I sommer hadde vi en ubehagelig og trist opplevelse med katten vår Charlie, som vi har hatt i over tre år nå. I oktober i fjor fikk han påvist kraftig bilyd på hjertet (Les innlegget HER), men vi valgte der og da og ikke utrede “hvor i løypa” han var. Vi ønsket å ta en større utredning om mellom et halvt års til et års tid. Det vi fikk beskjed om var at bilyden var et forstadige til hjertesvikt, og allerede åtte måneder etter kom de første tegnene på svikt.. Altså i sommer.

Det var en varm sommerdag like etter vi hadde flyttet fra Hommelvik. Anders kom hjem fra jobb og påpekte at Charlie pustet veldig fort. Jeg hadde helt ærlig ikke lagt merke til det engang. Det var tross alt varmt ute, og jeg har aldri før tenkt over pusten til en katt, før da. Han hadde rundt 60-70 i pustefrekvens (per min), det vanlige er mellom 20 og 30… Vi ringte vakta og fikk ordnet time hos en dyreklinikk samme dag, og det viste seg at han hadde både vann i lungene, i hjertesekken rundt hjertet, og et forstørret hjerte. Han ble værende igjen i over syv timer på dyreklinikken hvor han ble plassert i et oksygenbur. Der ble det også tatt alt mulig av blodprøver, røntgen, ultralyd av hjertet osv. Alt uten bedøvelse (noe de vanligvis bruker), fordi Charlie var i for dårlig form at risikoen for å aldri våkne opp igjen, var stor. Han var rett og slett i så dårlig form at dyrlegen antydet avliving. Å se katten din i så dårlig form, og samtidig få en slags anbefaling fra dyrlegen om at det kanskje er best å avlive han… Det var forferdelig tøft! Uansett hvilket valg vi tok, ville jeg bli preget av dårlig samvittighet. Jeg ville jo ikke at den stakkars hårdotten vår skulle lide bare fordi VI fremdeles ville ha han i live. 

Her er to bilder fra dagen alle utredningene ble tatt. Han gikk med veneflon i foten i ett døgn slik at han slapp å sette ny (uten bedøvelse) hvis formen ble forverret dagen etter. Det andre bildet er fra da vi kom og hentet han første dag. Da var han i et oksygenbur. HerreGUD. Gjett om jeg var på gråten av å se han så sjaber inne i et sånn bur. 

 

 

 Vi tok han med hjem og han roet seg litt etter en dag med usedvanlig mye stress. Som sagt, alle undersøkelser ble gjort uten bedøvelse. Stress er faktisk noe av det som kan forverre hjertesvikten også. Jeg tenkte med engang at flyttinga fra Hommelvik var det som utløste det hele… Dagen etter ble det nok en tur til dyrlegen. Pusten var dårlig, ny ultralyd av hjertet ble tatt, og inni oksygenburet nok engang. 

Vi bestemte oss raskt for at vi virkelig ønsket å prøve med medisiner før vi eventuelt tok et valg om avliving. 

 

Nå har det gått nesten fire måneder siden hjertesvikten startet, og Charlie har hatt veldig bra perioder, og litt dårligere perioder. Ja, det har kostet (fikk aldri ordnet forsikring på han før han ble syk), og det har vært en litt annerledes hverdag for meg og Anders nå som vi har måttet gi han medisin tre ganger om dagen, men vi er SÅ glade for at vi ikke ga han opp. Uansett hvor egoistisk det høres ut. Charlie er jo seg selv fremdeles, men er så klart svekket når det kommer til mosjonsnivået. Pusten hans er fremdeles raskere enn det vanlige, men langt ifra 70 i pustefrekvens som det var da vi tok han med til dyrlegen første gang. Han er like kosete, snill og til tider leker og jakter han 🙂 Charlie er også ute minst ti ganger om dagen, så han har da litt ork, kan man si 🙂

I går var vi på kontroll hos en annen dyreklinikk. Jeg var nemlig livredd for at de på den forrige klinikken igjen ville anbefale avliving, så vi dro til en annen klinikk for å høre en annen dyrleges mening/utredning. Røngten og ultralyd ble nok engang tatt uten bedøvelse, men denne gangen med meg til stede. Væsken i lungene var så å si borte, men væsken rundt hjerteposen er der fremdeles. Likevel synes hun at Charlie så pigg ut. Jeg har i disse fire månedene vært utrolig redd for at han skal “drukne” i vannet han har hatt i lungene, og nesten HVER morgen jeg har stått opp har jeg vært oppriktig bekymret for å finne han død på grunn av det. Men dyrlegen beroliget meg veldig med at det skal MYE til, og at hans lunger er godt tappet for væske nå. DET er bra! Væsken rundt hjertesekken får vi mest trolig ikke gjort noe med, dessverre. Dessuten har hjerteveggene blitt veldig fortykket fordi hjertet har jobbet så hardt som det har, sikkert hele livet hans. Likevel skal vi prøve å øke dosen med vanndrivende medisin for å se om det funker., og ny kontroll er allerede satt opp til neste uke.

Han fikk masse skryt fordi han var så velvillig og snill hele veien. Så her lå han da, på røntgenbenken og slappet av uten å måtte holdes fast;)

 

 

Nå får vi bare krysse fingrene for at han ikke blir dårligere, i hvert fall ikke helt ennå. Dyrlegen sa nemlig at han kan leve et fint liv med medisiner og i den tilstanden han er i nå. Hver dag ekstra vi får med han er i hvert fall noe jeg setter stor pris på. Han er virkelig en spesiell og fantastisk snill katt som jeg håper å få gleden av å være sammen med ennå litt til <3

Jeg har flere bilder av Charlie på mac-en enn av Anders 😉 Det sier litt.