kinet

LES DEL 1 HER

 

Jeg ble kjørt inn på fødestua og fikk hilst på jordmora som skulle være sammen med oss underveis. Tonje het hun, nordlending, avslappet og enkelt og greit ei likandes dame. Heldigvis. På forhånd var jeg veldig spent på dette. Jeg er hundre prosent sikker på at en fin fødsel har mye å gjøre med hvor trygg du føler deg på jordmora. Kjemien må stemme, noe som ikke er en selvfølge. Sånn sett var jeg superheldig. Selv om den stakkars jordmora sikkert følte seg litt lite likt innimellom slaga. Ikke at jeg sa noe slemt eller noe, jeg bare lå der, som en amøbe. Uten å svare henne hvis hun spurte om noe midt i en rie. 

Bare 20 minutter etter siste sjekk, altså klokken 09.00 søndag morgen, fikk jeg konstatert enda en centimeter åpning. Nå var det fire centimeter, og Tonje forsikret meg om at hun på forhånd hadde lest fødebrevet mitt. Der hadde jeg ravlet ned alt jeg var redd for, deriblant at jeg var redd for hvordan jeg ville takle smertene, at jeg var redd for å sy/klippes uten bedøvelse, at jeg var livredd for revning og ønsket pudendalblokade. Ikke spør meg hva sistnevnte er. Haha! Jordmor ble meget overrasket over at jeg hadde skrevet ned dette, da det ikke akkurat var vanlig at fødende spurte om dette i dette årtusenet! 😉 Kvelden før hadde jeg helt tilfeldig kommet over noe på nett hvor denne lokalbedøvelsen var beskrevet. Jeg tenkte; smertelindring? GIVE IT TO ME! For å si det kort og enkelt, pudendalblokade er en lokalbedøvelse i underlivet som settes ved slutten av åpningstiden, altså rett før pressinga starter. Det endte med at jeg ikke fikk dette, da jeg egentlig ikke hadde aning om hva jeg selv hadde etterspurt. Haha! 

Uansett. For å døyve smerten under riene, gikk jeg rundt og trippet på fødestua. Ettersom smerten satt heftig i ryggen, fikk jeg elektroder festet i korsryggen for å “forflytte” smerten fra riene. På den elektrodegreia var det nemlig en sånn “boozt-knapp” som jeg trykket på ved hvert tak. Mulig det var psykisk, men jeg syntes det funket litt.

På forhånd hadde jeg jo sett for meg å sitte og duppe i badekar med dusjhodet godt plantet på korsryggen. Jeg hadde også et ønske om å føde i vann. På grunn av mitt høye blodtrykk og babyens størrelse, ble dette helt uaktuelt. Babyen måtte overvåkes under hele fødselen, og fikk derfor festet elektroder på hodet. Jeg så ikke snurten av vann under fødselen. Dette til tross for at jeg styra fælt med å finne og få pakket ned bikinien min i fødebagen. 

Da elektrodene ble festet på babyen, måtte de elektrodene jeg hadde i korsryggen fjernes. De forstyrret nemlig signalene fra babyens hjertelyd. Dette til min store fortvilelse. Smertene begynte å bli ganske intense, så jeg etterspurte epidural med engang. Jeg hadde nemlig hørt maaange historier om at det kunne ta lang tid før legen kom og satte bedøvelsen. Takk Gud for at jeg spurte tidlig, for fra jeg etterspurte det, til legen var i rommet, tok det nesten én og en halv time. AU.

Klokken nærmet seg nå 10.00, og legen som skulle sette epiduralen hadde fremdeles ikke dukket opp. På dette tidspunktet var riene et helvete, og jeg hadde fått fem centimeter åpning nå. Jeg gikk inn i meg selv og pustet av meg stemmen. Jepp, etter fødselen hadde jeg faktisk ikke stemme fordi jeg hadde pustet så voldsomt. Inn nesa så lange drag som overhodet mulig mens rietoppen var som verst, og ut munnen. Det forundret meg hvor mye mindre vondt det var da jeg pustet inn, enn ut. Anders satt ved siden av meg og prøvde og presse i meg litt drikke, og etter hvert fikk han i oppgave å massere korsryggen min. På et tidspunkt der lå jeg i senga med lukkede øyne, neglene ned i huden og hendene i håret. Jeg må ha sett ut som en mentalforstyrret pasient rømt fra Brøset. For å overleve smerten prøvde jeg å forflytte den fra mage og rygg til hårriving og kliping av meg selv. I ettertid hadde jeg små sår formet som negler på armene 😉 Heldigvis har jeg håret i behold..

SÅ, endelig, kom lege Tomas inn døra, klar for å sette epiduralen. På mellomtiden hadde jeg både hengt på prekestolen og ligget på en gymball. Nå var det vondt altså. Jævlig (!) vondt! Det var derfor ikke bare bare å sette inn epiduralen når riene kom så hyppig. Typ hvert andre minutt, og gjerne litt oftere. De varte lengere også nå. I blant føltes det hele som en evigvarende rie som ikke stoppet før en ny topp var på vei. Å sette seg opp i senga var en prøvelse i seg selv.

Lokalbedøvelsen ble satt, og innen ti minutter var selve epiduralen på plass. Det kjentes da han stakk den inn, men altså, jeg var omtrent i svime på dette tidspunktet, så jeg brydde meg fint lite. Enda ti-femten minutter til gikk, og der.. Der kjente jeg smerten i magen forsvinne, sakte, men sikkert. Først funket den bare på høyre side. Jeg fikk litt panikk og tenkte at jeg IKKE hadde tid til at legen måtte komme tilbake og sette den på nytt, noe som ikke er uvanlig. Jordmor visste råd, og ba med legge meg over på venstre side. Det tok ikke lang tid før smerten på begge sider forsvant. 

Men smertefritt var det jo ikke, for riene kjentes veeldig godt ned mot rumpa, men på dette tidspunktet var jeg bare sjeleglad for at bedøvelsen i det hele tatt funket. Jeg konkluderte raskt med at smerter i rumpa var MYE bedre enn smerter i rumpa, ryggen OG magen 😉

Like etter epiduralen var satt, og før virkningen av den kom i gang. 

 

Jeg har veldig ofte lest (ja, jeg har googlet livet av meg i svangerskapet) at epiduralen slutter og funke, og av en eller annen grunn visste jeg faktisk ikke hvordan løpet var videre etter den ble satt. Skal jeg nå bare vente på at virkningen går ut, også er det rett tilbake til riehelvete, eller..? Jordmor forklarte at vi hadde god margin på dosen, og at den ville vare helt til babyen var ute, men at de ville skru ned litt før pressinga. 

Nå krysset vi fingrene for at epiduralen ikke skulle stanse opp riene, som det ofte kan gjøre. Det var ingen tvil om at riene fremdeles var gode, til tross for epiduralen. De kom veldig hyppig, og jeg kjente nå litt pressetrang.

Allerede på dette tidspunktet sa jeg til Anders at dette var noe jeg faktisk kunne gjøre om igjen. At en fødsel var, og er overkommelig. I hvert fall før pressinga, tenkte jeg, Mulig jeg ville angre på det utsagnet og spise ordene mine om et par timer.. 

Nå endret hele atmosfæren seg på fødestua. Fra vinduet kunne vi se snøen lave vakkert ned, jordmor slo på radioen og vi fikk oss alle et skikkelig pust i bakken. Helt fantastisk! Først nå begynte jeg å tenke på at vi skulle få møte babyen vår om noen timer. Man har mer enn nok med å tenke på seg selv underveis i fødselen, så å tenke på at vi skulle få møte Olivia, det hadde i hvert fall ikke jeg brukt som motivasjon – frem til nå.

 

Nå var klokken blitt nærmere 12.00, og selv om stemninga var veldig rolig på fødestua, begynte jeg plutselig å skjelve ukontrollert i hele kroppen. Det var visstnok en slags reaksjon på epiduralen. Jordmor tok seg god tid til å ta en prat med meg for å prøve og roe skjelvinga. Hun spurte om jeg var bekymret for noe. Om jeg var! Jeg svarte at jeg var livredd for fødselens neste fase. Alt det med smerte, revning, om noe kunne gå galt, babyens hjerterytme, name it. For selv om bedøvelsen var himmelsk, ga det meg også tid til å tenke. Og bekymre meg litt. 

Samtalen med jordmor hjalp utrolig nok, og skjelvinga forsvant. 

Opp i det hele duppet jeg også av i et kvarters tid. Hvor rart er ikke det. Fra de verste smertene jeg har kjent noen gang, til å bare sovne på en halvtimes tid. Det sier jo litt om epiduralen, gitt 🙂

Ved neste sjekk, rundt klokken 12.45, hadde jeg 8 centimeter åpning. Jeg klatret meg opp på prekestolen igjen og tok litt lette “knebøy”. Det gjorde at babyen sank lengre ned i bekkenet. En helt snodig følelse.

 Hurray for epidural 😉

 

Tiden gikk utrolig fort, og like etter klokken 14.30 var det full åpning. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Nå begynte det å virkelig gå opp for meg at vi skulle få møte lille krapylet i magen som hadde holdt meg våken hver natt de siste månedene. Hun jeg hadde kjent spark fra daglig i over fem måneder. Lille Oliviaen vår. Nå var det ikke lenge til vi endelig fikk se hvordan hun så ut. Jeg og verdens beste kjæreste ved min side skulle for første gang hilse på det lille mennesket vi to hadde laget. Fødselens første tårer ble felt midt i dette tankespinnet. For meg var dette et utrolig rørende øyeblikk.

Like før vaktskifte klokken kvart over tre, fikk jeg smått startet pressinga. De første pressriene gjorde ikke vondt i det hele tatt, og å “få til” pressinga synes jeg heller ikke var vanskelig. Selv om det var kjipt at Tonje ikke skulle ta i mot babyen, ble jeg gledelig overrasket da jordmora jeg hadde gått til gjennom hele svangerskapet, kom og overtok jobben. Ganske betryggende.

Det går ikke an å forklare hvordan det kjennes når babyen kommer lengre og lengre ned i bekkenet. Jo lengre ned hun kom, jo vondere ble det, naturligvis. Jeg kommuniserte godt med jordmor, og klarte og vente med pressinga når hun ba meg om det. Her takker jeg igjen epiduralen;) Jeg tror pressetrangen ville vært mye verre uten den. Riene kom med stadig kortere mellomrom, og på et tidspunkt la jeg plutselig merke til at Anders var på gråten. Det gjorde nå riiimelig drittvondt, og jeg forsto at hodet var nært ut. Ved neste rie var det så vondt at jeg holdt på å puste meg ihjel. Jeg kjente et ubeskrivelig press og en brennende følelse. Midt i det hele sank babyens hjerterytme ned til 50, før det helt forsvant. De karte ikke å finne signalet, og jeg tenkte det verste et øyeblikk. Anders gråt, og det gjorde jeg også nå. Jordmødrene sa ingenting om at hodet var kommet ut, men jeg rakk å tenke at hvis DET ikke var hodet, da er det bare å belage seg på en helvetes smerte når det faktisk kommer. Jordmødrene prøvde og berolige meg om at alt gikk fint, noe det gjorde. Jeg fikk beskjed om at babyen ville komme ved neste press. Men de hyppige riene avtok plutselig, og det ble en litt stresset situasjon hvor jeg på tre sekunder hadde fått drypp for å få i gang riene igjen. Som jeg trodde, babyens hode var jo allerede ute. 

Da den siste rien kom, presset jeg fra enden av stortåa. Med andre ord, alt jeg maktet, på ordentlig. Og vips, der kom babyjenta vår til verden klokken 16.16. Det siste presset gjorde ikke vondt engang. Og som vi gråt. Både jeg, Anders og Olivia gråt for full hals. Hehe. Olivia litt høyere enn oss to, men det var et uvirkelig og surrealistisk øyeblikk som aldri kan beskrives med ord. Klisjé, I know, men søren så sant! 

Anders fikk etter hvert klippet navlestrengen, og jeg fikk henne lagt på brystet. Den bittelille jenta hylgråt, men ble helt stille i det jeg strøk henne gjentatte ganger ved nesen og panna. Hun roet seg og ble bare liggende og se på meg med de stooore svarte øynene sine. FOR et øyeblikk. Jeg har aldri før trodd på kjærlighet ved første blikk, men dette, det var faktisk det. 

  

 

 

Jeg er en av dem som har fryktet en fødsel så lenge jeg kan huske. Fødselen var det første og siste jeg tenkte på når jeg sto opp og la meg om kveldene den siste måneden av svangerskapet. Jeg gruet meg så fryktelig mye. Var livredd for å ikke takle smertene, først og fremst. I tillegg var det ALT av detaljer jeg hadde gruet meg til. Som for eksempel å bli sydd uten bedøvelse, hvor vondt det ville være hvis babyen ble tatt med tang, eller hvordan det for eksempel ville bli å gå på do etter fødselen. Altså, jeg hadde lest, og tenkt på alt. Gruet meg til cirka alt også. Men, man må rett og slett bare være med på det som skjer. 

Ettersom jeg ble satt i gang, hadde jeg en litt ekstra “tøff” fødsel i den forstand at hyppighet og intensitet på riene var ganske heftig, men likevel synes jeg fødselen var en FIN opplevelse! Alt gikk over all forventning. Kall meg gjerne gal altså, men det er helt sant. Det er også litt av grunnen til at jeg velger å dele min opplevelse. Ikke alle fødsler er forjævlige som de vi ofte leser eller hører om. 

 

 

#fødselshistorie #blogg #fødsel #gravid  

  

I skrivende stund ligger lillepia på brystet mitt og sover. I dag har vi hatt en rolig dag bare jeg og henne. Tent lys, drukket kakao, sett TV og bare kosa oss. Anders har hatt “nattevakt” igjen, stakkar. Så jeg lot han sove godt og lenge mens jeg og Olivia har tuslet rundt, eventuelt gått fra stua til stellebordet til ammeputa i sofaen. Også har vi gjentatt nettopp det typ fem ganger før Anders våknet. 

Dagene er så koselige og gode. Nettene derimot. De har vært rimelig slitsomme. Olivia er som hun var inne i magen, et nattdyr. Hun sover masse fra 18.00 til 24.00. Deretter er hun lys våken frem til morgenkvisten. Hun dupper jo av innimellom, men det er jaggu ikke mye. 

I går kveld ble det nok en sykehustur på meg. Jeg fryktet det verste, så jeg pakket både tannkost og linsevæske i veska før jeg dro. Jeg har fremdeles høyt blodtrykk og hodepine, til tross for medisinering. Jeg synes det hele er skremmende, for etter de siste ukene har jeg virkelig lært å kjenne kroppen min veldig. Med engang hodepinen kommer krypende, så vet jeg at blodtrykket er forhøyet. Det var intet unntak i går da jeg kom inn på sykehuset. Heldigvis var det ikke i nærheten av like høyt som det var forrige gang jeg ble innlagt. Derfor fikk jeg heldigvis dra hjem igjen. En lettelse! Overlegen sa at gårsdagens blodtrykk ikke var kjempefarlig. Og hun var ikke bekymret fordi jeg ikke så syk ut. Haha. Helt til hun etter hvert spurte om jeg hadde sminke på meg. Jepps, smurte meg med selvbruning for fem timer siden. Ikke rart jeg så lite syk ut 😉 Var en grunn til at jeg brukte “fritiden” min i går til å smøre meg. Jeg så ut som et vandrende lik! Det skulle ovelegen likt å sett ja. Flaks for meg, mulig det hjalp meg å unngå innleggelse. Haha. 

 

Nå skal vi lage oss middag, også skal jeg se Real Housewives mens lillepia sover søtt. Some things never change 😉

 

 

God torsdag 🙂

Skal forresten prøve å få lagt ut fødselshistoriens andre del i løpet av kort tid. Første del kan dere lese HER.

Jeg hadde god tid til å ikke gjøre noe som helst mens jeg lå på sykehuset. Ettersom jeg ble anbefalt å ikke ta imot besøk, gjorde jeg ikke mye annet enn å bare ligge der. Olivia og Anders var det eneste jeg brukte tid på, men en nyfødt sover temmelig mye, så imellom slagene bladde jeg gjennom instagrambilder. I massevis. Trollbindende bilder med perfekt utført makeup, typ Anastasia Beverly Hills.

Så i jeg-synes-synd-på-meg-selv-frustrasjon, endte jeg opp med å blant annet bestille Glowkit Gleam i jeg-fortjener-det-i-etter-fødsel-gave.

Rett og rimelig, spør du meg. Hehe.

 

Jeg har jo ikke sett på annet enn sminke- og tutorialbilder av dette merket den siste tiden (altså, på sykehuset, mener jeg), og spesielt besatt ble jeg av det highlighter-kitet. Skuffelsen blir stor hvis jeg ikke blir like fin som dem på bildene 😉 

I tillegg bestilte jeg en leppestift i fargen “American Doll”, og et brynsprodukt som heter Brow Definer. Jeg har fått helt dilla på bryn. Fine bryn altså. I love it!

 

Jeg bestilte produktene på Anastasias egne nettside 🙂
 

 

 

 

 

 

#anastasia #anastasiabeverlyhills #glowkit #gleam 

Fredag for to uker siden pakket jeg reiseveska mi, klar for en hyggelig helg i Levanger hos mamman min. Jeg og søstersen skulle kjøre sammen litt tidlig på ettermiddagen for å unngå rushtrafikken. Jeg skulle bare innom legekontoret for en kjapp sjekk av blodtrykk og urin før vi dro. Jeg var nå 38+2 uker på vei. Formen var same old, men relativt ganske fin. Litt hodepine og kvalme og en god del hjertebank på kveldstid, men dette hadde jeg jo hatt i lang tid på dette tidspunktet. 

Legen min, som hadde hatt permisjon i en måneds tid, skuet overrasket på meg i det jeg kom inn døra. Det var tydelig at hun ikke helt likte det hun så idet jeg la meg ned på undersøkelsesbenken for å måle symfysemål og sjekke hjertelyden til babyen. Hun hadde jo ikke sett meg på en god stund, og det tok ikke lange tiden før hun nevnte at jeg hadde fått en del vann i kroppen. Oh really?? Jeg så jo ut som en oppsvumlet fisk.

Hjertelyden til bebisen var fin, men hun klarte ikke helt å skjule sin bekymring da hun tok symfysemålet.

De to siste gangene jeg målte symfysemålet, lå veksten under normalen. 

 

Mye hadde skjedd på den måneden hun hadde vært borte. Blodtrykket var også ganske høyt, så legen ristet på hodet og sa at hun virkelig ikke likte det hun så. “I don¨t like it. Den ungen må ut”, sa hun idet hun tok opp telefonrøret og ringte ned til St. Olav. 

Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg var jo på vei til Levanger, og altså, å føde, nå?? Jeg er jo ikke klar! Også fødebagen, da, den står halvpakket på badet uten det ene og det andre oppi. Jeg ble så gæli tatt på senga der jeg sto med tårer i øynene, livredd for babyen i magen, som tydeligvis ikke hadde vokst særlig mye siden sist symfysemål ble tatt 14 dager før, hos jordmora. Den gangen var vi også på St. Olav for å sjekke morkakefunksjonen via ultralyd. Der kom det frem at lillebebien hadde et vekstavvik på 21 prosent, og at noen målinger viste dårlig blodgjennomstrømming av morkaka. Lett å være etterpåklok, men allerede på dette tidspunktet burde jeg blitt innlagt. 

Klokken var nå ett på formiddagen, og jeg fikk ikke tak i Anders på telefonen. Heldigvis fikk jeg med meg søstersen til sykehuset. På veien dit fikk vi endelig kontakt med den kommende pappaen. Det tok ikke lang tid før han ankom sykehuset. Vi fikk en CTG-måling (babyens hjerterytme) og ble raskt henvist til en fødselslege etterpå. Hun bekreftet det fastlegen min hadde sagt, nemlig at ungen burde tas ut, og det helst så raskt som mulig. Første steg på veien var å teste om babyen tålte riene, på grunn av størrelsen. Riefremkallende drypp ville avgjøre om babyen kunne fødes vaginalt eller om hun måtte tas med keisersnitt. Fem minutter senere befant vi oss inne på ei fødestue. 

Alt gikk så fort at jeg ikke rakk å bearbeide informasjonen. Nå var fødselen virkelig rett rundt hjørnet. Den jeg hadde tenkt på, bekymret meg, gledet meg og gruet meg så ufattelig mye til hver eneste dag den siste måneden. Nå skulle det skje. Om ikke lenge skulle jeg for første gang få kjenne hvordan en rie kjentes ut. Dette var jeg i overkant spent på, kan du si… Jeg hadde sett for meg mange mulige scenarier når det kom til fødsel, men å bli satt i gang, hadde jeg egetlig ikke tenkt særlig på. 

Vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å forlate sykehuset før babyen var ute, og at vi skulle få litt tid for oss selv for å “lande” før jordmor kom tilbake og satte i gang dryppet. Anders i arbeidsklær og jeg i nylakkede rosa negler, kjole og stort smykke. Folk må ha trodd jeg var tidenes største jåledukke som hadde stivpyntet meg til fødselen. Haha. Som sagt, jeg var jo på vei til Levanger… 

 
Skjønner hva jeg mener? Jåla. 

 

Jeg så for meg at alt skulle gå slag i slag, og at babyen vår ville være ute ganske “kjapt”. Der tok jeg veldig feil. Hvis jeg lærte noe, så må det være at en fødsel kan ta tid. Laaang tid. Klokken var nå blitt rundt seks på ettermiddagen, og jeg fikk satt inn veneflon i hånda. Dryppet ble satt på, og jeg gruet meg ihjel til å endelig få kjenne på den fryktede riesmerten. Jeg kjente så og si ingenting.. Og babyens hjerterytme var upåvirket. Det betydde at det ville bli prøvd på vaginal fødsel. Akkurat der og da hadde jeg blandede følelser for akkurat det. Jeg personlig var jo ekstremt forberedt på en “vanlig” fødsel, men samtidig skulle jeg ønske at situasjonen og legene “bestemte” keisersnitt for meg. Det ville jo tross alt spare meg for masse smerte og lange timer. Jeg var jo livredd for hva jeg gikk i møte. Det innrømmer jeg glatt.

  
Legen hadde rett, så litt “vannete” ut ja 😉 

 

Etter dagens middag (Burger King – her skulle energien opp!), og midt i Nytt på nytt, ble jeg flyttet til et undersøkelsesrom hvor jeg fikk satt en saltvannsballong inn i livmora. Det vil si et kateter med saltvann som legges  ved babyens hode for å utvide livmormunnen og gi større og en mer tøyelig åpning. Dette gjorde litt vondt, må jeg innrømme. De foretok også en såkalt stripping i samme slengen for å fremprovosere rier. Og det klarte de..

Klokken 22.30 fikk jeg veldig smerter i magen og i korsryggen. Jeg ringte på til jordmor og fortalte dette. Hun sa det bare var mensmurringer etter saltvannsballongen, og ga meg en paracet. Jeg hadde aldri før kjent menssmerter like ille, og tenkte at hvis dette IKKE er rier, så vil jeg aldri overleve en fødsel. Smertene kom haglende med  to-tre minutters mellomrom, og Anders fløy inn og ut av rommet for å varme opp risposer for å legge på mage og rygg. 

Etter fire timer med veldig hyppige tak, klarte jeg endelig å legge meg i senga og slappe av litt. Smertene, altså riene (for selvfølgelig var det rier, som jeg trodde) avtok i både hyppighet og intensitet, og på tidlig lørdag formiddag var alt dabbet av. Jeg fikk om lag tre timer søvn denne natta.

Hvis saltvannsballongen faller ut av seg selv, er det et godt tegn med tanke på åpning. Det gjorde den ikke i mitt tilfelle, så der gikk jeg tuslende rundt på sykehuset i ett døgn med en slange og en hanske teipet til innsiden av låret. Nå var neste skritt modningspiller.

Lørdags kveld ble jeg undersøkt på nytt. Bare én centimeter åpning. Heldigvis var livmormunnen blitt veldig tøyelig, og hadde gått fra fire centimeter til én millimeter. Klokken var 22.15 da den første, og eneste modningspillen ble satt inn. Vi fikk beskjed om at det kunne ta opp til tre dager før man gikk inn i aktiv fødsel. Før jeg la meg den kvelden skrev jeg et såkalt fødebrev til jordmora. Bedre sent enn aldri 😉 For bare fire timer etter våknet jeg av murringer. 

Jeg fikk ikke sove igjen, og tenkte jeg skulle la stakkars Anders sove litt ekstra før jeg valgte å vekke han. Det ble ikke mye ekstra søvn på han, gitt. Kort tid etter ble nemlig takene hyppigere og stadig mer intense. Klokken halv fem på morgenen ringte vi på til samme jordmor som kvelden før. Det ble foretatt en ny CTG-måling, og denne gangen fikk jeg det svart på hvitt. Det var ingen tvil, disse smertene var rier. Ganske kraftige rier sådan. 

Øverste graf viser babyens hjerterytme, og nederst vises “styrken” på riene. Dette var de aller første, og de gikk ut av skalaen (over 100) allerede da. Lurer på hvor de lå senere i fødselsforløpet. Auuutch.

 

De neste tre timene besto av  pusting, pusting og pusting. Det var bare å komme seg gjennom det og stålsette seg på at det kom til å bli verre. Og det gjorde det, men takket være tipsene jeg fikk angående pusteteknikker, kom jeg meg fint gjennom det. Av en eller annen grunn klarte jeg, gjennom hele fødselen, og ikke anspenne kroppen i det hele tatt når riene var som verst. 

Anders fikk igjen i oppgave å varme opp risposer til meg, som lå og pustet meg halvt ihjel. Klokken halv ni kom jordmor på rommet for å undersøke åpning. Jeg fikk kjeft fordi huden min hadde fått store røde merker etter risposene. Haha. Jeg kunne vel ikke brydd meg mindre der og da. Den varmen gjorde godt så lenge det varte. Tredjegrads forbrenning med store blemmer fikk jeg i så fall bare ta meg av etter fødselen. 

– Her er det 3 cm åpning. Nå skal du føde, sa jordmora. I samme slengen gikk vannet, og jeg ble kjørt til fødestua. 

 

 

LES DEL TO HER

 

 

#minfødselshistorie #fødselshistorie #gravid #fødsel #blogg #uke38

 

Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for å være hjemme igjen. Denne gangen varte sykehusoppholdet i en hel uke, og det var ikke fordi Olivia var syk (heldigvis), men jeg. Vi har hatt en litt tøff start, men er nå klare for å forhåpentligvis få nyte barseltiden til det hele og fulle <3 De første 14 dagene har gått forferdelig tregt, men samtidig flydd forbi. Det har vært langsomme timer på sykehuset. Jeg har ligget lenket til senga i syv dager… SYV dager. I ei seng! Det har vært forferdelig kjedelig. Men nødvendig. Jeg skjønner, og kjenner jo det. 

Da vi kom hjem tidligere i dag hang det en lapp på baderomsdøra. Mens vi var på sykehuset hadde tydeligvis mine to søstre og stesvigermor vasket og ryddet hele leiligheten vår. Herlighet, så hyggelig og snilt gjort av dem. Man sier av høfflighet at det “bare skulle mangle“, men det gjør jo ikke det. Ikke alle er så heldige, det er jeg helt sikker på. Jeg setter i hvert fall umåtelig pris på slike ting. Så mange rundt oss har tilbudt seg å hjelpe oss med det ene og det andre, vært innom sykehuset med blader, sjokolade, matet kattene og gitt Charlie medisin, kjørt oss hit og dit, pakket ferdig fødebagen og alt mulig 🙂 Støttende og trøstende ord fra alle kanter. Så tusen hjertelig takk til alle dere <3 Jeg er så glad for at vi har sånne herlige folk rundt oss 🙂 Virkelig! Hør på hun, hormonella. Hihi. Men jeg mener det!

 

Nå skal vi spise middag og se Mesternes mester her hjemme i egen stue 🙂 AMEN!

Etter Olivias første bad hjemme i dag 🙂

Flinke mannen min som har vært så dyktig de siste ukene! 🙂

Jeg har forresten planer om å skrive et innlegg om min fødselshistorie, innen kort tid, om formen tillater det 🙂

 

Forresten, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner vi har fått på sms, Facebook og per telefon! 🙂 Jeg har ikke hatt mulighet til å svare alle, så jeg gir en felles takk her og nå! TUSEN TAKK! <3

 

God lørdag videre.

Under ett døgn etter gravidfotograferingen og mitt forrige blogginnlegg, ble jeg innlagt på sykehuset for å få satt i gang fødselen. Det kom litt brått på, men alt gikk fint, og søndag 17. januar kom vår bittelille, nydelige Olivia til verden 🙂 

Her er lilletuppa vår bare ett døgn gammel <3
 

 Dette blir et kort innlegg, men jeg kommer sterkere tilbake 🙂 Jeg er nemlig re-innlagt på St. Olavs Hospital. Jeg ville bare fortelle at jeg har blitt mamma 🙂 En meget stolt en sådan 😀 

 

Vi skrives!

Sitter som en zombie i sofaen etter at et fett måltid bestående av burger og chips er inntatt. Supertrøtt etter en koselig dag i studioet hos venninna mi. I dag har vi nemlig tatt gravidbilder 🙂 Greit å forevige magen på ordentlig vis, synes jeg. Dessuten er jeg så heldig at jeg har ei venninne som er så flink bak kameraet at jeg ikke kunne la være å slå til med en gravidfotografering. På forhånd var det veldig vanskelig å vite hvilke type bilder jeg ønsket, ikke minst, hva man skulle ha på seg. Jeg valgte stort sett bare undertøy. Synes gravidmagen synes best uten noe som dekker. Det er også noe veldig vakkert med en naken kvinnekropp med babymage, synes jeg. Det skal mye til for at det blir tacky.

Vi tok ulike motiver i forskjellig undertøy. Jeg tror bildene blir veldig fine, til tross for at jeg føler meg som et vannhode/tryne for tiden. Heldigvis har Annette Photoshop 😉 Haha. Hun skal da vel få kjørt seg med nok å gjøre ja. Hahha. Neida. 

Anders ville være med for å se på, så han tok et par bilder underveis han også. Han var lite gira på å bli med på noen bilder selv, men vi tok et par der han nusser magen. De gleder jeg meg veldig til å se <3 

 

 

Jeg kommer sikkert til å legge ut noen av bildene som ble tatt når de er klare. Disse er jo med undertøy i blandede farger osv. Ingen sammenheng. Litt mer gjennomført de ordentlige bildene 🙂

 

Gleder meg allerede masse til nyfødtfotograferingen <3 Ååh, de bildene kommer til å bli så nusselige. Sjekk ut galleriet til venninna mi, Annette Hauge, HER. Nydelige bilder! 

 

---

 

Så over til en liten gravid-oppdatering 🙂 

 

Uker: 38+1

Uker igjen til termin: 2 uker

Høygravid: Meget

 

Kontroll: På en og en halv uke har jeg vært på to kontroller hos jordmor, og skal til lege for en sjekk i morgen. I tillegg skal jeg på sykehuset på mandag, og jordmor igjen på tirsdag. Som dere ser, jeg følges veldig godt opp 🙂 

 

Hormonella? Jepp. Den siste uken har jeg blitt et lite lemen. Ikke hele tiden, men lite skal til for å irritere meg. Er nok en blanding av hormoner, følelsen av å være i dårlig form og å være smålei av hele graviditeten. Med andre ord, jeg synger på siste verset nå 🙂

 

Kynnere: Fremdeles masse kynnere. Mest på natta når jeg ligger i ro. Hyppig kommer de også.

Bevegelser: Babyen er veldig aktiv, heldigvis 🙂  

 

Innkjøp: Jeg småkjøper ting og tang hele tiden. Denne uka har vi kjøpt inn litt flere bodyer og nattdrakter i størrelse 50, pluss at pappaen har kjøpt en sommercaps til jenta vår. Hihi. 

Vinterdress fra H&M. Bodyer fra H&M. Varmeflaske (til fødselen) og rosa hylle til barnerommet fra Søstrene Grene.  

 

Indre ro: Tja. Jo. Ja. Nja.

 

Sykehusbaggen: …. Jeg har i hvert fall pakket ned toalettmappa mi, noen go´sokker og lagt frem klær til babyen. Skal likevel innrømme at bagen er langt ifra ferdigpakket. Haha. Jeg er SÅ håpløs. Men hallo. Jeg har jo lista klar, så det går fort med resten.

 

Utstyr: Alt på plass, til og med babycall har vi kjøpt. 

 

Vektøkning: Dårlig med det den siste måneden. Fremdeles opp rundt 11,5 kg siden “start”.

 

Vann i kroppen: Ja, jeg ser ikke ut i måneskinn. Føttene mine er rævstygge, tjukke og BLÅ. Så nå er jeg på mitt lekreste 😉 

 

Strekkmerker: Ingen! Amen.

 

Tungt: Ja. Er egentlig litt tungt for tia ja.

 

Cravings:  Ingen cravings.

 

Plager: Blodtrykket er igjen for høyt, hodepinen er på plass, kvalmen er der, bekkenløsning er tilbake og jeg går som en 90 år gammel olding på grunn av nedpress. Men ellers dere, så er livet fint det 😉 

 

Humør: Litt lemen, som sagt, men med smilet på lur. Joda, jeg er stort sett fornøyd 🙂

 

Fødselsforventninger: Guri land. Nå har jeg forberedt meg i den grad det går an, så nå kan fødselen egentlig bare starte. Ja, jeg er lei nå.   

Lille, store Luna var også med på fotograferingen. Sjekk ut Luna_the_berner på Instagram! Haha. Venninna mi sin hund har BARE over 17 000 følgere der;)  Ikke rart. nydelig som bisken er. 

 

 

God torsdag videre!

 

 

#gravidbilder #gravid #uke38 #oppdatering #gravidfotografering #week38 #magebilde

Jeg kom nettopp inn døra fra en rekordkort shoppingtur innom kjøpesenteret i nabolaget her. Etter en dupp på nesten tre timer (…. Ikke bra), fant jeg ut at jeg måtte ut og lufte hodet litt. Ettersom jeg fikk ganske mange gavekort på Kicks i julegave, var det greit å stikke innom der for å se om de hadde noe fristende. Og sannelig, det hadde de gitt 😉 Jeg har faktisk ikke sett noen parfymeri i Trondheim som selger Anastasia Beverly Hills før. Jeg har ikke leita etter det heller, men det var en positiv overraskelse å endelig kunne kjøpe det i butikk, og ikke over nett. Ikke minst, se produkter og farger “live”. 

Har sett masse bilder og lest mye om Anastasia på blant annet Instagram. Jeg endte opp med å kjøpe Dipbrow Pomade i fargen Chocolate, og en brynsbørste, Duo Brow/Eyeliner #20. 

 

Dipbrow er i kremete konsistens, og er super til både markerte bryn, og en litt mer naturlig look. 

Brynsbørsta er supertynn og relativt lang på tuppen, så denne blir nok suveren til å markere og ramme inn brynene. Har sett så utrolig masse tutorials på Youtube i det siste, og kommer sikkert til å bruke store deler av morgendagen til å tegne bryn 😉 Haha. #Permisjonslivet

Her ser dere hvor tynn den er. Har også kremete eyeliner fra Mac som sikkert blir super å legge med denne Anastasia-børsta. 

 

Begge produktene er kjøpt på Kicks 🙂

 

#Anastasia #brow #bryn #makeup #dipbrowchocolate

I over åtte måneder har jeg gått og ventet på en drøm som på en eller annen måte har inneholdt NOE som helst om babyen i magen. Men nei. Ingen fødsel, ingen baby, ingenting om dette har jeg drømt. Noe jeg derimot har sett mye av den siste måneden, er fisker! Store, små, tropiske, ikke-tropiske, laks, i klart, dypt vann, i grumsete vann, døde, levende. 

Senest i natt hadde jeg to drømmer om fisk. I alle dager, tenkte jeg da jeg våknet. På tide å finne ut hva all denne fisken betyr. Det står veldig mye forskjellig, men det jeg kommer frem til, er at å drømme om fisk i vann/hav (som jeg alltid gjør)  representerer det ubevisste. Det forklarer jo alt. Det kunne vel ikke stemt bedre. Vi går jo en tid i møte, både med tanke på fødsel og etter babyen har kommet, som vi virkelig ikke vet hvordan blir. Skal sies at alt som står i hodet mitt om dagen er den O´store fødselen. I tillegg kan drømming om fisk bety fruktbarhet. Og jeg sitter jo her høygravid, så sikkert noe i det også. Haha. 

#tbt Maldivene. I vannet med alle fiskene 😉

 

I skrivende stund venter jeg på at frokosten min skal bli ferdig. Jeg har tatt høyde for at dagen i dag skal tilbringes på sofaen, og sofaen only. Jeg er planløs, og har heller ingenting hengende over meg her hjemme. Vi er faktisk veldig i rute. Jula er kastet ut, sengehimmelen er på plass, alt av babyklær er vasket, og fødebagen er (delvis) pakket. I morgen er det på tide med ny jordmortime igjen. Var der på fredag også, og da så både blodtrykk og urin bedre ut. Veldig glad for det. 

På spørsmål om jeg er lei av graviditeten, så har jeg frem til nå sagt at jeg faktisk ikke er særlig drittlei. Vet mange helt på slutten er så lei av de kunne hoppet fra brua, men her i gården har tilfellet vært annerledes. Helt til NÅ. De tre siste nettene har nemlig bestått av lite søvn, forferdelig mye kynnere og en helt sinnsyk hjertebank. Det er hjertebanken som er verst. Det gir en slags stresset følelse, for vanligvis hvis man er stresset så slår jo hjertet raskere og hardere. Ubehagelig, og jeg håper jeg slipper unna den under selve fødinga. Vet ikke hva det kommer av heller, men det gjør meg ikke bekymret, da 🙂 Er visstnok ganske normalt. Men ubehagelig? JA.

#magen <3 Som jeg faktisk kommer til å savne når lillebebisen er ute. Til tross for plager (..), har det likevel vært koselig å være gravid. Tro det eller ei 🙂

 

 

Nå skal jeg se siste episode av Kardashians, og deretter bare ligge her og nyte stillhet og intet annet.

God mandag 🙂

 

 #gravid #drøm #fisk #mage #uke37

I går ble en lang, og mye lengre dag enn jeg på forhånd hadde trodd da jeg gikk ut døra klokken halv tolv for å dra på jordmorkontroll. Lite visste jeg om at sju timer skulle gå før jeg kom hjem igjen.

Etter å ha målt blodtrykk og symfysemål i starten av kontrollen, konkluderte jordmor raskt med å henvise meg til St. Olav for å sjekke ut litt ymse symptomer (kvalme, hodepine flimring, og nå høyt blodtrykk), samt få sjekket ut veksten på lillepia. Jeg har alltid ligget nederst på grafen når det kommer til symfysemålet, men aldri under. Dagene før har Anders påpekt flere ganger om at jeg kommer til å knuse den grafen ettersom magen har vokst ganske så mye i det siste. Symfysemålet derimot, det viste noe annet. 

På sykehuset fikk jeg godt selskap av mine to søstre og tantebarn. Var jo rene slektstreffet i ventestua der 😉 Haha. Fikk først tatt en ultralyd for å sjekke morkakefunksjon, blodprøve og deretter en CTG for å sjekke hjertemåling og aktivitet (?) hos bebisen. Alt så fint ut 🙂 Heldigvis! Jeg er jo lita i meg selv, og var et knøtt da jeg ble født. Så at hun i seg selv er ganske lita, og med et såkalt “vekstavvik” med 21 prosent, det er kanskje ikke så overraskende. Likevel skal det sjekkes opp i neste uke om blodgjennomstrømmingen fra morkaka er grei eller ikke. Jeg fikk i hvert fall konstatert at hun IKKE er sju kilo, som det i blant kjennes ut som om hun er. Haha 🙂 

Så fikk jeg jo en aldri så liten ufrivillig omvisning på Føden også da. Inne på et føderom.. Må innrømme det gjorde meg litt nervøs. Neste gang jeg ligger her er det mest sannsynlig action! Uæææh 🙂 

Her sjekket de babyens puls 🙂 Godt utstyrt, som dere ser til høyre. Alt på plass til å ta imot et barn, gitt.

 

Fødselslegens konklusjon var at jeg ikke har svangerskapsforgiftning, da overtrykket mitt ikke er høyt nok. Men at det kanskje er noe på gang, det trodde de. Så fremover skal jeg følges opp to ganger i uka hos jordmor, og som sagt, neste uke en tur på sykehuset igjen. 

Jeg må si jeg følte meg veldig godt tatt vare på, og jordmora som tok CTG på føden var utrolig hyggelig og snill. Håper virkelig jeg får en “sånn type” jordmor under fødselen. Kjemi tror jeg har ekstremt mye å si. 

 

Så.. I kveld har jeg blant annet vasket babyklær og funnet frem fødebagen. Den har jeg nemlig ikke pakket ennå. Jeg har forstått at det nå faktisk MÅ gjøres. Man vet jo aldri. Jeg er så spent! 

Masse bittesmå nyfødtplagg. Hun blir nok litt rosa, selv om jeg tidlig bestemte meg for at hun IKKE skal bli helt dallet opp. Lett å si 😉

Vognposen med saueull fra Nordlys er på plass 🙂 Har lyst til å ligge oppi her selv. Haha. Hun skal da få det godt den lille pia 🙂 

 

Har også bestemt meg for å ta gravidbilder så raskt som mulig. Så i dag fikk jeg kjøpt to veldig fine rammer (20 x 25 cm) på Kremmerhuset. Den ene ramma skal brukes til gravidbilde, og det andre bilde skal være av henne <3 

 

 

 

#gravid #uke37 #nordlys #vognpose