Fredag for to uker siden pakket jeg reiseveska mi, klar for en hyggelig helg i Levanger hos mamman min. Jeg og søstersen skulle kjøre sammen litt tidlig på ettermiddagen for å unngå rushtrafikken. Jeg skulle bare innom legekontoret for en kjapp sjekk av blodtrykk og urin før vi dro. Jeg var nå 38+2 uker på vei. Formen var same old, men relativt ganske fin. Litt hodepine og kvalme og en god del hjertebank på kveldstid, men dette hadde jeg jo hatt i lang tid på dette tidspunktet.
Legen min, som hadde hatt permisjon i en måneds tid, skuet overrasket på meg i det jeg kom inn døra. Det var tydelig at hun ikke helt likte det hun så idet jeg la meg ned på undersøkelsesbenken for å måle symfysemål og sjekke hjertelyden til babyen. Hun hadde jo ikke sett meg på en god stund, og det tok ikke lange tiden før hun nevnte at jeg hadde fått en del vann i kroppen. Oh really?? Jeg så jo ut som en oppsvumlet fisk.
Hjertelyden til bebisen var fin, men hun klarte ikke helt å skjule sin bekymring da hun tok symfysemålet.
De to siste gangene jeg målte symfysemålet, lå veksten under normalen.
Mye hadde skjedd på den måneden hun hadde vært borte. Blodtrykket var også ganske høyt, så legen ristet på hodet og sa at hun virkelig ikke likte det hun så. “I don¨t like it. Den ungen må ut”, sa hun idet hun tok opp telefonrøret og ringte ned til St. Olav.
Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var jo på vei til Levanger, og altså, å føde, nå?? Jeg er jo ikke klar! Også fødebagen, da, den står halvpakket på badet uten det ene og det andre oppi. Jeg ble så gæli tatt på senga der jeg sto med tårer i øynene, livredd for babyen i magen, som tydeligvis ikke hadde vokst særlig mye siden sist symfysemål ble tatt 14 dager før, hos jordmora. Den gangen var vi også på St. Olav for å sjekke morkakefunksjonen via ultralyd. Der kom det frem at lillebebien hadde et vekstavvik på 21 prosent, og at noen målinger viste dårlig blodgjennomstrømming av morkaka. Lett å være etterpåklok, men allerede på dette tidspunktet burde jeg blitt innlagt.
Klokken var nå ett på formiddagen, og jeg fikk ikke tak i Anders på telefonen. Heldigvis fikk jeg med meg søstersen til sykehuset. På veien dit fikk vi endelig kontakt med den kommende pappaen. Det tok ikke lang tid før han ankom sykehuset. Vi fikk en CTG-måling (babyens hjerterytme) og ble raskt henvist til en fødselslege etterpå. Hun bekreftet det fastlegen min hadde sagt, nemlig at ungen burde tas ut, og det helst så raskt som mulig. Første steg på veien var å teste om babyen tålte riene, på grunn av størrelsen. Riefremkallende drypp ville avgjøre om babyen kunne fødes vaginalt eller om hun måtte tas med keisersnitt. Fem minutter senere befant vi oss inne på ei fødestue.
Alt gikk så fort at jeg ikke rakk å bearbeide informasjonen. Nå var fødselen virkelig rett rundt hjørnet. Den jeg hadde tenkt på, bekymret meg, gledet meg og gruet meg så ufattelig mye til hver eneste dag den siste måneden. Nå skulle det skje. Om ikke lenge skulle jeg for første gang få kjenne hvordan en rie kjentes ut. Dette var jeg i overkant spent på, kan du si… Jeg hadde sett for meg mange mulige scenarier når det kom til fødsel, men å bli satt i gang, hadde jeg egetlig ikke tenkt særlig på.
Vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å forlate sykehuset før babyen var ute, og at vi skulle få litt tid for oss selv for å “lande” før jordmor kom tilbake og satte i gang dryppet. Anders i arbeidsklær og jeg i nylakkede rosa negler, kjole og stort smykke. Folk må ha trodd jeg var tidenes største jåledukke som hadde stivpyntet meg til fødselen. Haha. Som sagt, jeg var jo på vei til Levanger…
Skjønner hva jeg mener? Jåla.
Jeg så for meg at alt skulle gå slag i slag, og at babyen vår ville være ute ganske “kjapt”. Der tok jeg veldig feil. Hvis jeg lærte noe, så må det være at en fødsel kan ta tid. Laaang tid. Klokken var nå blitt rundt seks på ettermiddagen, og jeg fikk satt inn veneflon i hånda. Dryppet ble satt på, og jeg gruet meg ihjel til å endelig få kjenne på den fryktede riesmerten. Jeg kjente så og si ingenting.. Og babyens hjerterytme var upåvirket. Det betydde at det ville bli prøvd på vaginal fødsel. Akkurat der og da hadde jeg blandede følelser for akkurat det. Jeg personlig var jo ekstremt forberedt på en “vanlig” fødsel, men samtidig skulle jeg ønske at situasjonen og legene “bestemte” keisersnitt for meg. Det ville jo tross alt spare meg for masse smerte og lange timer. Jeg var jo livredd for hva jeg gikk i møte. Det innrømmer jeg glatt.
Legen hadde rett, så litt “vannete” ut ja 😉
Etter dagens middag (Burger King – her skulle energien opp!), og midt i Nytt på nytt, ble jeg flyttet til et undersøkelsesrom hvor jeg fikk satt en saltvannsballong inn i livmora. Det vil si et kateter med saltvann som legges ved babyens hode for å utvide livmormunnen og gi større og en mer tøyelig åpning. Dette gjorde litt vondt, må jeg innrømme. De foretok også en såkalt stripping i samme slengen for å fremprovosere rier. Og det klarte de..
Klokken 22.30 fikk jeg veldig smerter i magen og i korsryggen. Jeg ringte på til jordmor og fortalte dette. Hun sa det bare var mensmurringer etter saltvannsballongen, og ga meg en paracet. Jeg hadde aldri før kjent menssmerter like ille, og tenkte at hvis dette IKKE er rier, så vil jeg aldri overleve en fødsel. Smertene kom haglende med to-tre minutters mellomrom, og Anders fløy inn og ut av rommet for å varme opp risposer for å legge på mage og rygg.
Etter fire timer med veldig hyppige tak, klarte jeg endelig å legge meg i senga og slappe av litt. Smertene, altså riene (for selvfølgelig var det rier, som jeg trodde) avtok i både hyppighet og intensitet, og på tidlig lørdag formiddag var alt dabbet av. Jeg fikk om lag tre timer søvn denne natta.
Hvis saltvannsballongen faller ut av seg selv, er det et godt tegn med tanke på åpning. Det gjorde den ikke i mitt tilfelle, så der gikk jeg tuslende rundt på sykehuset i ett døgn med en slange og en hanske teipet til innsiden av låret. Nå var neste skritt modningspiller.
Lørdags kveld ble jeg undersøkt på nytt. Bare én centimeter åpning. Heldigvis var livmormunnen blitt veldig tøyelig, og hadde gått fra fire centimeter til én millimeter. Klokken var 22.15 da den første, og eneste modningspillen ble satt inn. Vi fikk beskjed om at det kunne ta opp til tre dager før man gikk inn i aktiv fødsel. Før jeg la meg den kvelden skrev jeg et såkalt fødebrev til jordmora. Bedre sent enn aldri 😉 For bare fire timer etter våknet jeg av murringer.
Jeg fikk ikke sove igjen, og tenkte jeg skulle la stakkars Anders sove litt ekstra før jeg valgte å vekke han. Det ble ikke mye ekstra søvn på han, gitt. Kort tid etter ble nemlig takene hyppigere og stadig mer intense. Klokken halv fem på morgenen ringte vi på til samme jordmor som kvelden før. Det ble foretatt en ny CTG-måling, og denne gangen fikk jeg det svart på hvitt. Det var ingen tvil, disse smertene var rier. Ganske kraftige rier sådan.
Øverste graf viser babyens hjerterytme, og nederst vises “styrken” på riene. Dette var de aller første, og de gikk ut av skalaen (over 100) allerede da. Lurer på hvor de lå senere i fødselsforløpet. Auuutch.
De neste tre timene besto av pusting, pusting og pusting. Det var bare å komme seg gjennom det og stålsette seg på at det kom til å bli verre. Og det gjorde det, men takket være tipsene jeg fikk angående pusteteknikker, kom jeg meg fint gjennom det. Av en eller annen grunn klarte jeg, gjennom hele fødselen, og ikke anspenne kroppen i det hele tatt når riene var som verst.
Anders fikk igjen i oppgave å varme opp risposer til meg, som lå og pustet meg halvt ihjel. Klokken halv ni kom jordmor på rommet for å undersøke åpning. Jeg fikk kjeft fordi huden min hadde fått store røde merker etter risposene. Haha. Jeg kunne vel ikke brydd meg mindre der og da. Den varmen gjorde godt så lenge det varte. Tredjegrads forbrenning med store blemmer fikk jeg i så fall bare ta meg av etter fødselen.
– Her er det 3 cm åpning. Nå skal du føde, sa jordmora. I samme slengen gikk vannet, og jeg ble kjørt til fødestua.
#minfødselshistorie #fødselshistorie #gravid #fødsel #blogg #uke38