Da har vi kommet frem og vel saa det på Malapascua. Det er en liten oey helt oest i Cebu-området. Her finnes det ingen ordentlig veier eller biler, ingen MC Donalds eller minibank. Dette er Koh Lipe og Boracay for 20 aar siden. Perfekt! Det er tyfonsesong, saa det er veldig faa turister her ogsaa. Det bor 1700 mennesker her, og de fleste lever vel av turismen og fisking vil jeg tro. Oeya ble veldig hardt rammet under tyfonen Yolanda. Mange mistet livet og Malapascua ble mer eller mindre jevnet med jorden.

Turen hit fra Cebu var noksaa spennende. Vi bestemte oss for å leie taxi istedenfor aa ta buss. Det skulle visstnok ta kortere tid, i tillegg slapp du alle stoppene langs veien. Det tok cirka fire timer fra Cebu til Maya, byen der baaten til oeya går fra. Vi ringte samme taxisjaafør som kjoerte oss fra flyplassen til hotellet i Cebu, likevel var vi superskeptiske. Da vi startet turen kjoerte han inn i et havneomraade. Cebu er nemlig en av de byene i verden med flest offer for menneskehandel. Ikke rart med alle de containerne paa havna der. Jeg var i et lite oeyeblikk temmelig sikker på at vi var neste offer til aa bli shippet ut av Cebu. Haha.

Saann så det ut på landsbygda. Masse sukkerplantasjer, palmer og generelt groent så langt oeyet ser. 

I utkanten av byen var det utrolig sketchy. Absolutt alle så på oss inne i bilen. Type glanet så oeynene falt ut av hodet omtrent. Har aldri opplevd aa blitt sett saa mye på foer. Det er ekstremt. Paa en butikk i Cebu kom det to jenter bort til meg og begynte aa ta i haaret mitt og var helt ville. SAANN haarfarge ville de også ha. U so sexyyy. Haha. Jotakk. Ikke saa altfor mye turister her nei 🙂

Taxisjaafoeren viste seg aa vaere en super fyr. Tobarnsfar som jobbet 24 timer i doegnet som taxisjaafoer. Han tjente aatte dollar dagen. Altsaa rundt 50 kroner. Han fortalte oss at bussen til Maya ble stoppet av ranere omtrent en gang i maaneden, og at han selv hadde blitt knivstukket og ranet av en kunde for noen aar siden. Taxiselskapet hadde forbud mot å kjoere paa enten en eller to menn. Mange taxisjåfører blir nemlig ranet og drept av “kunder”. Jeg har fortsatt jetlag, og første natta her lå jeg å tenkte på dette i omtrent fire timer. Foelte meg nesten litt daarlig av den kontrasten fra her til hjemme i Norge. Vi er saa heldige at vi ikke aner det en gang. Vi har det så trygt og godt.

Hotellet er like knoettlite som oeya er, men det er likevel vakthold 24/7 her. En vakt staar og passer paa. Det er litt absurd. Midt på denne bittelille oeya, langt borte fra land. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig jeg. Blir litt skremt av tanken paa at det trengs vakter over alt. Paa hotellet i Cebu hadde de metalldetektor, de sjekket veskene og hadde narkohund som sniffet paa deg hver gang du gikk inn og ut. Det er ganske heftig og uvant.

Hotellet vi bor paa her heter Ocean Vida, og rommet vaart ligger omtrent midt på stranden. Fem skritt fra verandaen vaar og rett ut paa stranda. 

Utsikten 🙂 Upaaklagelig!

 

Her sitter jeg dag inn, dag ut og leser Evig Soendag av Linnea Myhre. 

Det er veldig vakkert her! Litt mer stillehavs-preg enn det er i Thailand! Altså mer palmer og saann. Litt mer karibisk. 

 

Naa sitter vi i baren sammen med en svenske og en fra England som vi har blitt kjent med. Outgoing people her på oeya, og det er bra! 

 

Men naa er det happy hour. Aatte kroner per cocktail. Ikkje braaaa. 

 

 

#Malapascua #Phillippines #Filippinene #paradise

Skrives!