Onsdager altså. Ikke bare er det lillelørdag, men det er dagen hvor ny episode av både Pretty Little Liars og Real Housewives of New York kommer ut. Det ekke verst i et tristkjeksliv som mitt er. Men dagen startet virkelig ikke bra, og en ekkel følelse sitter langt inni meg fortsatt. 

Jeg bruker å ta buss til jobb hver morgen. Jeg har altid ekstra god tid fra jeg drar til jeg starter på jobb, og i dag mens jeg sto og ventet på bussen, kom en løs, stor hund labbende. Tydlig uten en eier på slep, så jeg skjønte raskt hvilken hund det var, og at den hadde stukket av fra buret sitt. Jeg koblet raskt at begge kattene var ute, og etter flere minutter uten at bussen kom, bestemte jeg meg for å gå opp igjen, nettopp for å kunne få inn kattene. Hunden er nemlig naboen sin hund, en stor, jakthund, jeg tippet husky-ish, men det er en annen rase. Likevel ser den litt ut som en ulv. Ikke superbegeistret for hunder som er store siden jeg aldri har vokst opp med hund og er dermed usikker på dem. 

Jeg kom meg hjem og så raskt Luis fra verandaen inne i skogholtet like ved. Jeg prøvde å få han inn, men han bare sto der og så på meg. På en-to-tre, kom søren meg hunden luskende rundt hushjørnet, og på enda raskere tid, hadde han fått øye på Luis. Han spurtet rett i mot han, og jeg hørte at de var i kontakt. Katten freste, hunden hylte og det ble et realt rabalder. Jeg hylte jeg og, bare så det er sagt… Jeg var virkelig helt sikker på at det var siste gang jeg så Luis i live. Med hjerte i halsen ble jeg øyenvitne til at han med nødskrik kom seg opp i et tre. Langt opp. Herregud. Hunden var ganske vill, og gikk rundt treet og forlot ikke plassen. Jeg prøvde febrilsk å få tak i eieren, som jeg aldri har hilst på. Visste bare adressen, så etter lang tid fikk jeg kontakt på telefonen, og fikk fortalt at hunden var løs. De var ikke hjemme, men kjørte likevel hjem for å få hunden inn.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg klarte å jage bort hunden fra treet, og etter mye om og men, klarte jeg å manne meg opp til å hente mat og lokke det store dyret bort fra oss. Jeg tok tak i han, en “unghund”, og holdt han lenge før jeg bestemte meg for å ta jobben med å få han inn i inngjeringen hans i egne hender. Jeg skulle jo på jobb, og hadde allerede mistet to busser (det er sommertid, og cirka ingen busser går). Ville helst se han innelåst før jeg forlot Luis igjen. Han oppførte seg pent mens jeg holdt i han, rullet rundt i grus og plen, og var tydelig fornøyd med å komme seg ut. Hehe. Jeg skjønner jo den, men var likevel litt sint, men enda mer nervøs for at han skulle glefse tak i meg. Jada jada, hallo, jeg vet, katt og hund. Sånn er det bare. 

Jeg kunne ikke vente lenger på eieren, og tok igjen døra (og låste) til det jeg trodde var inngjerdingen. Luis satt fortsatt i samme tre da jeg dro på jobb etter 30-40 minutters “kamp” med å fange hunden. Jeg vet eieren var på plass ikke veldig lang tid etter jeg dro, men da jeg kom hjem i dag så jeg ikke et eneste spor etter Luis, bare Charlie satt på verandaen og ville inn. Det er veldig sjeldent at det ikke er begge to. 

Jeg gikk bort til naboen isted, og han fortalte meg at hunden hadde kommet seg ut igjen etter jeg fikk han inn. Det var nemlig ikke selve hundeinngjerdingen jeg slapp han inn i, men jeg hadde uansett ikke tid til å undersøke det godt nok der jeg var over 40 minutter på ettertid. Liiiitt viktig å komme tidsnok på jobb også. 

Så hunden har igjen vært ute, og gudene vet hva som har skjedd, om han eventuelt har fått tak i Luis igjen. Hunden er jo en hardbarka jakthund, og katter og høner var visstnok på “jaktlista” ifølge eieren. 

Jeg har kisset og kisset, men ingen tegn til lille Luis fortsatt. Jeg krysser virkelig fingrene for at han dukker opp iløpet av kvelden. Han må jo være vettskremt, stakkar! Hvis han fortsatt lever, da. Dette er det verste med å være dyreeier,den følelsen av å ikke vite hvor dyret er, eller om dyret har det bra. 

Lille Luisen min <3

Kom hjem. Mamma er bekymret.