God søndags kveld.

 

Har dere hatt en fin helg? Det har jeg 🙂 Veldig veldig fin og. Innholdsrik som bare det og supert vær! Jeg dro over til Fosen rett etter jobb på fredag. Pappa hentet meg i Vanvikan, så jeg handlet inn litt matvarer og snacks til helga før vi dro hjemmover mot Sæter og Hindrem. 

Fikk laget meg litt middag og rakk å sette meg til rette under pleddet med en pepsi max-boks i hånden og TLC Say yes to the dress på TV-en, før det banket på døra. 

 

Der sto lille Simen, mitt tantebarn. Han er ikke så liten lenger, men 🙂 Guri land, som de guttene vokser og strekker seg. Han var tydelig fornøyd da han fikk seg et glass brus av tante, men han lovde å ikke si noe til mamma da 😉 Sorry Linda! Hehe. Men så kom pappa Tore inn døra like etter, og det det første Simen sier er at han har fått seg brus. Hehe. Busted. 

Også tok han fra meg kameraet og fyrte løs. 

Lille luringen 🙂

 

Fra sommerhuset (der jeg lå) til søstersens hus er det cirka 20 meter. Så jeg ble med opp og ble sittende der utover kvelden. Fikk sagt god natt til Sivert Elias og leste to bøker til Simen 🙂 Koselig! 
Da jeg gikk ned til sommerhuset igjen var jeg så trøtt at jeg omtrent så dobbelt. Så lenge jeg ikke så Jumbo så var jeg fornøyd, tenkte jeg. Altså, spøkelset Jumbo som bor i sommerhuset, liker jeg å tro. Verken så eller hørte noe, og jeg sov som en stein hele natten. Våknet av bølgene som slo inn mot land. Herlig! Klokken var ikke mer enn åtte på morgenen, men jeg ble liggende med mac-en i senga helt til jeg gikk opp til egg og bacon-frokost hos Linda klokken kvart over ni.

Etterpå dro vi bort til campingen og leide oss klatreutstyr til turen.

Været kunne vel ikke vært mer perfekt for en klatretur. 25 grader, soool og akkurat passe med vind.  Vi parkerte bilen og startet vandringen til klatrestien. Det vi la oss ut på var altså fjellklatring opp fjellet som heter Munken. Munkstigen, med andre ord. Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt over at jeg faktisk skulle KLATRE, og at det kanskje kunne være skummelt. Jeg hadde psyket meg så altfor gæli mye ned, og tenkte bare at siden en 5-åring hadde klart det, så HALLO. Da er det ingenting å en gang tenke over når det kommer til vanskelighetsgrad. At det i det heletatt kunne være vanskelig eller skummelt hadde ikke vært i tankene mine i for en femmer. FAIL!

Jeg har tross alt klatret den to ganger før, og husket ingenting om at det var skummelt. Det skal sies at det er ti år siden cirka, men jeg BURDE husket hva som ventet meg. . . . 

Her var vi før vi startet klatringen. Godt mot, gitt.

 

Det absolutt første som ventet av klatresti var. . . . . . Ubeskrivelig skummelt!! Og jeg kunne virkelig ikke fatte hva i H jeg hadde begitt meg ut på!? Og dette hadde jeg maset om å bli med på den siste uken?! Herregud, galskap. 

Vi kom oss over den første kneika, som var utrolig bratt og rett opp. Jeg fant verken fot- eller håndfeste. Det eneste som reddet meg var vaieren og sikkerhetsutstyret. Hehe. Linda var litt tøffere for å si det sånn, men neste kneik var skikkelig vrien. Der sto vi i sikkert 20 minutter før vi kom oss av flekken. Hjertet hamret, adrenalinet kokte og føttene ble omgjort til gelé. Jeg var nesten på gråten, helt sant! Jeg var DRITREDD, faktisk. 

 

Som jeg sa til Linda: Jeg har aldri hatt et falskere smil om munnen som her. Inni meg hylgrein jeg 😛

 

Her hadde vi kommet oss forbi det verste rittet i starten. Følte meg nesten litt uovervinnelig! Hehe. Skal ikke mye til. Det var så bratt at du ikke aner. Det er så galskap å henge 500 meter over havet i et FJELL uten fotfeste. 

Angrestien var meget til vurdering……..

 

Men neida. Min motivasjon var fortsatt at en 5-åring har klatret denne løypa før. Jeg kan IKKE forstå det!! Men, fortsatt, det var min motivasjon. I tillegg til at vi skulle dra på butikken etterpå å kjøpe godteri. Hehe.

 

Også. . . Sannelig kom vi oss opp på toppen!

YEAH! 

 

Glad for å være i live.

Og belønningen:

Et eple. 

Utsikten på toppen er utrolig fin. Du ser rett over til Trondheim by, Frosta, Tautra og inn over Innherred.

I skrivende stund begynner jeg å bli bare mer og mer stiv og støl i kroppen. Jeg har muskler jeg ikke visste jeg hadde, kjenner jeg. I tillegg har jeg vannblemmer i hånden etter å ha krølet meg inn i vaieren i frykt for å falle ned. Hehe. Men turen i seg selv anbefales! En real trimtur og et boost for selvtillitten i form av utfordring om noen ønsker det 🙂

Men mitt tips:

ALDRI SE NED.

På kvelden dro vi til Leksvika for å besøke søskenbarnet mitt som har bygget seg nytt hus. Veldig koselig at flere av oss søskenbarna ble samlet til middag. Huset var btw et palass uten like. Fantastisk fint! Fordelen med å bo på landet, det er mye billigere å bo.

Men nå skal jeg begynne å finne senga. 

En ny uke venter! Og i dag er det forresten bare 13 (!) dager igjen til avreise. Jeg GLEDER MEG!!!