Det er ingen hemmelighet at reising er min lidenskap i livet. Dette til tross for at jeg har en vanvittig flyskrekk som ikke har latt seg temme de siste 15 årene. Likevel trosser jeg dette og setter meg på og et fly for å få flere opplevelser i bagasjen. Jeg elsker å oppleve nye steder og kulturer! Det er det beste som finnes.

Jeg har vært i 15 land, noen av dem gjentatte ganger, blant annet flere ganger i Thailand og Kroatia. Mange reiser resulterer i masse opplevelser, på godt og vondt. Og det er det dette innlegget skal handle om, mine verste reiseopplevelser! Det er ikke mange av dem, men noen få er verdt å dra frem 😉

 

 

 

Jeg starter med min tredje verste. I 2012 var jeg, Anders, Silje og Vidar i Italia på ferietur sammen. Vi leide oss feriehus omtrent en og en halv time med tog fra Roma by. Turen i seg selv var koselig! Masse god mat, godt selskap og italiensk kultur generelt var morsomt å oppleve. Vi dro inn til Roma to ganger, den ene på kveldstid, og den andre på dagtid, altså en heldag. Det er den sistnevnte opplevelsen som ligger på lista. For en dagstur i Roma i juli, anbefales IKKE. Vi visste det ville bli varmt, men så varmt? Det var helt grusomt! Jeg er jo vant med varme og klager så å si aldri, men herreGUD, det var ikke måte på hvor glohett sola brant huden. Det eneste jeg på død og liv ville se i Roa før vi vendte snuten hjem, var fontenene. Og hvis jeg har bestemt meg for noe, så har jeg virkelig bestemt meg også. Men.. Det endte med at jeg faktisk droppet det fordi kroppen ikke klarte å bevege seg lenger.

Den varmen er den verste jeg har opplevd noensinne. 

Når det er sagt, anbefaler jeg virkelig byen Roma! Den er fantastisk vakker og det er ekstremt mye kult å se på der. Bare ikke dra i de varmeste sommermånedene 😉 Trust me.

 

---

 

 

 

Den dagen jeg og Anders var mest fyllesyk av alle i Filippinene, valgte jeg å dra på båttur alene. Anders var fyllessyk og ganske matforgiftet, men jeg hadde berget (enn så lenge), og den øya, Kalanggaman, hadde jeg sett meg ut som reisedesitnasjon mange måneder i forveien. Når jeg ser tilbake på det så var det ikke særlig verdt det. 

Jeg hadde en sketchy følelse i det jeg gikk ut døra på hotellet, og ruslet ned mot sjøen. Været var grått, og i lufta lå det bittesmå regndråper. Jaja, tenkte jeg, det klarner vel opp underveis. La meg poengtere at, nei, det gjorde det altså ikke! Vi var vel omtrent ti turister om bord, og mannskapet besto av fem lokale menn. Etter to minutter på sjøen, slo været ordentlig om og det begynte å styrtregne. Man tar det som en selvfølge at det alltid er varmt i Asia selv om det regner, for på en båttur med sjøsprut i tryne og våte klær, så kan det bli temmelig bikkjekaldt. 

Jeg hadde med meg en ekstra T-skjorte, det hjalp lite. Haha. Det var ikke så ille bølger, men det var likevel superkaldt og tåken lå meget tykk på sjøen. Kapteinen hadde selvfølgelig ingen navigasjon.. Turen som skulle ta en og en halv time til Kalanggaman, tok tre timer. Kapteinen kjørte seg bort. Da vi endelig ankom var jeg så kald at kroppen skalv ukontrollert, leppene var blå og tennene hakket som om noen hadde puttet på meg batteri. Kapteinen var snill og ga meg ekstraskjorta han hadde pakket med. Mitt skift var nemlig vått som havet allerede. 

Øya var vakker, men det kom ingen solgløtt, ikke en eneste solstråle. Jeg frøs videre mens jeg gikk alene og utforsket øya. Jeg var selvfølgelig den eneste som var alene. Haha. Viggo på tur. Et sørafrikansk par inviterte meg til å sitte med dem inne i en av de åpne hyttene der, så det var jo koselig. De hadde med litersvis med øl, jeg var uruttis og hadde pakket med en colaboks og thats it. Jeg gikk litt rundt og tok bilder, og støtte dermed på kapteinen og crewet. De satt og shottet sherry. Timene gikk og alle rundt meg, inkludert kapteinen, begynte å bli temmelig dritings. Ikke minst den ene i crewet som var så innpåsliten at jeg hadde lyst til å svømme fra øya i håp om å drukne. Neida 🙂 Joda. Neida. 

Ved avgang på tur hjem, snublet alle seg om bord i båten, og den laaaaange reisen tilbake startet. Jeg var både fyllesyk, sulten, iiiiskald og lei av at han iglete i crewet absolutt skulle snakke med meg konstant. Han lot meg ikke være i fred. I hans hodet skulle vi på karaokebaren når vi kom tilbake. Hooow about NO? 

Været ble verre og vinden ble kraftigere. Regnet pisket i ansiktet og bølgene slo i båten så jeg seriøst begynte å tro at vi aldri kom til å gå i land igjen. Det gjorde vi, heldigvis. Da jeg satt føttene på land, hadde jeg vært på båttur i ti timer. TI TIMER med forfrosset kropp, fulle og innpåslitne folk, regn, bølger og ikke en solstråle. Jeg hadde mobilen med, men på grunn av at det var så vått om bord i båten, så sjekket jeg den aldri. På den sto det cirka 20 ubesvarte anrop fra Anders. Gjett om det var en som sto bekymret på stranda i det båten la til land. Haha! Han var sikkert like redd som meg. Det ble tidenes lengste dusj på hotellet, og da jeg fikk lagt meg i senga var kroppen så utslitt at jeg ikke klarte å snakke engang. I samme stund slo matforgiftningen inn for fullt og jeg gikk dårlig i til sammen ni dager av ferien. 

Ellers vil jeg si at Filippinene er et fantastisk fint land! Spesielt Malapascua. Men for Guds skyld, vær sikker på at det ikke blåser opp til storm når du legger ut på båttur med fulle folk..

 

---

 

 

Vi har vært i Thailand to ganger, og begge gangene har vi lagt inn to-tre dager i Bangkok før reisen går til paradisstrender og avslapping. Bangkok er en utrolig kul by med knall shopping! Vår første tur til Thailand var i 2011, og da valgte vi å dra til Krabi, 81 mil lenger sør enn Bangkok. På grunn av flyskrekken min, så var innenlandsfly totalt uaktuelt. For jada, denne jenta hadde gjort researchen sin, fly datt ned i hytt og gevær i Thailand årene før. Alternativet ble da buss, men ut i fra masse research på forhånd, så det veldig greit ut ettersom vi kunne ta nattbussen. 

Vi tok taxi til en falleferdig og greit utslitt busstasjon med cirka 10 000 andre passasjerer. To av de reisende der var hvite, guess who..? Det var kun vi og et hav av lokale thaier der. Det gjorde ingenting, men det er den eneste gangen jeg har følt meg litt utrygg i Thailand og kjent uvennlige blikk på kroppen. Det var litt snålt, men vi var årvåkne og passet godt på bagasjen vår. Ikke meningen å høres dømmende ut, men hadde du vært der selv, så hadde du skjønt det. 

Det største problemet var at ingenting (!) av skilter sto på engelsk, alt sto på thai. Dessuten var det ingen som snakket engelsk. Ingen! Så der trippet vi rundt som et par høner uten å vite noe som helst om hvor vi skulle og hvilken buss som skulle hvor. Det var sikkert minst 150 busser med avgang på stasjonen. 

Vi satte oss ned for å ta en matbit, og etter hvert gikk jeg ut fra sjappa for å se på noen smykker i en bod. Det kom en thaimann og snakket med meg, jeg opplevde det hele som ubehagelig så jeg smatt tilbake til restaurantsjappa der Anders var. Etter litt tid gikk vi på oppholdsplassen sammen med tusenvis av andre passasjerer på reisefot. Da Anders kom tilbake etter å ha vært på do, fortalte han at en mann hadde kommet bort og snakket med han. Han spurte hvor Anders kom fra, hva han jobbet med og hvor han skulle. Anders, som sikkert har en fantasidrøm om dette (haha), sa han jobbet som baker i Finland og at han var på tur til Krabi. Hahaha. OoÅkei.

Minutter etter la jeg merke til at mannen som snakket med meg utenfor restaranten, stirret intenst på oss, og gjemte seg delvis bak en avis. Vi fant raskt ut at samme mann var han som kom bort til Anders. Det var denne mannen som nå fulgte nøye med oss. Jeg så meg rundt, og forsto raskt at mannen nikket og hadde øyekontakt med flere andre  som var spredt rundt oss. 

Jeg begynte å bli skikkelig nervøs, og tenkte jeg sikkert holdt på å bli gal eller noe. At jeg innbilte meg hele opplegget. På en eller annen måte , gudene vet hvordan, fant vi en buss som vi trodde gikk til Krabi, men vi fikk aldri et endelig svar på hvor bussen gikk. Vi snakker forferdelig dårlig engelsk akkurat der altså! De vi spurte skjønte ikke hva vi sa, og det de sa skjønte ikke vi. Totalt kaos. Mannen som fulgte med oss forsvant. Jeg følte meg ti kilo lettere og ble endelig litt tryggere. 

Vi hoppet på bussen, krysset fingrene for at vi var på riktig buss, og lente oss tilbake der vi skulle sitte i de tolv kommende timene. Vi var tynnkledde fordi det var 35 grader ute, men på bussen var det 14-15 grader. Vi fikk utdelt to pledd men det hjalp lite. Det var iskaldt inne på bussen. 

Ut på motorveien bars det, og jeg forsto raskt at natta ville bli søvnløs. Sjåføren kjørte ekstremt fort, og kjørte forbi absolutt alle (!!) som ble liggende foran. Jeg har virkelig respekt for trafikken, og satt med hjerte i halsen cirka hele veien. Hjertet mitt holdt også på å hoppe ut av brystet mitt da jeg for første gang ordentlig snudde meg og så bak i bussen, for tipp hvem som satt der da..! Joda, det var den pratsomme mannen vi hadde vært i kontakt med. Herre min gud.. Jeg ble seriøst REDD. Holdt på å pisse på meg faktisk. Bagasjen var jo også usikret på bussen, hvem som helst kunne tatt koffertene når de hoppet av bussen, for det var nok av stopp underveis. 

Uansett. Morgenen kom snikende, og naturen rundt oss tilsa ingenting om vi var, bortsett fra at vi var på landsbygda. Etter åtte timer stoppet bussen på siste holdeplass. Bussjåføren hadde da kjørt inn ikke mer enn fire timer. En busstur som skulle tatt tolv timer, brukte vi åtte timer på. Det sier litt om hvor fort bussen kjørte. Til vår store overraskelse hadde vi faktisk klart å komme oss til Krabi. Et under spør du meg! Haha. Bagasjen var også med helt frem. Den pratsomme mannen gikk av i Krabi han også. Han ble hentet i en pickup og siden har vi ikke sett han. 

Det var et av mine jævligste reisedøgn må jeg ærlig innrømme. Det var så ille en periode på buss-stasjonen at jeg, som virkelig hater fly, vurderte å hoppe på ett istedenfor å tilbringe mer tid der vi var.

 

 

 

Tipper mange har verre reiseopplevelser enn meg, så shoot! 😀