Jeg listet meg bortover den lange gangen på loftet. Gulvet knirket for hvert steg jeg tok, og kulden bet seg fast. Selv om jeg var trøtt og kunne sovet i mange timer til, løp jeg ned trappa og inn på stua. Varme… Det var mørkt, men jeg skimtet alle plantene i vinduskarmen. TV-en var avskrudd og ingen satt i godstolen der vi kvelden før satt og så Hotel Cæsar. Lukta av nytraktet kaffe og den svake lyden av gammeldans og radiobingo hørtes stadig bedre i det jeg nærmet meg kjøkkenet. Likevel var du ikke der. Det tok ikke mange minuttene før jeg glimtet deg fra vinduet. Du kom gående ikledd arbeidsklær med flere jordflekker på plaggene. I gartneriet var du omgitt av det du likte best av alt. En tilhørighet til det du og morfar bygde opp, sammen. Blomster og planter. Store, små, grønne, rosa. Og spesielt ildtopper som du var så glad i. Jeg fikk studere agurkene og tomatene som vokste og grodde sakte, men sikkert der inne i varmen. Det høye taket gjorde om alt vi sa til ekko. Vi lekte gjemsel og spiste sjokolade. Jeg fikk til og med leke butikk med kasseapparatet som vi barnebarna maste høl i hodet på deg og onkel om å få leke med. Det sto i rommet ved siden av kontoret til morfar. Det var blitt nedstøvet nå. Men jeg tror nok at du tenkte på han hver eneste gang du satte foten innenfor gartneriet.
Vi laget ostebrød i mikroen. Jeg sjekket om osten hadde gått ut på dato, for det var du en jævel på. Mat utgått på dato 🙂 Du hadde heldigvis kjøpt inn tomatpuré, for du visste at ketchup var uspiselig ifølge oss jentene på Sæter.
Jeg flyttet til byen, gikk skole, jobbet, hadde kjæreste. Jeg ble voksen. Kontakten gikk i glemmeboka i den hektiske hverdagen. Jeg var ikke flink til å ringe, og jeg tenkte ikke mye over at jeg en dag faktisk skulle miste deg.
Helt til i går.
Et besøk to ganger i året tok rennafart og klasket meg knallhardt i trynet. Så har vi hektiske liv nå til dags, men jeg burde tatt meg tid til å besøke deg. Jeg trodde jeg skulle ha deg så mye lengere i livet mitt. Men kanskje var det fordi jeg ikke innså hvor mange år som faktisk hadde gått siden vi satt på kjøkkenet ditt og delte en grandiosa før vi på kvelden sa god natt til hverandre og gikk til hvert vårt rom på loftet. Jeg var blitt gammel, og du enda gamlere.
Du bare lå der. Jeg tok deg forsiktig i hånden. Strøk på den varme huden din. Visste ikke hva jeg skulle forvente. Du sov. Helt til du åpnet øynene og sa et lavt, men klokkeklart hei idet jeg lente meg over deg og ga deg en lang klem mens tårene trillet og gjorde den fine blomsterskjorta di våt. Du visste hvorfor jeg var der og hvorfor jeg gråt. Jeg knakk sammen, men du var rolig og tøff. Akkurat som den tryggheten jeg husker du var da jeg var lita.
Jeg ga deg et siste kyss på kinnet og sa hadet til deg. Du så på meg og skjønte like godt som meg at vi aldri mer ville se hverandre igjen. Du lukket øynene på nytt og åpnet dem aldri igjen.
♥ Til minne om deg ♥
