Blir litt av og på-blogging for tiden, men jeg foretrekker å bruke det meste av tiden (det lille jeg har ekstra) på å bare se på babyen vår og nyte tiden. Haha. Det høres klisj og litt småtragisk ut, men det er sant. Enten hun sover eller ligger i redet sitt og observerer plassen rundt seg. Jeg har forstått det sånn at tiden vil fly av gårde, og disse dyrebare minuttene får man aldri igjen. Gjett om jeg reflekterer masse rundt det. Mens hun sover sitter jeg og tenker meg trist. Jeg tenker på alt hun skal få oppleve, på godt og vondt. Hvordan det blir når hun blir tre, fem og ti år. At hun en dag skal få hjertet sitt knust av en drittsekk, at hun en annen dag skal være den som knuser et hjerte. Sånne ting. Haha. I helgen hadde vi vår første runde med skikkelig magevondt. Det var heltt grusomt å se henne ha så vondt, uten å kunne gjøre noe med det. Og sånn kommer det til å være massevis av fremover i livet. Å stå på sidelinjen og se henne gå gjennom livet i alle mulige faser og situasjoner. Det gir en skrekkblandet fryd. Opp i det hele må man bare stole på seg selv som forelder, at man har gjort en bra nok jobb til at hun kommer til å klare seg fint 🙂 <3 Huff. Blir sentimental av tanken. Haha!
Kunne helst tenkt meg og ha henne god, varm og trygg i vognposen i minst ti år til;)
Blogginnlegget skulle egentlig handle om cravings og det syke sukkersuget jeg har “lidd” av de siste seks ukene. Hehe. Men det får jeg fortelle om en annen gang. Det var nemlig ingen som fortalte meg om det da jeg ble gravid. Cravings etter graviditeten..
Nå skal jeg se de to nyeste episodene av Girls! Ny sesong. Amen!
Vi skrives. Hilsen en sentimental, forelsket mamma.
Forrige uket var fylt med masse, masse følelser, mest på godt, og litt på vondt. Anders startet nemlig på jobb på mandag, og jeg har hatt mine første åtte dager alene med Olivia. Jeg må innrømme at jeg gruet meg og var veldig spent på hvordan det ville bli. I tillegg hadde jeg uken smekkfull med gjøremål, lege og helsestasjon, barseltreff osv osv. Det ble liiite søvn de første tre nettene, men nå har jeg blitt godt vant, og dessuten har Olivia begynt å sove mer på nettene nå. Aaamen (og bank i bordet), så får vi se hvor lenge det varer;)
I går var jeg alene ute og spiste middag med bestevenninna mi. Jeg har tidligere hørt at jeg mest trolig kommer til å begynne å grine den første gangen jeg skal dra ifra hennne og gjøre noe uten babyen. Haha, jeg kan informere om at det ikke skjedde;) Jeg stoler uansett 110 prosent på Anders som gjør en strålende jobb som pappa. Han hadde jo også Olivia de første nettene alene da jeg var innlagt på sykehuset, så jeg vet helt sikkert at han er flink og passer på Olivia veldig godt 🙂
Nå var ikke dette første gang jeg har gjort noe uten henne heller da. I forrige uke var jeg på massasje hos Femme Aktiv på Leangen. Herregud, det kunne ikke vært bedre timing med litt knaing. Jeg vant nemlig en Instagram-konkurranse like før Olivia ble født.
Etterpå dro jeg på en liten halvtimes shoppingrunde. Så å være borte fra barnet sitt litt nå og da tror jeg bare er sunt for alle parter. Mor får pustet litt og pappa får tatt igjen litt kosetid med bebisen sin. Happy wife, happy life 😉
I dag har vi vært på helsestasjonen igjen, og Olivia har endelig blitt tre kilo 🙂 På en måte litt trist å se henne vokse ut av klærne sine, for det betyr at tiden løper og at hun kommer til å bli tenåring før jeg aner det, men samtidig fantastisk å se at hun rett og slett vokser og trives. Vi gjør noe riktig, da, tydeligvis. Hun begynner til og med å få litt bollekinn og dobbelthake. Hihi, lille tuppelura vår <3
I helga skal vi ta nyfødtbilder av henne. Litt sent, men greit at hun i hvert fall er ferdig med sonden og alt det der. Så det blir stas! Gleder oss til å se resultatet.
Torsdag allerede. Disse dagene bare flyr av gårde som aldri før. Vi gjør lite spennende, men vi rekker likevel ikke å kjede oss noe særlig. Mulig jeg snakker for meg selv nå, men 😉 Jeg er jo den typen som kan sitte og se serier i en evighet uten å ense det som skjer rundt meg, men jeg er også ekstremt rastløs til tider. Så mens Olivia sover, styrer jeg med husarbeid, planlegger middag og handlelister, ser på blogger, og glaner serier. Nå skal det sies at hun sover masse ennå, så jeg forstår at jeg må nyte disse stundene mens jeg kan 🙂
Det skal sies at jeg koser meg til og med mer når Olivia er våken. Det er spennende å se utviklingen hennes på så kort tid. Nå fester hun blikket og følger litt med. Også er hun så snill og god <3 Klisjklisj, men det er sant! Hun skriker kun når hun er sulten eller bleien må byttes. DET nyter jeg i hvert fall. Jeg er jo så utålmodig, og vet jeg kommer til å gå på veggen når hun får sine verste skrikefauker i fremtiden. Den tid, den sorg, men jeg vet den kommer 😉
I ettermiddag skal vi ha med oss Olivia på restaurant for første gang. Jeg er litt spent, men gleder meg til å komme oss litt mer ut. Det har vært mye innetid, og jeg kan vel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært ute i frisk luft de siste tre og en halv ukene.
Vi har så å si ingen ytterklær som passer henne ennå, og da er det jo supert å ha dyktige bestemødre/bonusbestemødre og tanter som strikker. Vi har fått så utrolig masse fine sett, men foreløpig er det “bare” dette som passer ennå.
Det er så fint og koselig med strikkaklær <3 Så takknemlig for det.
Jeg ble kjørt inn på fødestua og fikk hilst på jordmora som skulle være sammen med oss underveis. Tonje het hun, nordlending, avslappet og enkelt og greit ei likandes dame. Heldigvis. På forhånd var jeg veldig spent på dette. Jeg er hundre prosent sikker på at en fin fødsel har mye å gjøre med hvor trygg du føler deg på jordmora. Kjemien må stemme, noe som ikke er en selvfølge. Sånn sett var jeg superheldig. Selv om den stakkars jordmora sikkert følte seg litt lite likt innimellom slaga. Ikke at jeg sa noe slemt eller noe, jeg bare lå der, som en amøbe. Uten å svare henne hvis hun spurte om noe midt i en rie.
Bare 20 minutter etter siste sjekk, altså klokken 09.00 søndag morgen, fikk jeg konstatert enda en centimeter åpning. Nå var det fire centimeter, og Tonje forsikret meg om at hun på forhånd hadde lest fødebrevet mitt. Der hadde jeg ravlet ned alt jeg var redd for, deriblant at jeg var redd for hvordan jeg ville takle smertene, at jeg var redd for å sy/klippes uten bedøvelse, at jeg var livredd for revning og ønsket pudendalblokade. Ikke spør meg hva sistnevnte er. Haha! Jordmor ble meget overrasket over at jeg hadde skrevet ned dette, da det ikke akkurat var vanlig at fødende spurte om dette i dette årtusenet! 😉 Kvelden før hadde jeg helt tilfeldig kommet over noe på nett hvor denne lokalbedøvelsen var beskrevet. Jeg tenkte; smertelindring? GIVE IT TO ME! For å si det kort og enkelt, pudendalblokade er en lokalbedøvelse i underlivet som settes ved slutten av åpningstiden, altså rett før pressinga starter. Det endte med at jeg ikke fikk dette, da jeg egentlig ikke hadde aning om hva jeg selv hadde etterspurt. Haha!
Uansett. For å døyve smerten under riene, gikk jeg rundt og trippet på fødestua. Ettersom smerten satt heftig i ryggen, fikk jeg elektroder festet i korsryggen for å “forflytte” smerten fra riene. På den elektrodegreia var det nemlig en sånn “boozt-knapp” som jeg trykket på ved hvert tak. Mulig det var psykisk, men jeg syntes det funket litt.
På forhånd hadde jeg jo sett for meg å sitte og duppe i badekar med dusjhodet godt plantet på korsryggen. Jeg hadde også et ønske om å føde i vann. På grunn av mitt høye blodtrykk og babyens størrelse, ble dette helt uaktuelt. Babyen måtte overvåkes under hele fødselen, og fikk derfor festet elektroder på hodet. Jeg så ikke snurten av vann under fødselen. Dette til tross for at jeg styra fælt med å finne og få pakket ned bikinien min i fødebagen.
Da elektrodene ble festet på babyen, måtte de elektrodene jeg hadde i korsryggen fjernes. De forstyrret nemlig signalene fra babyens hjertelyd. Dette til min store fortvilelse. Smertene begynte å bli ganske intense, så jeg etterspurte epidural med engang. Jeg hadde nemlig hørt maaange historier om at det kunne ta lang tid før legen kom og satte bedøvelsen. Takk Gud for at jeg spurte tidlig, for fra jeg etterspurte det, til legen var i rommet, tok det nesten én og en halv time. AU.
Klokken nærmet seg nå 10.00, og legen som skulle sette epiduralen hadde fremdeles ikke dukket opp. På dette tidspunktet var riene et helvete, og jeg hadde fått fem centimeter åpning nå. Jeg gikk inn i meg selv og pustet av meg stemmen. Jepp, etter fødselen hadde jeg faktisk ikke stemme fordi jeg hadde pustet så voldsomt. Inn nesa så lange drag som overhodet mulig mens rietoppen var som verst, og ut munnen. Det forundret meg hvor mye mindre vondt det var da jeg pustet inn, enn ut. Anders satt ved siden av meg og prøvde og presse i meg litt drikke, og etter hvert fikk han i oppgave å massere korsryggen min. På et tidspunkt der lå jeg i senga med lukkede øyne, neglene ned i huden og hendene i håret. Jeg må ha sett ut som en mentalforstyrret pasient rømt fra Brøset. For å overleve smerten prøvde jeg å forflytte den fra mage og rygg til hårriving og kliping av meg selv. I ettertid hadde jeg små sår formet som negler på armene 😉 Heldigvis har jeg håret i behold..
SÅ, endelig, kom lege Tomas inn døra, klar for å sette epiduralen. På mellomtiden hadde jeg både hengt på prekestolen og ligget på en gymball. Nå var det vondt altså. Jævlig (!) vondt! Det var derfor ikke bare bare å sette inn epiduralen når riene kom så hyppig. Typ hvert andre minutt, og gjerne litt oftere. De varte lengere også nå. I blant føltes det hele som en evigvarende rie som ikke stoppet før en ny topp var på vei. Å sette seg opp i senga var en prøvelse i seg selv.
Lokalbedøvelsen ble satt, og innen ti minutter var selve epiduralen på plass. Det kjentes da han stakk den inn, men altså, jeg var omtrent i svime på dette tidspunktet, så jeg brydde meg fint lite. Enda ti-femten minutter til gikk, og der.. Der kjente jeg smerten i magen forsvinne, sakte, men sikkert. Først funket den bare på høyre side. Jeg fikk litt panikk og tenkte at jeg IKKE hadde tid til at legen måtte komme tilbake og sette den på nytt, noe som ikke er uvanlig. Jordmor visste råd, og ba med legge meg over på venstre side. Det tok ikke lang tid før smerten på begge sider forsvant.
Men smertefritt var det jo ikke, for riene kjentes veeldig godt ned mot rumpa, men på dette tidspunktet var jeg bare sjeleglad for at bedøvelsen i det hele tatt funket. Jeg konkluderte raskt med at smerter i rumpa var MYE bedre enn smerter i rumpa, ryggen OG magen 😉
Like etter epiduralen var satt, og før virkningen av den kom i gang.
Jeg har veldig ofte lest (ja, jeg har googlet livet av meg i svangerskapet) at epiduralen slutter og funke, og av en eller annen grunn visste jeg faktisk ikke hvordan løpet var videre etter den ble satt. Skal jeg nå bare vente på at virkningen går ut, også er det rett tilbake til riehelvete, eller..? Jordmor forklarte at vi hadde god margin på dosen, og at den ville vare helt til babyen var ute, men at de ville skru ned litt før pressinga.
Nå krysset vi fingrene for at epiduralen ikke skulle stanse opp riene, som det ofte kan gjøre. Det var ingen tvil om at riene fremdeles var gode, til tross for epiduralen. De kom veldig hyppig, og jeg kjente nå litt pressetrang.
Allerede på dette tidspunktet sa jeg til Anders at dette var noe jeg faktisk kunne gjøre om igjen. At en fødsel var, og er overkommelig. I hvert fall før pressinga, tenkte jeg, Mulig jeg ville angre på det utsagnet og spise ordene mine om et par timer..
Nå endret hele atmosfæren seg på fødestua. Fra vinduet kunne vi se snøen lave vakkert ned, jordmor slo på radioen og vi fikk oss alle et skikkelig pust i bakken. Helt fantastisk! Først nå begynte jeg å tenke på at vi skulle få møte babyen vår om noen timer. Man har mer enn nok med å tenke på seg selv underveis i fødselen, så å tenke på at vi skulle få møte Olivia, det hadde i hvert fall ikke jeg brukt som motivasjon – frem til nå.
Nå var klokken blitt nærmere 12.00, og selv om stemninga var veldig rolig på fødestua, begynte jeg plutselig å skjelve ukontrollert i hele kroppen. Det var visstnok en slags reaksjon på epiduralen. Jordmor tok seg god tid til å ta en prat med meg for å prøve og roe skjelvinga. Hun spurte om jeg var bekymret for noe. Om jeg var!Jeg svarte at jeg var livredd for fødselens neste fase. Alt det med smerte, revning, om noe kunne gå galt, babyens hjerterytme, name it. For selv om bedøvelsen var himmelsk, ga det meg også tid til å tenke. Og bekymre meg litt.
Samtalen med jordmor hjalp utrolig nok, og skjelvinga forsvant.
Opp i det hele duppet jeg også av i et kvarters tid. Hvor rart er ikke det. Fra de verste smertene jeg har kjent noen gang, til å bare sovne på en halvtimes tid. Det sier jo litt om epiduralen, gitt 🙂
Ved neste sjekk, rundt klokken 12.45, hadde jeg 8 centimeter åpning. Jeg klatret meg opp på prekestolen igjen og tok litt lette “knebøy”. Det gjorde at babyen sank lengre ned i bekkenet. En helt snodig følelse.
Hurray for epidural 😉
Tiden gikk utrolig fort, og like etter klokken 14.30 var det full åpning. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Nå begynte det å virkelig gå opp for meg at vi skulle få møte lille krapylet i magen som hadde holdt meg våken hver natt de siste månedene. Hun jeg hadde kjent spark fra daglig i over fem måneder. Lille Oliviaen vår. Nå var det ikke lenge til vi endelig fikk se hvordan hun så ut. Jeg og verdens beste kjæreste ved min side skulle for første gang hilse på det lille mennesket vi to hadde laget. Fødselens første tårer ble felt midt i dette tankespinnet. For meg var dette et utrolig rørende øyeblikk.
Like før vaktskifte klokken kvart over tre, fikk jeg smått startet pressinga. De første pressriene gjorde ikke vondt i det hele tatt, og å “få til” pressinga synes jeg heller ikke var vanskelig. Selv om det var kjipt at Tonje ikke skulle ta i mot babyen, ble jeg gledelig overrasket da jordmora jeg hadde gått til gjennom hele svangerskapet, kom og overtok jobben. Ganske betryggende.
Det går ikke an å forklare hvordan det kjennes når babyen kommer lengre og lengre ned i bekkenet. Jo lengre ned hun kom, jo vondere ble det, naturligvis. Jeg kommuniserte godt med jordmor, og klarte og vente med pressinga når hun ba meg om det. Her takker jeg igjen epiduralen;) Jeg tror pressetrangen ville vært mye verre uten den. Riene kom med stadig kortere mellomrom, og på et tidspunkt la jeg plutselig merke til at Anders var på gråten. Det gjorde nå riiimelig drittvondt, og jeg forsto at hodet var nært ut. Ved neste rie var det så vondt at jeg holdt på å puste meg ihjel. Jeg kjente et ubeskrivelig press og en brennende følelse. Midt i det hele sank babyens hjerterytme ned til 50, før det helt forsvant. De karte ikke å finne signalet, og jeg tenkte det verste et øyeblikk. Anders gråt, og det gjorde jeg også nå. Jordmødrene sa ingenting om at hodet var kommet ut, men jeg rakk å tenke at hvis DET ikke var hodet, da er det bare å belage seg på en helvetes smerte når det faktisk kommer. Jordmødrene prøvde og berolige meg om at alt gikk fint, noe det gjorde. Jeg fikk beskjed om at babyen ville komme ved neste press. Men de hyppige riene avtok plutselig, og det ble en litt stresset situasjon hvor jeg på tre sekunder hadde fått drypp for å få i gang riene igjen. Som jeg trodde, babyens hode var jo allerede ute.
Da den siste rien kom, presset jeg fra enden av stortåa. Med andre ord, alt jeg maktet, på ordentlig. Og vips, der kom babyjenta vår til verden klokken 16.16. Det siste presset gjorde ikke vondt engang. Og som vi gråt. Både jeg, Anders og Olivia gråt for full hals. Hehe. Olivia litt høyere enn oss to, men det var et uvirkelig og surrealistisk øyeblikk som aldri kan beskrives med ord. Klisjé, I know, men søren så sant!
Anders fikk etter hvert klippet navlestrengen, og jeg fikk henne lagt på brystet. Den bittelille jenta hylgråt, men ble helt stille i det jeg strøk henne gjentatte ganger ved nesen og panna. Hun roet seg og ble bare liggende og se på meg med de stooore svarte øynene sine. FOR et øyeblikk. Jeg har aldri før trodd på kjærlighet ved første blikk, men dette, det var faktisk det.
Jeg er en av dem som har fryktet en fødsel så lenge jeg kan huske. Fødselen var det første og siste jeg tenkte på når jeg sto opp og la meg om kveldene den siste måneden av svangerskapet. Jeg gruet meg så fryktelig mye. Var livredd for å ikke takle smertene, først og fremst. I tillegg var det ALT av detaljer jeg hadde gruet meg til. Som for eksempel å bli sydd uten bedøvelse, hvor vondt det ville være hvis babyen ble tatt med tang, eller hvordan det for eksempel ville bli å gå på do etter fødselen. Altså, jeg hadde lest, og tenkt på alt. Gruet meg til cirka alt også. Men, man må rett og slett bare være med på det som skjer.
Ettersom jeg ble satt i gang, hadde jeg en litt ekstra “tøff” fødsel i den forstand at hyppighet og intensitet på riene var ganske heftig, men likevel synes jeg fødselen var en FIN opplevelse! Alt gikk over all forventning. Kall meg gjerne gal altså, men det er helt sant. Det er også litt av grunnen til at jeg velger å dele min opplevelse. Ikke alle fødsler er forjævlige som de vi ofte leser eller hører om.
I skrivende stund ligger lillepia på brystet mitt og sover. I dag har vi hatt en rolig dag bare jeg og henne. Tent lys, drukket kakao, sett TV og bare kosa oss. Anders har hatt “nattevakt” igjen, stakkar. Så jeg lot han sove godt og lenge mens jeg og Olivia har tuslet rundt, eventuelt gått fra stua til stellebordet til ammeputa i sofaen. Også har vi gjentatt nettopp det typ fem ganger før Anders våknet.
Dagene er så koselige og gode. Nettene derimot. De har vært rimelig slitsomme. Olivia er som hun var inne i magen, et nattdyr. Hun sover masse fra 18.00 til 24.00. Deretter er hun lys våken frem til morgenkvisten. Hun dupper jo av innimellom, men det er jaggu ikke mye.
I går kveld ble det nok en sykehustur på meg. Jeg fryktet det verste, så jeg pakket både tannkost og linsevæske i veska før jeg dro. Jeg har fremdeles høyt blodtrykk og hodepine, til tross for medisinering. Jeg synes det hele er skremmende, for etter de siste ukene har jeg virkelig lært å kjenne kroppen min veldig. Med engang hodepinen kommer krypende, så vet jeg at blodtrykket er forhøyet. Det var intet unntak i går da jeg kom inn på sykehuset. Heldigvis var det ikke i nærheten av like høyt som det var forrige gang jeg ble innlagt. Derfor fikk jeg heldigvis dra hjem igjen. En lettelse! Overlegen sa at gårsdagens blodtrykk ikke var kjempefarlig. Og hun var ikke bekymret fordi jeg ikke så syk ut. Haha. Helt til hun etter hvert spurte om jeg hadde sminke på meg. Jepps, smurte meg med selvbruning for fem timer siden. Ikke rart jeg så lite syk ut 😉 Var en grunn til at jeg brukte “fritiden” min i går til å smøre meg. Jeg så ut som et vandrende lik! Det skulle ovelegen likt å sett ja. Flaks for meg, mulig det hjalp meg å unngå innleggelse. Haha.
Jeg hadde god tid til å ikke gjøre noe som helst mens jeg lå på sykehuset. Ettersom jeg ble anbefalt å ikke ta imot besøk, gjorde jeg ikke mye annet enn å bare ligge der. Olivia og Anders var det eneste jeg brukte tid på, men en nyfødt sover temmelig mye, så imellom slagene bladde jeg gjennom instagrambilder. I massevis. Trollbindende bilder med perfekt utført makeup, typ Anastasia Beverly Hills.
Så i jeg-synes-synd-på-meg-selv-frustrasjon, endte jeg opp med å blant annet bestille Glowkit Gleam i jeg-fortjener-det-i-etter-fødsel-gave.
Jeg har jo ikke sett på annet enn sminke- og tutorialbilder av dette merket den siste tiden (altså, på sykehuset, mener jeg), og spesielt besatt ble jeg av det highlighter-kitet. Skuffelsen blir stor hvis jeg ikke blir like fin som dem på bildene 😉
I tillegg bestilte jeg en leppestift i fargen “American Doll”, og et brynsprodukt som heter Brow Definer. Jeg har fått helt dilla på bryn. Fine bryn altså. I love it!
Jeg bestilte produktene på Anastasias egne nettside 🙂
Fredag for to uker siden pakket jeg reiseveska mi, klar for en hyggelig helg i Levanger hos mamman min. Jeg og søstersen skulle kjøre sammen litt tidlig på ettermiddagen for å unngå rushtrafikken. Jeg skulle bare innom legekontoret for en kjapp sjekk av blodtrykk og urin før vi dro. Jeg var nå 38+2 uker på vei. Formen var same old, men relativt ganske fin. Litt hodepine og kvalme og en god del hjertebank på kveldstid, men dette hadde jeg jo hatt i lang tid på dette tidspunktet.
Legen min, som hadde hatt permisjon i en måneds tid, skuet overrasket på meg i det jeg kom inn døra. Det var tydelig at hun ikke helt likte det hun så idet jeg la meg ned på undersøkelsesbenken for å måle symfysemål og sjekke hjertelyden til babyen. Hun hadde jo ikke sett meg på en god stund, og det tok ikke lange tiden før hun nevnte at jeg hadde fått en del vann i kroppen. Oh really?? Jeg så jo ut som en oppsvumlet fisk.
Hjertelyden til bebisen var fin, men hun klarte ikke helt å skjule sin bekymring da hun tok symfysemålet.
De to siste gangene jeg målte symfysemålet, lå veksten under normalen.
Mye hadde skjedd på den måneden hun hadde vært borte. Blodtrykket var også ganske høyt, så legen ristet på hodet og sa at hun virkelig ikke likte det hun så. “I don¨t like it. Den ungen må ut”, sa hun idet hun tok opp telefonrøret og ringte ned til St. Olav.
Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var jo på vei til Levanger, og altså, å føde, nå?? Jeg er jo ikke klar! Også fødebagen, da, den står halvpakket på badet uten det ene og det andre oppi. Jeg ble så gæli tatt på senga der jeg sto med tårer i øynene, livredd for babyen i magen, som tydeligvis ikke hadde vokst særlig mye siden sist symfysemål ble tatt 14 dager før, hos jordmora. Den gangen var vi også på St. Olav for å sjekke morkakefunksjonen via ultralyd. Der kom det frem at lillebebien hadde et vekstavvik på 21 prosent, og at noen målinger viste dårlig blodgjennomstrømming av morkaka. Lett å være etterpåklok, men allerede på dette tidspunktet burde jeg blitt innlagt.
Klokken var nå ett på formiddagen, og jeg fikk ikke tak i Anders på telefonen. Heldigvis fikk jeg med meg søstersen til sykehuset. På veien dit fikk vi endelig kontakt med den kommende pappaen. Det tok ikke lang tid før han ankom sykehuset. Vi fikk en CTG-måling (babyens hjerterytme) og ble raskt henvist til en fødselslege etterpå. Hun bekreftet det fastlegen min hadde sagt, nemlig at ungen burde tas ut, og det helst så raskt som mulig. Første steg på veien var å teste om babyen tålte riene, på grunn av størrelsen. Riefremkallende drypp ville avgjøre om babyen kunne fødes vaginalt eller om hun måtte tas med keisersnitt. Fem minutter senere befant vi oss inne på ei fødestue.
Alt gikk så fort at jeg ikke rakk å bearbeide informasjonen. Nå var fødselen virkelig rett rundt hjørnet. Den jeg hadde tenkt på, bekymret meg, gledet meg og gruet meg så ufattelig mye til hver eneste dag den siste måneden. Nå skulle det skje. Om ikke lenge skulle jeg for første gang få kjenne hvordan en rie kjentes ut. Dette var jeg i overkant spent på, kan du si… Jeg hadde sett for meg mange mulige scenarier når det kom til fødsel, men å bli satt i gang, hadde jeg egetlig ikke tenkt særlig på.
Vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å forlate sykehuset før babyen var ute, og at vi skulle få litt tid for oss selv for å “lande” før jordmor kom tilbake og satte i gang dryppet. Anders i arbeidsklær og jeg i nylakkede rosa negler, kjole og stort smykke. Folk må ha trodd jeg var tidenes største jåledukke som hadde stivpyntet meg til fødselen. Haha. Som sagt, jeg var jo på vei til Levanger…
Skjønner hva jeg mener? Jåla.
Jeg så for meg at alt skulle gå slag i slag, og at babyen vår ville være ute ganske “kjapt”. Der tok jeg veldig feil. Hvis jeg lærte noe, så må det være at en fødsel kan ta tid. Laaang tid. Klokken var nå blitt rundt seks på ettermiddagen, og jeg fikk satt inn veneflon i hånda. Dryppet ble satt på, og jeg gruet meg ihjel til å endelig få kjenne på den fryktede riesmerten. Jeg kjente så og si ingenting.. Og babyens hjerterytme var upåvirket. Det betydde at det ville bli prøvd på vaginal fødsel. Akkurat der og da hadde jeg blandede følelser for akkurat det. Jeg personlig var jo ekstremt forberedt på en “vanlig” fødsel, men samtidig skulle jeg ønske at situasjonen og legene “bestemte” keisersnitt for meg. Det ville jo tross alt spare meg for masse smerte og lange timer. Jeg var jo livredd for hva jeg gikk i møte. Det innrømmer jeg glatt.
Legen hadde rett, så litt “vannete” ut ja 😉
Etter dagens middag (Burger King – her skulle energien opp!), og midt i Nytt på nytt, ble jeg flyttet til et undersøkelsesrom hvor jeg fikk satt en saltvannsballong inn i livmora. Det vil si et kateter med saltvann som legges ved babyens hode for å utvide livmormunnen og gi større og en mer tøyelig åpning. Dette gjorde litt vondt, må jeg innrømme. De foretok også en såkalt stripping i samme slengen for å fremprovosere rier. Og det klarte de..
Klokken 22.30 fikk jeg veldig smerter i magen og i korsryggen. Jeg ringte på til jordmor og fortalte dette. Hun sa det bare var mensmurringer etter saltvannsballongen, og ga meg en paracet. Jeg hadde aldri før kjent menssmerter like ille, og tenkte at hvis dette IKKE er rier, så vil jeg aldri overleve en fødsel. Smertene kom haglende med to-tre minutters mellomrom, og Anders fløy inn og ut av rommet for å varme opp risposer for å legge på mage og rygg.
Etter fire timer med veldig hyppige tak, klarte jeg endelig å legge meg i senga og slappe av litt. Smertene, altså riene (for selvfølgelig var det rier, som jeg trodde) avtok i både hyppighet og intensitet, og på tidlig lørdag formiddag var alt dabbet av. Jeg fikk om lag tre timer søvn denne natta.
Hvis saltvannsballongen faller ut av seg selv, er det et godt tegn med tanke på åpning. Det gjorde den ikke i mitt tilfelle, så der gikk jeg tuslende rundt på sykehuset i ett døgn med en slange og en hanske teipet til innsiden av låret. Nå var neste skritt modningspiller.
Lørdags kveld ble jeg undersøkt på nytt. Bare én centimeter åpning. Heldigvis var livmormunnen blitt veldig tøyelig, og hadde gått fra fire centimeter til én millimeter. Klokken var 22.15 da den første, og eneste modningspillen ble satt inn. Vi fikk beskjed om at det kunne ta opp til tre dager før man gikk inn i aktiv fødsel. Før jeg la meg den kvelden skrev jeg et såkalt fødebrev til jordmora. Bedre sent enn aldri 😉 For bare fire timer etter våknet jeg av murringer.
Jeg fikk ikke sove igjen, og tenkte jeg skulle la stakkars Anders sove litt ekstra før jeg valgte å vekke han. Det ble ikke mye ekstra søvn på han, gitt. Kort tid etter ble nemlig takene hyppigere og stadig mer intense. Klokken halv fem på morgenen ringte vi på til samme jordmor som kvelden før. Det ble foretatt en ny CTG-måling, og denne gangen fikk jeg det svart på hvitt. Det var ingen tvil, disse smertene var rier. Ganske kraftige rier sådan.
Øverste graf viser babyens hjerterytme, og nederst vises “styrken” på riene. Dette var de aller første, og de gikk ut av skalaen (over 100) allerede da. Lurer på hvor de lå senere i fødselsforløpet. Auuutch.
De neste tre timene besto av pusting, pusting og pusting. Det var bare å komme seg gjennom det og stålsette seg på at det kom til å bli verre. Og det gjorde det, men takket være tipsene jeg fikk angående pusteteknikker, kom jeg meg fint gjennom det. Av en eller annen grunn klarte jeg, gjennom hele fødselen, og ikke anspenne kroppen i det hele tatt når riene var som verst.
Anders fikk igjen i oppgave å varme opp risposer til meg, som lå og pustet meg halvt ihjel. Klokken halv ni kom jordmor på rommet for å undersøke åpning. Jeg fikk kjeft fordi huden min hadde fått store røde merker etter risposene. Haha. Jeg kunne vel ikke brydd meg mindre der og da. Den varmen gjorde godt så lenge det varte. Tredjegrads forbrenning med store blemmer fikk jeg i så fall bare ta meg av etter fødselen.
– Her er det 3 cm åpning. Nå skal du føde, sa jordmora. I samme slengen gikk vannet, og jeg ble kjørt til fødestua.
