Jeg vet ikke hva jeg så for meg da jeg startet på journalistikk for to år siden. Det jeg vet, er at jeg trodde ting skulle bli litt enklere enn det er nå, etter å ha gitt 110 prosent på skolen, opparbeidet meg kompetanse, arbeidet frivillig i ulike verv for å få mer erfaring, fått A på siste eksamen, aldri leverte en eneste sak etter deadline, solgt mange saker underveis, vunnet to priser på skolens avgangsutstilling og virkelig lagt sjela mi i det jeg absolutt liker best, nemlig å være journalist.
Underveis i utdanningen var det definitivt viktigst for meg å utfordre meg selv, kaste meg rett ut på 1000-meters dyp for så å kave meg til land uten å drukne. Det var ikke alltid enkelt, men jeg visste at det måtte til for å i det heletatt ha en sjanse til å lykkes i et fremtidig arbeidsliv.
Jeg meldte meg frivillig til å dra på politiøvelse, 16 timer i bil, én vei. Alt for å gjøre meg sterkest mulig. Jeg tenkte alltid ett skritt foran. Jeg ville være godt rustet etter endt skolegang. Jeg sa opp deltidsjobben min på Bik Bok, og valgte å jobbe 100 prosent som journalist den ene måneden jeg samtidig hadde en såkalt månedseksamen på skolen. Jeg fikk A.
Jeg er ekstremt glad for at jeg turte å gjøre alt jeg gjorde. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg føler at livet er bittelitt urettferdig akkurat nå. Vel, ikke urettferdig, men litt ekstra tøft.
For her sitter jeg, uten noen fast journalistjobb eller et lengre vikariat. Eller kortere vikariat, for den saks skyld. Selv om jeg ga ALT, og fortsatt er på. Det er jo kjipt, men det jeg er mest redd for, er å underveis glemme den Kine jeg utviklet meg til å bli da jeg studerte. Med brennende lidenskap og et ønske om å lykkes og faktisk ende opp som journalist i jobb, uansett hva.
Jeg SKULLE.
Koste hva det koste vil.
Enda SKAL jeg.
Jeg ser bare litt tyngre på det. Ja, kanskje er jeg bare utålmodig og redd. Men jo lengre tid som går, jo mer yrkesbasert selvtillitt falmer på den humpete og svingete veien til drømmejobben.
Jeg vet jeg ikke er alene, og at vi er mange i min sko. Bransjen er tøff, og stadig blir det færre jobber. Vi er så mange sultne spirer om de få beina som finnes der ute. Jeg har jobbet knallhardt, men stiller likevel bak i køen, nettopp fordi jeg er ny i gamet, og fordi det selvfølgelig er flere med mer erfaring enn meg, og som har lagt sjela si i faget.
Hvorfor? Fordi journalistikk er et utrolig spennende, varierende, fantastisk, utfordrende og kult yrke som virkelig gir mening i verden.
Det høres kanskje ut som om livet mitt har gått i grus, det har det ikke. Men journalistikken har blitt en viktig del av meg.
Jeg har aldri i mitt liv jobbet så målrettet og hardt for å oppnå noe som kanskje, mot formodning, glipper mellom fingrene mine. Ikke på grunn av min innsats, men på grunn av faktorer jeg ikke kan bestemme over eller påvirke.
Du har jobbet ekstremt hardt gjennom studiet ditt slik jeg forstår det ut i fra dette innlegget, og hardt arbeid lønner seg alltid. Man må bare ikke miste pågangsmotet og fortsette å stå på! Selv om det kan være vanskelig til tider, så skal du se dette ordner seg fortere enn du tror! Men må føles hjelpesløst å være i en slik situasjon.. Ikke glem at du er talentfull og flink! Ikke hvem som helst får A på eksamen. Stor klem!
Så godt å se at du skriv det vi alle tenk! Har akkurat den samme situasjonen sjøl – selv om æ sitt med følelsen av at æ ikke jobba så steinhardt som det du gjor, så trur æ at æ gjor mitt beste, etter forholdan. Derfor e det litt surt å sitt her med butikkjobb igjen, og ikke heilt ha motet og selvtilliten te å hiv sæ i gang som frilanser. Føl at æ har litt for lite erfaring te å ta det spranget… Det at bransjen slit har nesten blitt litt personlig – skjønna du ka æ mein? Koførr akkurat nooo når vi sku ut??
Kine Borkmo: Det for fine ord, Kine! 🙂 Utrolig nok, all støtte er god støtte. Enten det er gjennom en bloggkommentar fra en “ukjent”, eller om det er fra bestevenninna mi. Så takk! :))
SisterConfusion: Ida, ut ifra det æ så, ga du MY, og det du kunna gi der og da. Men det e som du si, kjipt å ikke ha den selvtillitten og erfaring til å start opp frilansinga på heltid. Æ, og du sikkert, står jo ganske på bar bakke og e alein. Det e ikke bare bare.
Æ håpe og krysse fingran for at både æ og du har hardbarka journalistjobba innen to år 😀
I e heilt sikker på at d kjæm t å løse se for d ganske snart kine! mitt råd e å søke overalt egentli – d hjalp me iallefall. du e en kjempedykti journalist, og d kjæm redaksjonan t å legge merke t 🙂 STÅ PÅ!
Katrine Naas: Tusen takk <3 Det e veldig sant, Kat! E SÅ glad på dine vegne at du fikk dæ jobb! Herlighet, så bra jobba. Virkelig ikke nå selvfølgel.
Æ søke overalt, til og med på Svalbard 🙂
E d nånn som har potensiale t å bli ein kickass journalist, så e d definitivt du, Kine! Stå på videre, så årne d sæ! 😀
Jan Inge: Tusen takk, Jan Inge! Det va utrolig snilt sagt 🙂 Håpe alt går bra med dæ, og at vi kanskje sees ved neste reunion eller “klasse-middag”!
Går greit me mæ vettu 🙂
Vi får sats på d!
Ordne sæ alltid for supersnille og flinke jenta <3
Hei. Jeg ser du hevder at journalistikk “virkelig gir en mening i verden”. Hva slags medie ser du for deg å jobbe i?
Torgeir: Det hevder jeg, korrekt. Jeg ser for meg å jobbe som nyhetsjournalist, sportsjournalist, TV-reporter, radiovert, utenrikskorrespodent, økonomijournalist, gravende journalist, featurejournalist, i lokalavis, i en stor bedrift, i rikspresse, i et magasin. Alt, rett og slett.