Jeg husker før i tiden, da jeg var ti år. Da var det bare 17. mai, påskeaften og julaften som virkelig var storstas og verdt å markere. Jada, vi har 365 dager i året, men det betyr vel ikke at vi på død og liv må fylle alle og enhver av dem med markeringer for det ene og det andre.
Ja, for er det ikke Halloween eller Valentines Day, så er det “De kortes dag”, eller “HIV-dagen”, “Biff- og blowjobdagen”, “Den internasjonale dagen for nulltoleranse for kvinnelig skjønnslemlestelse”, “Internasjonal dag for funksjonshemmede”, “Verdensdagen for psykisk helse”, “Dagen for selvskading”, “Den internasjonale dagen for glede”, “Dagen for lykke”, “Verdens malariadag”, “Verdens radiodag”, “Internasjonal dag for skog”, “Rusdagen” og name it! Mangler egentlig bare dagen for “vi som synes det er mer enn nok med mors- og farsdag, 17. mai, julaften og påskaften”! Så lenge vi har fridagene i tillegg da, selvfølgelig 😉
Det er flott at det gis oppmerksomhet til disse tingene dagene er for, men skjer det noe ut av det da? Noen er jo litt vel viktigere enn andre, men “ta på pupper-dagen”, “Fistingdagen” og “onanidagen” for eksempel, de er jo bare utvilsomt funnet opp av en grabukk av en mann. Helt latterlig.. Og dumme som vi er, følger vi etter og faktisk lager noe ut av det. I alle dager.. I blant tenker jeg at det er vi journalister som har funnet opp markeringene fordi vi til tider har lite å skrive om. Neidaa.
Hadde det vært opp til meg ville jeg i hvert fall funnet opp “Den internasjonale Tikka Masala-dagen”. I tillegg kunne jeg tenkt meg “jenter som skal bli klødd på ryggen av kjæresten-hele dagen-dagen. Gjerne smæsh de to sammen.
Det verste av alt, ingen av de over her er oppspinn, bortsett fra mine to forslag da. Som faktisk er to jævlig bra ideer, for å påpeke det.
Starter herved Den internasjonale dagen for Tikka Masala nuuuh. Husk dette nå da, og skriv det opp i kalenderboka først som sist.
Det er ingen hemmelighet at reising er min lidenskap i livet. Dette til tross for at jeg har en vanvittig flyskrekk som ikke har latt seg temme de siste 15 årene. Likevel trosser jeg dette og setter meg på og et fly for å få flere opplevelser i bagasjen. Jeg elsker å oppleve nye steder og kulturer! Det er det beste som finnes.
Jeg har vært i 15 land, noen av dem gjentatte ganger, blant annet flere ganger i Thailand og Kroatia. Mange reiser resulterer i masse opplevelser, på godt og vondt. Og det er det dette innlegget skal handle om, mine verste reiseopplevelser! Det er ikke mange av dem, men noen få er verdt å dra frem 😉
Jeg starter med min tredje verste. I 2012 var jeg, Anders, Silje og Vidar i Italia på ferietur sammen. Vi leide oss feriehus omtrent en og en halv time med tog fra Roma by. Turen i seg selv var koselig! Masse god mat, godt selskap og italiensk kultur generelt var morsomt å oppleve. Vi dro inn til Roma to ganger, den ene på kveldstid, og den andre på dagtid, altså en heldag. Det er den sistnevnte opplevelsen som ligger på lista. For en dagstur i Roma i juli, anbefales IKKE. Vi visste det ville bli varmt, men så varmt? Det var helt grusomt! Jeg er jo vant med varme og klager så å si aldri, men herreGUD, det var ikke måte på hvor glohett sola brant huden. Det eneste jeg på død og liv ville se i Roa før vi vendte snuten hjem, var fontenene. Og hvis jeg har bestemt meg for noe, så har jeg virkelig bestemt meg også. Men.. Det endte med at jeg faktisk droppet det fordi kroppen ikke klarte å bevege seg lenger.
Den varmen er den verste jeg har opplevd noensinne.
Når det er sagt, anbefaler jeg virkelig byen Roma! Den er fantastisk vakker og det er ekstremt mye kult å se på der. Bare ikke dra i de varmeste sommermånedene 😉 Trust me.
Den dagen jeg og Anders var mest fyllesyk av alle i Filippinene, valgte jeg å dra på båttur alene. Anders var fyllessyk og ganske matforgiftet, men jeg hadde berget (enn så lenge), og den øya, Kalanggaman, hadde jeg sett meg ut som reisedesitnasjon mange måneder i forveien. Når jeg ser tilbake på det så var det ikke særlig verdt det.
Jeg hadde en sketchy følelse i det jeg gikk ut døra på hotellet, og ruslet ned mot sjøen. Været var grått, og i lufta lå det bittesmå regndråper. Jaja, tenkte jeg, det klarner vel opp underveis. La meg poengtere at, nei, det gjorde det altså ikke! Vi var vel omtrent ti turister om bord, og mannskapet besto av fem lokale menn. Etter to minutter på sjøen, slo været ordentlig om og det begynte å styrtregne. Man tar det som en selvfølge at det alltid er varmt i Asia selv om det regner, for på en båttur med sjøsprut i tryne og våte klær, så kan det bli temmelig bikkjekaldt.
Jeg hadde med meg en ekstra T-skjorte, det hjalp lite. Haha. Det var ikke så ille bølger, men det var likevel superkaldt og tåken lå meget tykk på sjøen. Kapteinen hadde selvfølgelig ingen navigasjon.. Turen som skulle ta en og en halv time til Kalanggaman, tok tre timer. Kapteinen kjørte seg bort. Da vi endelig ankom var jeg så kald at kroppen skalv ukontrollert, leppene var blå og tennene hakket som om noen hadde puttet på meg batteri. Kapteinen var snill og ga meg ekstraskjorta han hadde pakket med. Mitt skift var nemlig vått som havet allerede.
Øya var vakker, men det kom ingen solgløtt, ikke en eneste solstråle. Jeg frøs videre mens jeg gikk alene og utforsket øya. Jeg var selvfølgelig den eneste som var alene. Haha. Viggo på tur. Et sørafrikansk par inviterte meg til å sitte med dem inne i en av de åpne hyttene der, så det var jo koselig. De hadde med litersvis med øl, jeg var uruttis og hadde pakket med en colaboks og thats it. Jeg gikk litt rundt og tok bilder, og støtte dermed på kapteinen og crewet. De satt og shottet sherry. Timene gikk og alle rundt meg, inkludert kapteinen, begynte å bli temmelig dritings. Ikke minst den ene i crewet som var så innpåsliten at jeg hadde lyst til å svømme fra øya i håp om å drukne. Neida 🙂 Joda. Neida.
Ved avgang på tur hjem, snublet alle seg om bord i båten, og den laaaaange reisen tilbake startet. Jeg var både fyllesyk, sulten, iiiiskald og lei av at han iglete i crewet absolutt skulle snakke med meg konstant. Han lot meg ikke være i fred. I hans hodet skulle vi på karaokebaren når vi kom tilbake. Hooow about NO?
Været ble verre og vinden ble kraftigere. Regnet pisket i ansiktet og bølgene slo i båten så jeg seriøst begynte å tro at vi aldri kom til å gå i land igjen. Det gjorde vi, heldigvis. Da jeg satt føttene på land, hadde jeg vært på båttur i ti timer. TI TIMER med forfrosset kropp, fulle og innpåslitne folk, regn, bølger og ikke en solstråle. Jeg hadde mobilen med, men på grunn av at det var så vått om bord i båten, så sjekket jeg den aldri. På den sto det cirka 20 ubesvarte anrop fra Anders. Gjett om det var en som sto bekymret på stranda i det båten la til land. Haha! Han var sikkert like redd som meg. Det ble tidenes lengste dusj på hotellet, og da jeg fikk lagt meg i senga var kroppen så utslitt at jeg ikke klarte å snakke engang. I samme stund slo matforgiftningen inn for fullt og jeg gikk dårlig i til sammen ni dager av ferien.
Ellers vil jeg si at Filippinene er et fantastisk fint land! Spesielt Malapascua. Men for Guds skyld, vær sikker på at det ikke blåser opp til storm når du legger ut på båttur med fulle folk..
Vi har vært i Thailand to ganger, og begge gangene har vi lagt inn to-tre dager i Bangkok før reisen går til paradisstrender og avslapping. Bangkok er en utrolig kul by med knall shopping! Vår første tur til Thailand var i 2011, og da valgte vi å dra til Krabi, 81 mil lenger sør enn Bangkok. På grunn av flyskrekken min, så var innenlandsfly totalt uaktuelt. For jada, denne jenta hadde gjort researchen sin, fly datt ned i hytt og gevær i Thailand årene før. Alternativet ble da buss, men ut i fra masse research på forhånd, så det veldig greit ut ettersom vi kunne ta nattbussen.
Vi tok taxi til en falleferdig og greit utslitt busstasjon med cirka 10 000 andre passasjerer. To av de reisende der var hvite, guess who..? Det var kun vi og et hav av lokale thaier der. Det gjorde ingenting, men det er den eneste gangen jeg har følt meg litt utrygg i Thailand og kjent uvennlige blikk på kroppen. Det var litt snålt, men vi var årvåkne og passet godt på bagasjen vår. Ikke meningen å høres dømmende ut, men hadde du vært der selv, så hadde du skjønt det.
Det største problemet var at ingenting (!) av skilter sto på engelsk, alt sto på thai. Dessuten var det ingen som snakket engelsk. Ingen! Så der trippet vi rundt som et par høner uten å vite noe som helst om hvor vi skulle og hvilken buss som skulle hvor. Det var sikkert minst 150 busser med avgang på stasjonen.
Vi satte oss ned for å ta en matbit, og etter hvert gikk jeg ut fra sjappa for å se på noen smykker i en bod. Det kom en thaimann og snakket med meg, jeg opplevde det hele som ubehagelig så jeg smatt tilbake til restaurantsjappa der Anders var. Etter litt tid gikk vi på oppholdsplassen sammen med tusenvis av andre passasjerer på reisefot. Da Anders kom tilbake etter å ha vært på do, fortalte han at en mann hadde kommet bort og snakket med han. Han spurte hvor Anders kom fra, hva han jobbet med og hvor han skulle. Anders, som sikkert har en fantasidrøm om dette (haha), sa han jobbet som baker i Finland og at han var på tur til Krabi. Hahaha. OoÅkei.
Minutter etter la jeg merke til at mannen som snakket med meg utenfor restaranten, stirret intenst på oss, og gjemte seg delvis bak en avis. Vi fant raskt ut at samme mann var han som kom bort til Anders. Det var denne mannen som nå fulgte nøye med oss. Jeg så meg rundt, og forsto raskt at mannen nikket og hadde øyekontakt med flere andre som var spredt rundt oss.
Jeg begynte å bli skikkelig nervøs, og tenkte jeg sikkert holdt på å bli gal eller noe. At jeg innbilte meg hele opplegget. På en eller annen måte , gudene vet hvordan, fant vi en buss som vi trodde gikk til Krabi, men vi fikk aldri et endelig svar på hvor bussen gikk. Vi snakker forferdelig dårlig engelsk akkurat der altså! De vi spurte skjønte ikke hva vi sa, og det de sa skjønte ikke vi. Totalt kaos. Mannen som fulgte med oss forsvant. Jeg følte meg ti kilo lettere og ble endelig litt tryggere.
Vi hoppet på bussen, krysset fingrene for at vi var på riktig buss, og lente oss tilbake der vi skulle sitte i de tolv kommende timene. Vi var tynnkledde fordi det var 35 grader ute, men på bussen var det 14-15 grader. Vi fikk utdelt to pledd men det hjalp lite. Det var iskaldt inne på bussen.
Ut på motorveien bars det, og jeg forsto raskt at natta ville bli søvnløs. Sjåføren kjørte ekstremt fort, og kjørte forbi absolutt alle (!!) som ble liggende foran. Jeg har virkelig respekt for trafikken, og satt med hjerte i halsen cirka hele veien. Hjertet mitt holdt også på å hoppe ut av brystet mitt da jeg for første gang ordentlig snudde meg og så bak i bussen, for tipp hvem som satt der da..! Joda, det var den pratsomme mannen vi hadde vært i kontakt med. Herre min gud.. Jeg ble seriøst REDD. Holdt på å pisse på meg faktisk. Bagasjen var jo også usikret på bussen, hvem som helst kunne tatt koffertene når de hoppet av bussen, for det var nok av stopp underveis.
Uansett. Morgenen kom snikende, og naturen rundt oss tilsa ingenting om vi var, bortsett fra at vi var på landsbygda. Etter åtte timer stoppet bussen på siste holdeplass. Bussjåføren hadde da kjørt inn ikke mer enn fire timer. En busstur som skulle tatt tolv timer, brukte vi åtte timer på. Det sier litt om hvor fort bussen kjørte. Til vår store overraskelse hadde vi faktisk klart å komme oss til Krabi. Et under spør du meg! Haha. Bagasjen var også med helt frem. Den pratsomme mannen gikk av i Krabi han også. Han ble hentet i en pickup og siden har vi ikke sett han.
Det var et av mine jævligste reisedøgn må jeg ærlig innrømme. Det var så ille en periode på buss-stasjonen at jeg, som virkelig hater fly, vurderte å hoppe på ett istedenfor å tilbringe mer tid der vi var.
Tipper mange har verre reiseopplevelser enn meg, så shoot! 😀
For en dag. Har følt meg bakrus fra jeg våknet klokken 03.00 og helt frem til nå. Mangel på søvn er undervurdert og det føles rett og slett ut som om man er fyllesyk til tider. Jeg har jo morgenvaktuke, men våknet likevel litt vel tidlig i natt i frykt for å sovne av. Skulle opp 05.15, men presist 03.00 åpnet jeg øynene og var lys våken. Fikk ikke sove særlig mye igjen etter det, og tja, dagen har vært deretter. Gjorde meg selv i litt bedre “form” med en tur på kjøpesenteret. Jada, shopping hjelper ikke bare på humøret, men også på formen.. Og jeg heter Oddlaug. Pinocchionesa vokser. Formen var minst like sjaber da jeg vaglet meg hjem, skal jeg være ærlig.
Men herregud! Noe koselig må jeg gjøre i mitt ensomme selskap. Skulle ikke ha noe annet enn en plante til blomsterkrukka mi, men det blir jo aldri sånn. Endte opp med et helt antrekk jeg. Og en plante. Som jeg forsikret meg om overlevde nesten uansett hva, til og med hvis du er hjernedød og ikke eier sans for grønne ting.
Steinvasket bukse fra Only. Skjorte, skinnhansker, neglelakk og sko fra H&M.
Veldig fin farge på denne. Den heter «Almost there» og er superenkel å legge. Tørker fort gjør den også. Her med tre lag.
Nå er jeg straks klar for (nei.. Er ikke det) å legge meg og gjøre meg klar for en ny tidligvakt med oppstart 06.00 i morgen. Jeg synes alltid tirsdager er den verste dagen i uka. Jeg er trøtt på mandager også, men på tirsdager er jeg typ zoombie. Men det er utrolig hva kroppen venner seg til av rutiner.
Denne uken har jeg forresten fått til et middagsbudsjett på mindre enn 250 kroner, uten helga da. Det er en annen sak 😉
Mandag: Taco Tirsdag: Taco Onsdag: Svinewok med kinesiske grønnsaker og woksaus Torsdag: Tikka Masala Fredag: Tikka Masala (hvis det er igjen noe da, jeg glefser gjerne i meg hele pakken når jeg først er i gang..)
Jeg er håpløs på middag når jeg er i Kristiansund, men hey! Jeg lager i hvert fall mat da, ikke verst bare det. Man blir utrolig mye flinkere på å spise restemat når man bor alene, trust me. Først og fremst fordi det er så JÆVLIG kjedlig å lage middag til seg selv hver dag. HAT. Visste du forresten at vi nordmenn kaster over 230 000 tonn mat i året?! Hva jeg ikke kan?
Jada, så jeg er miljøvennlig og prøver å spare naturen for søppel. Eller bare sparer penger til Maldivenetur.
Men nå blir det en episode Girls før lyset slukkes og jeg tar natt (klokken ni..). #Gammelkjærringlivet
For engangs skyld har jeg faktisk klart å skjule noe for søstersen med pokerfjes. Muligens fordi jeg ikke har sett henne så ofte, vi har kun snakket i telefonen sammen, Likevel, vi klarte å overraske henne i går med en aldri så liten baby shower hjemme hos meg. På forhånd avtalte jeg en shoppingrunde for å blant annet kjøpe bursdagsgave til pappa. Hun gikk fem på.
Hun har egentlig hatt baby shower med venninne sine, men verken jeg eller Linda hadde mulighet til å bli med, så vi laget lik så greit en egen shower med søstrene og søskanbarna 🙂 Det var veldig trivelig og altfor mye (..) god mat, som alltid! Jeg har spist mat for en uke denne helga. Haha. Drar alltid stappmett hjem fra Trondheim, og med et ekstra tilskudd på dobbelthaka. I hvert fall føles det sånn.
Alt fra nøtter til sjokolade, nachos, kyllingsalat, pizzasnurrer og frukt. NAM.
I skrivende stund er jeg på tur tilbake til Kristiansund. Nå er det hele tre uker før jeg skal hjem igjen. Triste greier! Heldigvis kommer Anders på besøk neste helg, og Lene helga etter der 🙂 Så det blir kjempekoselig, selv om jeg kommer til å savne ihjel kattene mine 🙁 Anders får i oppgave å snappe og sende bilder av dyrene de kommende ukene. Det hjelper faktisk litt.
Denne uka har jeg morgenvakt-uke, det tror jeg blir ufattelig hardt. Uææh, burde hatt helg etter helga. Den har nemlig gått i ett. Sånn skikkelig. Jeg hadde en halvtimes “dødtid” i går ettermiddag da alle dro hjem etter baby showeren og Anders spilte kamp. Ellers har det gått slag i slag. Jeg har i hvert fall rukket over mange herlige mennesker på kort tid. Tre venninner, to søstre, tre søskenbarn, katter og kjæreste. Huhhh, det er det som er litt stress med ukependling, man skal virkelig organisere tid til alle sammen på to knappe dager.
Beklager at det har vært fraværende blogging de siste dagene. Jeg har vært i min egen lille Maldivene-boble.
Ord kan ikke beskrive hva jeg føler akkurat nå. På lørdag bestilte vi nemlig fly og hotell til Maldivene! MALDIVENE!
Min største drøm helt siden jeg var ti år gammel. Det siste jeg tenkte på da jeg sovnet i går var på Maldivene. Også på søndag.. Det første jeg tenkte da jeg åpnet øynene i dag, i går og på søndag, var også Maldivene 😀 Jeg er helt i min egen Maldivene-boble. Jeg skal endelig få oppleve verdens vakreste sted! Denne gangen er det jeg som får sitte på et fly og se hundrevis av øyer omgitt av ingenting annet enn asurblått hav, jeg som får ligge i ei hengekøye midt ute til sjøs omgitt av 50 shades of blue, jeg som skal bo i en vakker bungalow midt ute i det Indiske hav. Iiiiih, herregud! Alt jeg har studert med lupe oppgjennom tiden, bilder, videoklipp, postkort, name it, jeg skal endelig få sett det med egne øyne. Jeg får føle det, ta på det, kjenne på det.
Har litt tid på å glede meg, da. Vi drar ikke før 22. august, så jeg har goood tid til planlegging. I går ble jeg sittende i minst syv timer (hele fritiden) å glane på hotell, områder, atoll-er og alt som hører med. Jeg elsker reiseplanlegging, og denne gangen får jeg kjørt meg ekstra mye, tror jeg. Det er stort sett helt villt dyrt i Maldivene, og de siste fem-seks nettene skal vi ta inn på luksushotell, og helst med all inclusive i prisen. Men holy moly. Det er omtrent så pengboka løper i frykt og bankkontoen drar ned rullegardina når jeg ser prisene. Det er ikke bare dyrt, norske priser-dyrt, det er sviiiiindyrt med stor s, v, i og n.
Men herregud, dette blir mest trolig once in a lifetime. Det lønner seg nemlig å gå all in og virkelig oppleve det man har drømt om. Havet, livet under vann, maten, verdens fineste strender og ikke minst, luksusen!
Jeg vet ikke hva som har gjort det, men denne uka har virkelig sust forbi. Det gjør meg ekstra glad. Dessuten har dagens kosthold bestått av ingenting annet enn sjokolade, Burn og lakris frem til nå. Haha. Deilig. Fantastisk kosthold jeg har. Er imponert over meg selv. Skal straks kjøre i gang litt kokkelering for å lage ukens siste middag i Kristiansund. I dag blir det speltlompepizza.
I går fikk jeg for første gang ordentlig besøk her. Ei venninne og gammel kollega skulle på jobb her i dag, så hun kom med hurtigbåten i går kveld. Det var skikkelig trivelig. Vi gikk ut og spiste hamburger på Havnekontoret. Den var overraskende veldig god! Lillelørdag-tilbud, 99 kroner for en god burger med chips, litt rødvin og godt selskap. Jeg kunne ikke bedt om mye mer på en vanlig onsdag i Kristiansund 😀 Stine hadde også med en flaske cava som vi hadde planer om å dele da vi kom hjem igjen, men takk GUD for at vi heller ble liggende å se Pretty Little Liars enn å åpne flaska og virkelig rassere dagen i dag. Det kunne blitt krise… Apropo krise. PLL, dere vet det har kommet nye episoder, ja? Det er greit nok at vi var småbrisen utpå kveldinga, men jeg skjønte virkelig ingenting av den episoden vi så. I alle dager? Hva har skjedd med den serien? Jaja, jeg skal nå se fem episoder likevel ikveld jeg da. Haha.
Jeg er så dårlig på å ha med meg kameraet for tiden. Det er jo selvfølgelig derfor bloggingen også har gått på rævva. Uten bilder, ingen blogginnlegg. I så fall blir det forferdelig kjedlig (Sjekke arkivet liksom…). Kameraet mitt har ligget på jobb helt til i går, og på vei hjem fikk jeg knipset et par bilder. Haha. Her snakker vi godt organisert blogging med planlegging og kvalitet.
Fastelaventid i Kristiansund. Litt vår også, faktisk.
Det er jo veldig koselig her da:)
I morgen drar jeg hjem igjen. Gleder meg! Vi skal sette i gang litt oppussing før hussalget. Herlighet, det er nok av gjøremål. Alt fra maling av trapp, listverk og flislegging til gelendersnekring og rombygging.
Den siste uka har jeg brukt masse tid til å drømme meg bort til sol, strand og varme. Jeg er nemlig i gang med planleggingen til årets sommerferie. ÅÅååh, har så lyst til å dra på tur NÅ at jeg nesten begynner å grine! Jeg er jo en håpløs strandelsker, så det er vel ikke overraskende at det derfor står mellom Maldivene og Filippinene?
Når jeg leser i gamle skolebøker fra 90-tallet har jeg til og med da skrevet om min våte Maldivene-drøm. Å dra dit har vært en sann drøm i mange mange år. I år kan den altså gå i oppfyllelse. Vi skal diskutere litt mer i løpet av helga, også bestiller vi veldig raskt etter avgjørelsen. Hvis det ikke blir Maldivene, stikker vi tilbake til Filippinene. Det er jo en helt klart rimeligere reise med tanke på billigere mat og drikke, men som sagt, En Maldivenetur ligger meget høyt oppe på bucket-lista. Blir det så vi drar dit, blir det ikke 21 dager med femstjerners over water bungalows på private øyer, men bittelitt luksus må vi unne oss i hvert fall.
Jeg bare ser for meg adrenalinet i kroppen når vi sitter på flyet og ser ned på alle de mange vakre øyene som jeg har drømt om i 977 år. Da er livet komplett 😉 Kanskje.
Håper alt står bra til og at dere har hatt ei fin helg 🙂 Det har definitivt jeg hatt. Langhelg i Trondheim var magisk, men kaldt. Haha. Jeg har alltid følt Trondheims kulde på kroppen så lenge jeg kan huske, men først nå begynner jeg å innse at den sykskarpe lufta her er forferdelig ille! Det er mye surere enn i Kristiansund, faktisk. Det kan være fordi jeg alltid går i parkas i Kristiansund og med kåpe i Trondheim 😉 Jeg velger å tro det rett og slett er surere i Trondheim. I Kristiansund napper og glefser kulden, i Trondheim biter den.
I Skrivende stund sitter jeg på hurtigbåten midt ute i havgapet.
Den blå prikken.. That´s me.Midt ute i havgapet var en overdrivelse ser jeg. Haha!
Det siste vi gjorde før jeg gikk om bord, var å spise en god lunsj med kjærest på Graffi, og å signere på en avtale med megler. Jepps. Vi skal selge huset. Jeg synes personlig det er forferdelig vemodig og trist. Likevel vet jeg at dette er den smarteste løsningen, spesielt økonomisk. Men det å vite at vi igjen (!) skal flytte og styre med det.. Jeg spyr av tanken. Også fordi jeg synes vi begynner å få det til som jeg/vi ønsker at det skal være hjemme hos oss. Det suger, skikkelig!
Så ikke bare er det litt vemodig å dra fra familie, kjæreste og kattepusene som jeg bruker på søndager, men det å i tillegg vite at huset vårt ikke lenger er vårt om to måneder.. Faen. Vi har råd til å beholde det, men vi har sammen funnet ut at det blir tungvindt å skulle leie det ut også. Det lå nemlig i tankene våre da jeg fikk jobbtilbudet i Kristiansund. Vi bor et stykke fra sentrum, og vi har jo faktisk ikke tilhørighet til stedet i det heletatt, så sånn sett er det jo greit. Men man rekker å skape mye følelser og hjemmefølelse på ett og et halvt år. Mange fine minner vi har fått, kattene våre som har hatt det supert, naboen(e), huset i seg selv osv osv. ÅÅh, det ligger ikke bare mye jobb i det, men også så forbanna mye følelser.
At jeg sitter og hører Chinook med “Go home” akkurat nå gjør det ikke så mye bedre. Haha. Jaja. Sånn er livet. Man kan ikke planlegge alt, dessverre. “Hva om” er heller ikke spørsmålet jeg kan stille meg selv for tiden. Ting er som de er, og jeg er supertakknemlig for alt jeg har og ikke har 😀 Livet er egentlig fint, men på søndager blir man ofte litt ekstra emosjonell hvis man 1. er singel, 2. er ukependler (Y), eller 3. har bestemt seg for å selge huset.
Om to timer stiger jeg i land og begynner å forberede meg til en ny arbeidsuke. Denne gangen har jeg med treningsklær i weekendveska mi. Endelig! Joggesko og en tynn Bergansjakke, perfekt til jogging. På tide å utforske byen jeg “bor” i 🙂 I hvert fall det landet. Innlandet. Er jo så mye land i Kristiansund at det er som et nytt Skandinavia. Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet, Sørlandet, Utlandet.. Name it!
Takk for ei fin helg, alle dere som var en del av den :-*
Hahaha, ler meg ihjel av det siste bildet. Jeg og Anders endte opp hos søstersen og Vidar på biffmiddag i går kveld. Tulla litt med at guttene bare satt og trykka på mobilen på selveste Valentines day. Anders var rask på labben og sendte en videosnap tilbake av meg og søs. Nusketroll 1 & 2.
