. Det var ingen tvil, disse smertene var rier. Ganske kraftige rier sådan. 

Øverste graf viser babyens hjerterytme, og nederst vises “styrken” på riene. Dette var de aller første, og de gikk ut av skalaen (over 100) allerede da. Lurer på hvor de lå senere i fødselsforløpet. Auuutch.

 

De neste tre timene besto av  pusting, pusting og pusting. Det var bare å komme seg gjennom det og stålsette seg på at det kom til å bli verre. Og det gjorde det, men takket være tipsene jeg fikk angående pusteteknikker, kom jeg meg fint gjennom det. Av en eller annen grunn klarte jeg, gjennom hele fødselen, og ikke anspenne kroppen i det hele tatt når riene var som verst. 

Anders fikk igjen i oppgave å varme opp risposer til meg, som lå og pustet meg halvt ihjel. Klokken halv ni kom jordmor på rommet for å undersøke åpning. Jeg fikk kjeft fordi huden min hadde fått store røde merker etter risposene. Haha. Jeg kunne vel ikke brydd meg mindre der og da. Den varmen gjorde godt så lenge det varte. Tredjegrads forbrenning med store blemmer fikk jeg i så fall bare ta meg av etter fødselen. 

– Her er det 3 cm åpning. Nå skal du føde, sa jordmora. I samme slengen gikk vannet, og jeg ble kjørt til fødestua. 

 

 

LES DEL TO HER

 

 

#minfødselshistorie #fødselshistorie #gravid #fødsel #blogg #uke38

 

Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for å være hjemme igjen. Denne gangen varte sykehusoppholdet i en hel uke, og det var ikke fordi Olivia var syk (heldigvis), men jeg. Vi har hatt en litt tøff start, men er nå klare for å forhåpentligvis få nyte barseltiden til det hele og fulle <3 De første 14 dagene har gått forferdelig tregt, men samtidig flydd forbi. Det har vært langsomme timer på sykehuset. Jeg har ligget lenket til senga i syv dager… SYV dager. I ei seng! Det har vært forferdelig kjedelig. Men nødvendig. Jeg skjønner, og kjenner jo det. 

Da vi kom hjem tidligere i dag hang det en lapp på baderomsdøra. Mens vi var på sykehuset hadde tydeligvis mine to søstre og stesvigermor vasket og ryddet hele leiligheten vår. Herlighet, så hyggelig og snilt gjort av dem. Man sier av høfflighet at det “bare skulle mangle“, men det gjør jo ikke det. Ikke alle er så heldige, det er jeg helt sikker på. Jeg setter i hvert fall umåtelig pris på slike ting. Så mange rundt oss har tilbudt seg å hjelpe oss med det ene og det andre, vært innom sykehuset med blader, sjokolade, matet kattene og gitt Charlie medisin, kjørt oss hit og dit, pakket ferdig fødebagen og alt mulig 🙂 Støttende og trøstende ord fra alle kanter. Så tusen hjertelig takk til alle dere <3 Jeg er så glad for at vi har sånne herlige folk rundt oss 🙂 Virkelig! Hør på hun, hormonella. Hihi. Men jeg mener det!

 

Nå skal vi spise middag og se Mesternes mester her hjemme i egen stue 🙂 AMEN!

Etter Olivias første bad hjemme i dag 🙂

Flinke mannen min som har vært så dyktig de siste ukene! 🙂

Jeg har forresten planer om å skrive et innlegg om min fødselshistorie, innen kort tid, om formen tillater det 🙂

 

Forresten, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner vi har fått på sms, Facebook og per telefon! 🙂 Jeg har ikke hatt mulighet til å svare alle, så jeg gir en felles takk her og nå! TUSEN TAKK! <3

 

God lørdag videre.

Under ett døgn etter gravidfotograferingen og mitt forrige blogginnlegg, ble jeg innlagt på sykehuset for å få satt i gang fødselen. Det kom litt brått på, men alt gikk fint, og søndag 17. januar kom vår bittelille, nydelige Olivia til verden 🙂 

Her er lilletuppa vår bare ett døgn gammel <3
 

 Dette blir et kort innlegg, men jeg kommer sterkere tilbake 🙂 Jeg er nemlig re-innlagt på St. Olavs Hospital. Jeg ville bare fortelle at jeg har blitt mamma 🙂 En meget stolt en sådan 😀 

 

Vi skrives!

Sitter som en zombie i sofaen etter at et fett måltid bestående av burger og chips er inntatt. Supertrøtt etter en koselig dag i studioet hos venninna mi. I dag har vi nemlig tatt gravidbilder 🙂 Greit å forevige magen på ordentlig vis, synes jeg. Dessuten er jeg så heldig at jeg har ei venninne som er så flink bak kameraet at jeg ikke kunne la være å slå til med en gravidfotografering. På forhånd var det veldig vanskelig å vite hvilke type bilder jeg ønsket, ikke minst, hva man skulle ha på seg. Jeg valgte stort sett bare undertøy. Synes gravidmagen synes best uten noe som dekker. Det er også noe veldig vakkert med en naken kvinnekropp med babymage, synes jeg. Det skal mye til for at det blir tacky.

Vi tok ulike motiver i forskjellig undertøy. Jeg tror bildene blir veldig fine, til tross for at jeg føler meg som et vannhode/tryne for tiden. Heldigvis har Annette Photoshop 😉 Haha. Hun skal da vel få kjørt seg med nok å gjøre ja. Hahha. Neida. 

Anders ville være med for å se på, så han tok et par bilder underveis han også. Han var lite gira på å bli med på noen bilder selv, men vi tok et par der han nusser magen. De gleder jeg meg veldig til å se <3 

 

 

Jeg kommer sikkert til å legge ut noen av bildene som ble tatt når de er klare. Disse er jo med undertøy i blandede farger osv. Ingen sammenheng. Litt mer gjennomført de ordentlige bildene 🙂

 

Gleder meg allerede masse til nyfødtfotograferingen <3 Ååh, de bildene kommer til å bli så nusselige. Sjekk ut galleriet til venninna mi, Annette Hauge, HER. Nydelige bilder! 

 

---

 

Så over til en liten gravid-oppdatering 🙂 

 

Uker: 38+1

Uker igjen til termin: 2 uker

Høygravid: Meget

 

Kontroll: På en og en halv uke har jeg vært på to kontroller hos jordmor, og skal til lege for en sjekk i morgen. I tillegg skal jeg på sykehuset på mandag, og jordmor igjen på tirsdag. Som dere ser, jeg følges veldig godt opp 🙂 

 

Hormonella? Jepp. Den siste uken har jeg blitt et lite lemen. Ikke hele tiden, men lite skal til for å irritere meg. Er nok en blanding av hormoner, følelsen av å være i dårlig form og å være smålei av hele graviditeten. Med andre ord, jeg synger på siste verset nå 🙂

 

Kynnere: Fremdeles masse kynnere. Mest på natta når jeg ligger i ro. Hyppig kommer de også.

Bevegelser: Babyen er veldig aktiv, heldigvis 🙂  

 

Innkjøp: Jeg småkjøper ting og tang hele tiden. Denne uka har vi kjøpt inn litt flere bodyer og nattdrakter i størrelse 50, pluss at pappaen har kjøpt en sommercaps til jenta vår. Hihi. 

Vinterdress fra H&M. Bodyer fra H&M. Varmeflaske (til fødselen) og rosa hylle til barnerommet fra Søstrene Grene.  

 

Indre ro: Tja. Jo. Ja. Nja.

 

Sykehusbaggen: …. Jeg har i hvert fall pakket ned toalettmappa mi, noen go´sokker og lagt frem klær til babyen. Skal likevel innrømme at bagen er langt ifra ferdigpakket. Haha. Jeg er SÅ håpløs. Men hallo. Jeg har jo lista klar, så det går fort med resten.

 

Utstyr: Alt på plass, til og med babycall har vi kjøpt. 

 

Vektøkning: Dårlig med det den siste måneden. Fremdeles opp rundt 11,5 kg siden “start”.

 

Vann i kroppen: Ja, jeg ser ikke ut i måneskinn. Føttene mine er rævstygge, tjukke og BLÅ. Så nå er jeg på mitt lekreste 😉 

 

Strekkmerker: Ingen! Amen.

 

Tungt: Ja. Er egentlig litt tungt for tia ja.

 

Cravings:  Ingen cravings.

 

Plager: Blodtrykket er igjen for høyt, hodepinen er på plass, kvalmen er der, bekkenløsning er tilbake og jeg går som en 90 år gammel olding på grunn av nedpress. Men ellers dere, så er livet fint det 😉 

 

Humør: Litt lemen, som sagt, men med smilet på lur. Joda, jeg er stort sett fornøyd 🙂

 

Fødselsforventninger: Guri land. Nå har jeg forberedt meg i den grad det går an, så nå kan fødselen egentlig bare starte. Ja, jeg er lei nå.   

Lille, store Luna var også med på fotograferingen. Sjekk ut Luna_the_berner på Instagram! Haha. Venninna mi sin hund har BARE over 17 000 følgere der;)  Ikke rart. nydelig som bisken er. 

 

 

God torsdag videre!

 

 

#gravidbilder #gravid #uke38 #oppdatering #gravidfotografering #week38 #magebilde

I over åtte måneder har jeg gått og ventet på en drøm som på en eller annen måte har inneholdt NOE som helst om babyen i magen. Men nei. Ingen fødsel, ingen baby, ingenting om dette har jeg drømt. Noe jeg derimot har sett mye av den siste måneden, er fisker! Store, små, tropiske, ikke-tropiske, laks, i klart, dypt vann, i grumsete vann, døde, levende. 

Senest i natt hadde jeg to drømmer om fisk. I alle dager, tenkte jeg da jeg våknet. På tide å finne ut hva all denne fisken betyr. Det står veldig mye forskjellig, men det jeg kommer frem til, er at å drømme om fisk i vann/hav (som jeg alltid gjør)  representerer det ubevisste. Det forklarer jo alt. Det kunne vel ikke stemt bedre. Vi går jo en tid i møte, både med tanke på fødsel og etter babyen har kommet, som vi virkelig ikke vet hvordan blir. Skal sies at alt som står i hodet mitt om dagen er den O´store fødselen. I tillegg kan drømming om fisk bety fruktbarhet. Og jeg sitter jo her høygravid, så sikkert noe i det også. Haha. 

#tbt Maldivene. I vannet med alle fiskene 😉

 

I skrivende stund venter jeg på at frokosten min skal bli ferdig. Jeg har tatt høyde for at dagen i dag skal tilbringes på sofaen, og sofaen only. Jeg er planløs, og har heller ingenting hengende over meg her hjemme. Vi er faktisk veldig i rute. Jula er kastet ut, sengehimmelen er på plass, alt av babyklær er vasket, og fødebagen er (delvis) pakket. I morgen er det på tide med ny jordmortime igjen. Var der på fredag også, og da så både blodtrykk og urin bedre ut. Veldig glad for det. 

På spørsmål om jeg er lei av graviditeten, så har jeg frem til nå sagt at jeg faktisk ikke er særlig drittlei. Vet mange helt på slutten er så lei av de kunne hoppet fra brua, men her i gården har tilfellet vært annerledes. Helt til NÅ. De tre siste nettene har nemlig bestått av lite søvn, forferdelig mye kynnere og en helt sinnsyk hjertebank. Det er hjertebanken som er verst. Det gir en slags stresset følelse, for vanligvis hvis man er stresset så slår jo hjertet raskere og hardere. Ubehagelig, og jeg håper jeg slipper unna den under selve fødinga. Vet ikke hva det kommer av heller, men det gjør meg ikke bekymret, da 🙂 Er visstnok ganske normalt. Men ubehagelig? JA.

#magen <3 Som jeg faktisk kommer til å savne når lillebebisen er ute. Til tross for plager (..), har det likevel vært koselig å være gravid. Tro det eller ei 🙂

 

 

Nå skal jeg se siste episode av Kardashians, og deretter bare ligge her og nyte stillhet og intet annet.

God mandag 🙂

 

 #gravid #drøm #fisk #mage #uke37

I går ble en lang, og mye lengre dag enn jeg på forhånd hadde trodd da jeg gikk ut døra klokken halv tolv for å dra på jordmorkontroll. Lite visste jeg om at sju timer skulle gå før jeg kom hjem igjen.

Etter å ha målt blodtrykk og symfysemål i starten av kontrollen, konkluderte jordmor raskt med å henvise meg til St. Olav for å sjekke ut litt ymse symptomer (kvalme, hodepine flimring, og nå høyt blodtrykk), samt få sjekket ut veksten på lillepia. Jeg har alltid ligget nederst på grafen når det kommer til symfysemålet, men aldri under. Dagene før har Anders påpekt flere ganger om at jeg kommer til å knuse den grafen ettersom magen har vokst ganske så mye i det siste. Symfysemålet derimot, det viste noe annet. 

På sykehuset fikk jeg godt selskap av mine to søstre og tantebarn. Var jo rene slektstreffet i ventestua der 😉 Haha. Fikk først tatt en ultralyd for å sjekke morkakefunksjon, blodprøve og deretter en CTG for å sjekke hjertemåling og aktivitet (?) hos bebisen. Alt så fint ut 🙂 Heldigvis! Jeg er jo lita i meg selv, og var et knøtt da jeg ble født. Så at hun i seg selv er ganske lita, og med et såkalt “vekstavvik” med 21 prosent, det er kanskje ikke så overraskende. Likevel skal det sjekkes opp i neste uke om blodgjennomstrømmingen fra morkaka er grei eller ikke. Jeg fikk i hvert fall konstatert at hun IKKE er sju kilo, som det i blant kjennes ut som om hun er. Haha 🙂 

Så fikk jeg jo en aldri så liten ufrivillig omvisning på Føden også da. Inne på et føderom.. Må innrømme det gjorde meg litt nervøs. Neste gang jeg ligger her er det mest sannsynlig action! Uæææh 🙂 

Her sjekket de babyens puls 🙂 Godt utstyrt, som dere ser til høyre. Alt på plass til å ta imot et barn, gitt.

 

Fødselslegens konklusjon var at jeg ikke har svangerskapsforgiftning, da overtrykket mitt ikke er høyt nok. Men at det kanskje er noe på gang, det trodde de. Så fremover skal jeg følges opp to ganger i uka hos jordmor, og som sagt, neste uke en tur på sykehuset igjen. 

Jeg må si jeg følte meg veldig godt tatt vare på, og jordmora som tok CTG på føden var utrolig hyggelig og snill. Håper virkelig jeg får en “sånn type” jordmor under fødselen. Kjemi tror jeg har ekstremt mye å si. 

 

Så.. I kveld har jeg blant annet vasket babyklær og funnet frem fødebagen. Den har jeg nemlig ikke pakket ennå. Jeg har forstått at det nå faktisk MÅ gjøres. Man vet jo aldri. Jeg er så spent! 

Masse bittesmå nyfødtplagg. Hun blir nok litt rosa, selv om jeg tidlig bestemte meg for at hun IKKE skal bli helt dallet opp. Lett å si 😉

Vognposen med saueull fra Nordlys er på plass 🙂 Har lyst til å ligge oppi her selv. Haha. Hun skal da få det godt den lille pia 🙂 

 

Har også bestemt meg for å ta gravidbilder så raskt som mulig. Så i dag fikk jeg kjøpt to veldig fine rammer (20 x 25 cm) på Kremmerhuset. Den ene ramma skal brukes til gravidbilde, og det andre bilde skal være av henne <3 

 

 

 

#gravid #uke37 #nordlys #vognpose 

Enn at siste dag i juleferien er snart over allerede. Det føles på en måte ut som om jula har vart i en evighet, men samtidig gått fort. Alt i alt så har jeg ikke gjort noe som helst fornuftig, i hvert fall. Det kan jeg fint konkludere med. Men hvem søren er vel fornuftig i jula? Verken med husarbeid, mat, eller andre syssler man bare måå gjøre. Vi har jo egentlig et helt rom å rydde opp før litja kommer, men neida. Det står der fremdeles, like bomba. Eneste forskjellen er at min kjære har pakket inn en TV, en simpel stol og en Play Station innpå der. Vel, jeg lar han nyte det. Spørs om det ikke blir mye tid til spilling om en måneds tid 🙂 

De siste dagene rundt nyttårsaften har vi blant annet hatt en dyrlegetur med Charlie, legetur på meg, men ellers bare slappet godt av. Heldigvis er Charlie i mye bedre form nå etter økt medisinering, og jeg er ikke lenger like bekymret for mine forhøyede leververdier. Skal heldigvis til jordmora på tirsdag, og da tas nye prøver. 

 

På selveste nyttårsaften tok vi det helt rolig, og innstilte oss på å se barnefyrverkeriet på Festningen klokken syv på kvelden. Har faktisk aldri sett det før, og ikke fikk jeg se det i år heller. For her i Trøndelag har jo vinden herjet villmann, og all kommunal oppskyting ble avlyst. Typisk… Så da var det bare å kose seg på badet litt ekstra lenge med å krølle håret, hoppe (yeah right..) inn i kjolen og bare kose meg med min musserende alkoholfrie vin. 

 

 

Etter hvert spaserte vi opp til svigerfar hvor det var god stemning og enda bedre mat på bordet. Indrefilet med digg tilbehør, og en frisk forrett bestående av mango- og avokadosalsa og rå laks (jeg fikk uten fisk). 

Kveldens dessert sto forresten jeg og Anders for. Vi disket opp tolv stykker sjokolademousse med bringebær, crunch og diverse pynt. Oppskriften er fra intet andre enn Trines Matblogg. Er det en blogg jeg er innom ofte, så er det faktisk hennes. Hun har så utrolig mye bra, synes jeg! Det er en ganske mørk mousse (70%), så neste gang tror jeg nok jeg bytter ut 1/3 av det med en lysere sjokkis. Men god, det er den uansett 🙂

 

 

Kvelden ble veldig rolig for min del, men vi var faktisk ikke i seng før klokken halv fire på natta. Så sent oppe har jeg ikke vært de snart ni månedene jeg har vært gravid. Skal si jeg fikk igjen for det dagen etter. Følte meg bakrus så det holdt! Måtte faktisk google “Bakrus av alkoholfri vin” dagen derpå. Var så utrolig sliten. Haha! For jeg drakk jo alkoholfri musserende, og hvem vet. Men ifølge Google så kan man altså ikke bli bakrus av alkoholfri drikke. Hahaha. 

 

Sånn så nyttårsantrekket ut. Begynner å samle seg en god del vann i føttene nå ja, ser det SÅ godt selv! Holy…

(Parents soon to be)

Nå får vi bare håpe at 2016 blir minst like bra som 2015 har vært. Jeg har meget stor tro på det! 🙂 Vi skal jo tross alt få møte den lille dattera vår snart <3

 

Godt nyttår, kjære lesere!

 

#gravid #uke36 #week36 #gravidmage