Savn ♥

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ååh, vakre Bohol vakre Filippinene. Jeg prøver å suge til meg alt av de siste inntrykkene fra dette landet før vi om en halv time går på flyet. I hele dag har jeg hatt en ekkel følelse. Følelse av søndag, når du prøver å gjøre det beste ut av den, men samtidig vet at en ny uke med jobb venter dagen etter.. Bah. 

Nå sitter jeg på Mactan flyplass. Hjertebanken har ankommet, men jeg har heldigvis tatt litt beroligende tabletter for å overleve turen (mentalt). 

Vår siste kveld i Cebu brukte vi på å spise tapas og drikke gratis rødvin og øl. Business lounge er absolutt til å anbefale hvis du skal besøke Radisson Blu i Cebu.

Utrolig bra opplegg. Vi rakk også en times tid på SM Mall, og i dag tidlig rakk vi oss også på Ayala shopping mall. Der fant jeg MASSE fine butikker som jeg erget meg grønn over at vi ikke hadde besøkt tidligere.På SM Mall sleit jeg i flere timer med å finne med solpudder. Her i landet er jo alt om å være så bleik som mulig. Så sminke får vente til Singapore airport. Men på Ayala hadde de til og med Topshop og Beauty bar med Smashbox, The Balm osv osv. Men vi hadde det supertravelt. I Singapore skal vi vente i fem timer. Jeg har ikke blitt brun, men et par mørkere hudtoner blir likevel feil til min vanlige sminke. 

Men nå har sobrilen slått inn for halvfullt Jeg ser rundt meg, men folk bare flyter forbi. Hodet mitt er ikke helt med alljtså. 

Men nå må vi boarde.. Wish me luck. See you 🙂

#Malapascua #Reise #Filippinene #Asia #Outfit #Philippines

Hei!

Endelig tid til å skrive et blogginnlegg 🙂 Vel, jeg har hatt tid, men har hatt så mye annet jeg heller ville brukt den på. Vi er fortsatt på Bohol, men det er vår siste dag, og allerede i morgen ettermiddag starter den lange reisen hjem til høstlige Norge. Vi har nettopp spist en god frokost bestående av frukt, belgiske vaffler, mango fruit shake og bacon. Jeg må si jeg lliker Filippinene mer og mer for hver dag som går! Et fantastisk land er det, og jeg vil definitivt tilbake hit! Hotellet vi ligger på synes jeg er toppers. Anders mener derimot det er litt øde og langt fra Alona Beach. 

Vi prøvde oss faktisk på en middag på Alona Beach, midt på stranden i går. Det var en stor skuffelse, noe jeg fryktet på forhånd. Skittent, hunder som bjeffet, kakkerlakker som sprang på tur mot kjøkkenet til restauranten vi spiste på, og bråååk. Dessuten hadde vi selgere all over the place. Både gitarister, tur-selgere og unger som stilte seg rundt bordet og startet og synge. Nokså utrivelig. Det endte med at vi måtte ta en andre middag en halvtime etter. Denne gang på Elephant Bleu. Vårt andre besøk der. God mat og trivelig og litt gjemt lokasjon. Vi spiste ikke mindre enn en bacon cheese burger hver, og hvit sjokolademousse til dessert. DEN anbefales! Jeg var mett da jeg våknet i morgest. Vi spiser jo oss omtrent i hjel her. Helt sant.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da vi kom hjem til hotellet i går kveld, ble vi gledelig overrasket. 

I senga var det skrevet  “Good night. Thank you” med blomster. Også skrev de et søtt kort til oss. Sammen med det lå både en flaske vin og et fruktfat på senga, Såå koselig! Dette må være et av Bohols absolutt beste hotell. Uten tvil.

 Ellers har vi vært late om dagene, og ikke mindre lat om kveldene 🙂 Vi har tatt det rolig og ladet batteriene til en møøørk høst i Trondheim. Det er rart å tenke på at det er snart midten av september..! Usj, jeg vil så lite hjem! Jeg gleder meg til å se familie, venner og kattene, men utover det. Nei takk. I´ll rather stay here. 

Vi har jo leid oss scooter, så en dag det var overskyet kjørte vi oss en tur  til Tagbilaran, som er den største byen på Bohol. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men det var jo faktisk et stort sentrum med kaotisk trafikk. Vi gikk inn på hvert kjøpesenter vi fant, tre stykker, og kom ut igjen med kun ett Cosmopolitan-blad under armen. Men vi rakk og spise oss mette på Pizza Hut og Dunkin Donuts fordi 😉 Hehe. Man kommer til et punkt der man blir lei av asiatisk mat, da er det godt med noe annet. 

Jeg får ikke nok av disse donutsene! Jeg er likevel sjeleglad for at vi ikke har Dunkin Donuts i Norge. Da hadde jeg rullet, for å si det sånn.

Men nå skal vi dusje og ordne oss før vi setter oss i taxien på vei til SuperCat hurtigbåt. Det er nemlig overskyet i dag, så en ekstra dag i sola ble det altså ikke 🙁

Jeg har i hvert fall ørepluggene klare og mobilen fulladet til en båttur med verdens høyeste lydnivå. Det beste av alt, jeg får be bønn offentlig, uten at noen ser rart på meg 😉 Haha.

Vi skrives fra Cebu! Kanskje.

#Philippines #Reise #Filippinene #Asia #Bohol #Paradise

Hei! 

Nå er det en stund siden sist innlegg. Vi kom til Bohol for fire dager siden. Reisen gikk fint, takket være medisinen jeg fikk på hotellet samme dag som vi dro. Vi startet reisen fra Malapascua klokken 08.00, og var på Bohol, Panglao, klokken halv fem på ettermiddagen:) En smooth tur, vil jeg påstå. 

Vi tok hurtigbåt (SuperCat) over fra Cebu til Bohol, Tagbilaran. Det var litt sjø, men heldigvis ba vi, sammen med TV-skjermene, bønn til Gud før vi la ut til havs. “Keep us safe osv, amen”. Det er ikke tull.  Før bønnen kom, var TV-skjermene i båten fylt med karaoke og ballader. Det gjorde det hele ekstra komisk da bønnestunden plutselig tok plass. Filippinosen er helt rå på karaoke, enten det er tre på natta eller ti på morgenen. Og spesielt ballader. Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet. Også så høyt! Støynivået i dette landet er ti ganger så høyt som hjemme. På godt og vondt. På båten til Bohol, etter karaoke og bønn var ferdig, ble Rambo satt på. Skytefilm med lydnivå hundre cirka. Jeg hadde maks volum på øretelefonene mine, men det skal sies at Rambo overdøvde både Enya, Admiral P og Rihanna, til sammen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da vi kom frem på havna i Tagbilaran (største byen på Bohol), ble vi omtrent overfalt av taximenn som ville huke tak i kunder. Taximenn, reisende og vakter med maskingevær. En salig blanding. Tretti minutter etter var vi fremme på hotellet vårt, Bohol Beach Club. Det ligger i Panglao på Bohol. Det er her de fleste turistene holder til. Vi fikk velkomstdrink og ble vist vei til rommet vårt. Området er ganske stort, veldig vedlikeholdt og FINT. Runde hekker klippet på millimeteren, palmer, basseng, restauranter, hus med bambustak. Noe annet enn lille, sjarmerende Malapascua og Ocean Vida. Det er veldigveldig fint det også, på sin egen måte.

Bohol er et mer etablert turiststed, men det er mest asiatiske turister som vi har sett, i hvert fall. Hotellet vi ligger på er en cirka ti minutters kjøretur fra Alona Beach, som er “hovedstranden” i Panglao. Veldig lite sjarmerende plass, i mine øyne. Skittent, masete og en skuffende strand med søppel. Stranden ved hotellet derimot. En av de hviteste og fineste jeg har vært på, ja. 

Vi brukte en god del tid på å finne ut hvilket hotell vi ville bo på før vi dro. Dette var midt i blinken ut i fra tilbakemeldingene på Agoda og Tripadvisor. Det er jo relativt dyrt, men det er utrolig ordentlig og rent. Dessuten er det overraskende god mat her. Det hadde jeg egentlig ikke trodd siden maten på Filippinene generelt (av det vi har smakt), ikke er superbra.

Vi har spist både burger, shish kebab, asiatiske nudler, flere desserter, drinker og calamari rings. Alt har smakte veldig bra! Dessuten hadde vi eget band som spilte for oss den ene kvelden vi spiste middag her. Småkleint, men veldig koselig. Flinke menn var det.

Rommene på hotellet blir ryddet og vasket to ganger daglig om ønskelig, også kommer de på døra med ønskelapper og kaker, kjeks eller muffins på kveldstid når de tilbyr andre vaskerunde. Ikke verst 😀 

Og sånn etterlater de rommet. Alt stablet, klappet og klart.

De legger sammen klær, lukker kofferter, ja. Det er ikke måte på 🙂 Det skal ikke stå på servicen.

Jeg er fortsatt matforgiftet på åttende dag, og i går var jeg stupdårlig. Vi satt på restaurant (den dyreste her, typisk hva?), hadde nettopp bestilt carbonara, rødvin og cola til oss begge, da jeg plutselig ble så uggen at jeg ikke så land. Armer og bein skalv, og det endte med at jeg ikke rørte noe av det vi bestilte. Jeg tok maten med som take away. Vinen gikk i søpla. Kan melde om at carbonara dagen etter ikke smaker supergodt akkkurat.

Tre sekunder etter bildet ble tatt, ble jeg likbleik (enda bleikere;)) i ansiktet og holdt på å falle av stolen omtrent.

Planen i dag var faktisk å snorkle med hvalhai i Oslob, men ettersom formen i går var nokså laber, måtte vi droppe det. Utrolig kjipt! Vi hadde til og med betalt halve turen på forhånd. Men vi drar ikke fra Filippinene før vi har sett en hvalhai eller tre, det er vi enige om! Så vi skal prøve på nytt på tirsdag. Istedenfor å stå opp halv fem og ta båt i fire timer, spiste vi heller en god og sen frokost, og har deretter ligget som slakt på solsengene. Anders har duppet og blåst bobler med kineserne som har hatt dykke-prøvetime i bassenget.

Vi har hatt ganske mye regn, og cirka fire hele soldager mens vi har vært her, så brunfargen? Den jobber jeg iherdig med å skaffe meg før vi drar hjem. Nesten litt flaut å komme tilbake så bleik som jeg er nå. Tre uker på Filippinene og jeg ser ut som snøhvit.  

Beklager for rotete blogginnlegg. Siden det blir få innlegg og jeg har mye å fortelle, så blir det litt sånn. 

Men nå skal jeg hoppe i dusjen, også venter middag på hotellet etterpå. 

Skrives!

#Malapascua #Reise #Filippinene #Asia #Reise

God kveld fra Filippinene! 

Hvordan står det til hjemme i Norge?

Vi bestemte oss for å ta enda en natt her på Malapascua. Lik så greit, siden vi ennå ikke har booket hotell noen andre steder eller funnet ut hvor vi faktisk skal dra, før nå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det sto mellom Bantayan og Bohol, men siden det mest trolig er tyfonvær på vei hit, så skal vi prøve og komme oss bort fra området her før det eventuelt treffer. Det vil si at vi drar til Bohol, noe som i utgangspunktet var hovedplanen. Dessuten frister det ikke å sitte i en båt i tre timer med det som muligens er en slags matforgiftning.  VI er begge i skikkelig dårlig form.

Anders har vært dårlig i fire dager litt av og på, og er på bedringens vei, mens jeg er på min verste dag i dag etter tre dager med uggen form. Jeg er ikke sengeliggende, men har vondere og vondere mage. Har ennå ikke kastet opp, men jeg har en følelse av at jeg ikke slipper unna.Jaja, sånn kan det gå 🙂 

I går sovnet jeg klokken ti etter en helt crazy dag med båttur til Kalanggaman Island. Anders var såpass dårlig at han ikke ble med, så jeg dro alene med andre turister og båtfolket. Turen, som skulle ta en og en halv time fra her, tok tre timer. Kapteinen hadde verken kart eller kompass, og været var superdårlig. La meg påpeke at det er tyfon på vei! Haha. Derfor kjørte de seg ut av kurs og somlet bort en og en halv time ute på bøljane blå.

Heldigvis hadde en malaysier, som også var med, kompass på telefonen. Det var også et forferdelig regnvær da vi la ut på havet. Jeg ble så kald at jeg satt og skalv alle de tre timene på turen dit. Kapteinen, som egentlig er en fin fyr selv om han ikke hadde helt båtvett kanskje, pekte på ståpelsen min og lo. Deretter dro han frem ekstraT-skjorta si som han ga til meg. Det reddet omtrent livet mitt! Haha. Det var SÅ kaldt, dere aner ikke. 

Da vi endelig kom frem ble vi møtt av et vakkert syn. Den lille øya med laaang sandbar lyste opp gråværet. Nydelig! 

Jeg med T-skjorte XXXL sikkert. Men for all del, den holdte meg varm! Evig takknemlig 😉

På øya bor det ingen andre enn to “politimenn” som har i oppgave å holde orden der. Det er bare palmer og et par huts uten vegger for turistene som kommer dit. Jeg ble sittende og prate med et veldig hyggelig par fra UK og Sør-Afrika. Vi fikk også servert grillmat der. Mens vi satt og nøt synet av øya, og sakte men sikkert fikk varmen i oss, var båtcrewet og kapteinen godt i gang med å shotte brandy. Holy moly. Jeg var omtrent den eneste på turen som ikke drakk alkohol. Og takk Gud for det!  Det ble et eneste stort fyllekalas, og det med kapteinen på laget.

Han fremste med hatten (min) er kapteinen. Haha. De to lyse er paret fra UK og Sør-Afrika. 

Det begynte og blåse opp og plutselig var bølgene større enn båten omtrent. Da vi endelig kom i land ved Malapascua, sto Anders å ventet på meg. Nokså bekymret, stakkar. Han hadde ringt meg syv ganger uten å få tak i meg. 

Det mest interessante med turen var at jeg fikk snakket med kapteinen om tyfonen som la øya i grus i fjor. Han sa han plasserte hele familien, fire barn, han selv og kona, under en seng som han holdt over hodet i fire timer. Derifra så han taket hans fly av, store båter lette, og til og med et helt hus som tyfonen løftet opp og slengte rundt. Helt crazy. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Skjørt fra Bik Bok. Genser fra Filippinene 

Hei! 

Vi har bare i dag og i morgen igjen på Malapascua før vi drar videre (uvisst hvor ennå). I morgen er planen en heldagstur til Kalanggaman. Det er en sandbarøy uten bebyggelse, kun vakre strender og litt palmer. Båtturen tar vanligvis en og en halv time, så vi drar i morgen tidlig klokken 09.00. Betjeningen har med mat så vi skal ha en liten bbq på stranden når vi kommer frem. Jeg har sett masse fine bilder av øya på nett, så jeg gleder meg masse og håper jeg ikke blir skuffet.

Så over til overskriften. For to dager siden bestemte vi oss for å prøve oss på Padi advanced course. Altså dykking for viderekommere. Vi tok jo den vanlige open water på Koh LIpe i fjor. Jeg var usikker, så jeg tenkte jeg skulle ha ett dykk først, for så å bestemme meg om jeg ville ta kurset. Jeg har tidligere fortalt om de forferdelige marerittene om at jeg må ta av meg maska under vann. Det er en øvelse man må gjøre på kurset vi allerede har tatt. Jeg frika jo ut den første gangen jeg prøvde. For meg var det superulogisk å klare å puste kun med munnen under vannet. Det endte med at jeg måtte ta øvelsen på nytt, denne gang på fem meters dyp. Helt ærlig, ganske crazy av instruktøren ettersom han så hvor panikkslagen jeg ble da jeg tok av meg maska den første gangen. Jeg klarte det, jo. Det gikk forsåvidt fint, til tross for ubehag! Poenget med øvelsen er jo selvfølgelig å kjenne på hvordan det er å evt miste maska under vann, at du fortsatt kan puste og at det skal gå fint og komme seg opp uten å eventuelt se. For det kan skje.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle dykke flere ganger hvis jeg måtte ta den dumme øvelsen igjen…

Jeg fikk beskjed fra flere, at slike øvelser ikke gjaldt for advanced og for fun dive (vanlig dykk ned til 18 meter) hvis du allerede har dykkerlappen (som jeg har). Da vi sto og prøvde utstyr og sånn, snakket vi med instruktøren som sa vi måtte ha litt oppfriskining før vi dykket, noe vi ønsket også. Også da, sa han selvfølgelig at vi skulle ta øvelser som for eksempel å ta av oss maskene under vann. Jeg frika ut bare av å høre det. Hjertet i halsen og kroppen ble uvel. Men, søren heller, jeg SKAL prøve, tenkte jeg. 

Vi dro til en strand i nærheten av dykkermålet. Tok på oss utstyret og hoppet i havet. Det var forferdelig uvant å skulle puste i regulatoren igjen, og selv om vi sank oss ned til bare en meters dyp (for å kunne ha mulighet til å stå oppreist hvis jeg fikk panikk), så kjente jeg med en gang at dette ikke kom til å gå. Vi startet med øvelsen der du skal ta regulatoren ut av munnen under vann, og sette den inn igjen for så å puste vanlig etter å ha blåst ut vannet i den. Jeg fikk meg ikke selv til å gjøre det en gang. HELT fullstendig tragisk. Instruktøren var veldig behjelpelig og ville selvfølgelig at jeg skulle få det til, men jeg hadde ikke sjans. Noe må ha skjedd. Det er ett år siden sist jeg dykket, eller har vært i et vann og badet for den saks skyld. Da vi dykket i Thailand hadde vi ligget og duppet med snorkelmaska på, hver dag i 14 dager før vi dykket. Er nok en innvirkning. Jeg er ikke et vann-menneske som Anders for eksempel. Han elsker vann, mens jeg tok det heller som en utfordring å ta dykkerlappen. 

Så ja, jeg endte med å krabbe meg opp til stranden, fullt utstyrt og med halen mellom bena. SÅ skuffet over meg selv at jeg nesten var på gråten. Anders og Tong duppet ut og forsvant under vannoverflaten. Herregud. Jeg ble sittende i vannkanten og skue med hel våtdrakt og oksygentank på ryggen. Vurderte å teste øvelsene for meg selv, men jeg var for irritert til å gjøre det.

Jeg passer vel bedre i en slik setting, jeg…

Og jeg som valgte ut Filippinene FOR at vi skulle dykke blant annet, ikke for å drikke billig cocktails… Det var et betonghardt slag i trynet, skal jeg si dere. Jeg skulle jo dykke med hai, God damn it…. Alt jeg kunne tenke var at; jeg kommer ALDRI til å dykke igjen. Altså fordi jeg ikke klarer å ta den fuckings maska av meg under vann. Tong og Anders kom opp, og det første instruktøren sa: Don’t think that  you’re never diving again. Han må ha lest tankene mine… For det var nettopp det eneste jeg tenkte i den hele timen de var borte.  

Wow, dette blir et langt innlegg. 

Men uansett. For å bli litt mer vant med vannet osv, bestemte jeg meg for å bli med på en snorkeltur mens Anders dro å dykket igjen. Han har nå hatt seks dykk på to dager btw! Jeg liker jo ikke vann, sånn egentlig. Men ble med tre andre, ukjente turister øya rundt for å snorkle. Det gikk veldig fint, men snorkellivet her er ikke i nærheten av det Thailand er. Mye mindre fisk, men dykkingen er derimot mer spennende. Alle de tre jeg snorklet med så fire sea snakes! Jeg fikk ikke sett en eneste en før de forsvant igjen. Jeg snorklet jo litt for meg selv i det store havet, mens de kjente hverandre og holdte litt mer sammen. 

I går var jeg til og med Anders og flere klokken 05.00 på morgenen for å kanskje få snorklet med hai.

Eaaarly morning! Soloppgang 🙂

De dykket og fikk selvfølgelig SETT hai, mens jeg lå i vannskorpa og duppet og ventet på at det kanskje kom en hai og snuste på meg. Altså, hvor mye utfordring trenger jeg i dette livet!? Jeg begynner å bli lei av å utfordre meg selv med alt, selv om jeg selvfølgelig kunne tenkt meg at haien faktisk kom. Det sies at Tresher sharks er de snilleste i verden. Men det må ha føltes rart om jeg hadde sett den komme mot meg fra dypet i full fart. Det har jeg i hvert fall tenkt i ettertid 😉

Anders tok et bilde som en trøst. Nå har også jeg sett thresher shark… På bilde.

Noe annet jeg misset, var delfinen som svømte ved båten vår på vei tilbake. Jeg hadde jo gått og maset på båtmannen om det var mulig å se delfiner her. Han sa bare; Sometimes… Og sannelig kom det en og svømte ved båten. Problemet var at jeg sto på feil side da han ropte; Dolphin!!! Jeg kavet meg frem, men det var for sent. På tre sekunder var den borte igjen…. Jo takk. Da har jeg misset både hai, sjøslange og delfin.

Så nå har jeg bestemt meg for å snorkle med hvalhai! Den er så svær at det ikke GÅR an å misse den. Bare for at jeg også vil se noe annet enn palmer og et cocktailglass på denne turen. Hehe. Neidaa. Jeg har jo til og med sett et bryllup på stranden. Hva klager jeg på? 😉

#Nofilter

Anders har både sett rokke, mandarinfisk, puffer fish, åtte hai til sammen og mye mye mer. Jeg er glad på hans vegne! Han er heldig! Og flink.

I dag har jeg gått en tur alene rundt halve øya. Ble mer eller mindre kun på lokalbefolkning-delen. Jeg vet ikke hvor mange personer som stoppet meg, snakket til meg, eller tok bilde av meg, av alle ting. Holy moly. Følte meg litt vel alene der jeg vandret rundt i bikini og med alle de fiskemennene som satt i båtene sine og ropte og lo. Can I be your maaan? How about NO? 

Er det en ting jeg har lært, så er det at filipinos er helt syke på å huske navn. BRA business-triks skal jeg si dere. Jeg var dum nok og sa navnet mitt til en gjeng jenter på mellom fire og seks år cirka. De ropte på meg, eller Nina som de kaller meg, omtrent annen hver time i to døgn helt til jeg faktisk kjøpte souviners av dem. Små luringer det der! De lærer raskt!

HAHA. Nå gikk de søren meg forbi i skrivende stund; Nina, buy some souvenirs? 

#Malapascua #Reise #Filippinene #Asia 

Da har vi kommet frem og vel saa det på Malapascua. Det er en liten oey helt oest i Cebu-området. Her finnes det ingen ordentlig veier eller biler, ingen MC Donalds eller minibank. Dette er Koh Lipe og Boracay for 20 aar siden. Perfekt! Det er tyfonsesong, saa det er veldig faa turister her ogsaa. Det bor 1700 mennesker her, og de fleste lever vel av turismen og fisking vil jeg tro. Oeya ble veldig hardt rammet under tyfonen Yolanda. Mange mistet livet og Malapascua ble mer eller mindre jevnet med jorden.

Turen hit fra Cebu var noksaa spennende. Vi bestemte oss for å leie taxi istedenfor aa ta buss. Det skulle visstnok ta kortere tid, i tillegg slapp du alle stoppene langs veien. Det tok cirka fire timer fra Cebu til Maya, byen der baaten til oeya går fra. Vi ringte samme taxisjaafør som kjoerte oss fra flyplassen til hotellet i Cebu, likevel var vi superskeptiske. Da vi startet turen kjoerte han inn i et havneomraade. Cebu er nemlig en av de byene i verden med flest offer for menneskehandel. Ikke rart med alle de containerne paa havna der. Jeg var i et lite oeyeblikk temmelig sikker på at vi var neste offer til aa bli shippet ut av Cebu. Haha.

Saann så det ut på landsbygda. Masse sukkerplantasjer, palmer og generelt groent så langt oeyet ser. 

I utkanten av byen var det utrolig sketchy. Absolutt alle så på oss inne i bilen. Type glanet så oeynene falt ut av hodet omtrent. Har aldri opplevd aa blitt sett saa mye på foer. Det er ekstremt. Paa en butikk i Cebu kom det to jenter bort til meg og begynte aa ta i haaret mitt og var helt ville. SAANN haarfarge ville de også ha. U so sexyyy. Haha. Jotakk. Ikke saa altfor mye turister her nei 🙂

Taxisjaafoeren viste seg aa vaere en super fyr. Tobarnsfar som jobbet 24 timer i doegnet som taxisjaafoer. Han tjente aatte dollar dagen. Altsaa rundt 50 kroner. Han fortalte oss at bussen til Maya ble stoppet av ranere omtrent en gang i maaneden, og at han selv hadde blitt knivstukket og ranet av en kunde for noen aar siden. Taxiselskapet hadde forbud mot å kjoere paa enten en eller to menn. Mange taxisjåfører blir nemlig ranet og drept av “kunder”. Jeg har fortsatt jetlag, og første natta her lå jeg å tenkte på dette i omtrent fire timer. Foelte meg nesten litt daarlig av den kontrasten fra her til hjemme i Norge. Vi er saa heldige at vi ikke aner det en gang. Vi har det så trygt og godt.

Hotellet er like knoettlite som oeya er, men det er likevel vakthold 24/7 her. En vakt staar og passer paa. Det er litt absurd. Midt på denne bittelille oeya, langt borte fra land. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig jeg. Blir litt skremt av tanken paa at det trengs vakter over alt. Paa hotellet i Cebu hadde de metalldetektor, de sjekket veskene og hadde narkohund som sniffet paa deg hver gang du gikk inn og ut. Det er ganske heftig og uvant.

Hotellet vi bor paa her heter Ocean Vida, og rommet vaart ligger omtrent midt på stranden. Fem skritt fra verandaen vaar og rett ut paa stranda. 

Utsikten 🙂 Upaaklagelig!

Her sitter jeg dag inn, dag ut og leser Evig Soendag av Linnea Myhre. 

Det er veldig vakkert her! Litt mer stillehavs-preg enn det er i Thailand! Altså mer palmer og saann. Litt mer karibisk. 

Naa sitter vi i baren sammen med en svenske og en fra England som vi har blitt kjent med. Outgoing people her på oeya, og det er bra! 

Men naa er det happy hour. Aatte kroner per cocktail. Ikkje braaaa. 

#Malapascua #Phillippines #Filippinene #paradise

Skrives!

Hei hei!

Vi har ikke helt kommet i gang med dagen ennå som vi planla i går. Men det går så fint så. Vi startet dagen med herlig frokostbuffet. Jeg heiv i meg både bolle, egg, nudler og name it.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En fin blanding kan du si 😉 Yum… Etterpå dro vi opp på rommet og skiftet til treningsklær. Nede er det nemlig et stort treningsrom. Ble en kort økt, men innsatsen i seg selv er ingenting å klage på 😀 Trening på ferie liksom… Daa-ah. Men det var godt å røre seg litt etter 24 timer på rumpa i et fly i går 🙂 

Gikk også en runde rundt hotellet og “fant” bassenget.  Fint hotellområde, men plasseringen er temmelig stygg, for å si det rett ut. Strengt vakthold utenfor også. Vakter sjekker hver bil som kommer inn hit, åpner til og med bagasjerommet. Det er jo flott det da 🙂 

Fikk egen fjernkontroll til TV-en på skimaskina mi. Endte opp med å se det dverge-programmet på TLC. Lite fart på sakene av det programmet, så jeg byttet ut TV med musikk. Litt mer effektivt, for å si det mildt. Jeg hadde ikke med meg trenings-Tskjorte, så jeg måtte ha på meg en random topp med åpen rygg. Haha. Fint. Har jo med treningsBH og shorts, men har ikke belaget meg på treningssenter akkurat, kun jogging på stranda. Da trenger man ikke klær. 

Anders var så stuptrøtt etter økta at han ba meg om å gå opp i loungen for å blogge. Gutten trenger vel litt ekstra søvn før vi bruker resten av dagen på shopping 😉 Jeg har nesten ikke med meg et klesplagg hit, så jeg MÅ shoppe. Hva i all verden drev jeg med da jeg pakket? Ikke det jeg skulle, i hvert fall. Heldigvis finnes blant annet Topshop, Mango og Forever21 her. Jeeei 🙂 

Nå står shopping for tur!

Men først…

Bare ett til 😉

Her har klokken passert tolv på kvelden allerede. Da jeg kom meg ned fra loungen, la jeg meg med Anders og tok en kjapp dupp. Eller, det skulle være det, men jeg våknet FIRE timer etter. Mer sliten enn jeg trodde muligens. Anders lå også pal, så han sov sikkert i fem-seks timer før han kom seg opp. 

Vi var litt usikker på hva vi skulle gjøre i kveld, om vi skulle spise eller hvor vi egentlig skulle gjøre av oss. Har bestemt oss for å ikke gå ute på kveldstid (alene). Er nemlig litt skeptisk. Dette er ikke Bangkok akkurat. Av det lille vi så da vi kjørte taxi i sted, så forstår jeg at det er ufattelig mye fattigdom, og ikke i nærheten av sånn som Bangkok er. Der føler jeg meg trygg, uansett. Her er jeg mye mer skeptisk kjenner jeg. Ingen vits i å utfordre skjebnen heller. Det er mye mindre etablert  på alle måter her enn i Bangkok. Men nå har vi ikke sett byen i dagslys, så det kan hende vi tar helt feil også.

Vi dro i hvert fall å spiste på Michellangelo, en restaurant rangert helt på toppen av restauranter i Cebu på Tripadvisor. Jeg bestilte meg pasta carbonara og Anders bestilte pizza. I tillegg hadde vi en forrett, fire glass rødvin, øl, brus og tre desserter. Det ble 2000 peso, det vil si 290 kroner. Det var i tillegg en dyr restaurant, så prisene er ikke akkurat noe å klage på 🙂 Men maten var dessverre litt skuffende. Pizzaen var det mer ost på enn bunn og noe annet. Carbonaraen var god, men litt vel lite salt etter min smak. Isen var ikke særlig italiensk, men vinen var god da;) Også var det koselig og godt og komme seg litt ut i “frisk” luft. Ute er det cirka 30 grader nå på kvelden. DEILIG! Inne i hotellobyyen e det kaaldt. Type fryse-kaldt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt seriøst. Eneste vi har gjort det siste døgnet er å spise, spise, spise og sove. Altså på flyet hit. Ble jo omtrent tvangsfóret til enhver tid. Likevel fikk vi ned en treretters middag i kveld. 

I morgen har vi satt av dagen til S H O P P I N G! Det er bestemt i lag, tro det eller ei 🙂 

Siden vi er livredde turister, så har vi dratt tilbake til hotellrommet. Nå skal vi spille kort 🙂 For å lette stemninga til når Anders taper (som han garantert gjør), så bestilte vi litt roomservice. Hihi. Litt luksus må man unne seg 🙂

Da vi ringte roomservice-mannen, spurte han hvilken vin vi ville ha. Vi sa han måtte ta noe som passet oss best mulig. Han dukket opp med denne:

Fat bastard.

Vi koser oss!

Men nå skal jeg gruse Anders i idiot 😉

Adios!